I kjølvannet av et påstått æresdrap

Den norske statsborgeren Azhar Iqbal er nå frikjent for drap på datteren i Pakistan. Jeg skal ikke begi meg ut på noen spekulasjoner om hvorvidt dommen er riktig eller ikke, til det kjenner jeg prosessen for dårlig. Jeg har imidlertid lyst til å ta for meg en del merkelige disposisjoner fra norsk side i denne saken.

Et grunnleggende prinsipp i enhver rettsstat er at mistenkte er uskyldig inntil det motsatte er bevist, dvs. inntil det foreligger en dom. Til tross for dette ble trygdeutbetalingene til Iqbal stoppet mens hans satt fengslet, begrunnet i at han ikke hadde levert søknad og fått godkjennelse for utenlandsopphold. "Reglene på dette feltet er klare. Hvis noen med attføringsstønad skal til utlandet, må de melde fra til oss", var meldingen fra distriktsarbeidssjef Åse-Kari Damlien ved Aetat Oslo Øst. Forbrytelsen Iqbal hadde begått var at han i hui og hast dro til Pakistan med det samme han fikk beskjed om at datteren hans var død. Som far har jeg ingen problemer med å forstå at han ikke avventet en formell søknads- og godkjenningsprosess før han hastet avgårde.

Vi hadde en situasjon hvor en norsk statsborger satt fengslet mistenkt for et drap på en annen norsk statsborger. I verste fall risikerte han dødsstraff. Norske aviser kunne melde om at politiet hadde brukt tortur ved avhørene, verst hadde det gått ut over familiens sjåfør. Deler av norsk offentlighet var avventende, og bekymret for en mulig henrettelse av en norsk statsborger. Oslo-politiet nektet å utlevere etterforskningsmateriale de satt på, fordi de fryktet "at den norske statsborgeren Azhar Iqbal kan bli idømt dødsstraff".

Samtidig var det valgkamp i Norge, og Kristin Halvorsen reiste på turne i Pakistan. Her benyttet hun anledningen til å legge press på delstatsguvernøren Parvez Ilahi, som frem til da ikke kjente til saken. I Halvorsens nærvær kalte han politisjefen i Mandi Bahauddin, hvor saken ble etterforsket, inn på kontoret for å redegjøre for saken. "Vi skal sørge for at saken kommer raskt opp i retten", forsikret Ilahi etterpå.

Iveren etter å presse gjennom en rask avgjørelse i en sak hvor mistenkte risikerer dødsstraff, lar seg vanskelig forklare eller forsvare. Norske politikere blander seg vanligvis ikke inn i pågående etterforskninger og rettssaker. Her hjemme er det uhørt. Men det var jo valgkamp, og regler som vi synes er viktige for å sikre en rettferdig rettergang her hjemme, trenger man vel ikke å være så nøye på utenlands, og særlig ikke i et land som har en langt mer tvilsom rettspraksis i utgangspunket? Vel, jeg er uenig. Jeg hadde forventet at hun problematiserte og tok opp prinsipielle holdninger rundt dødsstraff og tortur av mistenkte, og linket det til denne saken. Men ikke at hun blandet seg inn i selve saksbehandlingen og sørget for at den ble politisert.

Den norske ambassaden frøs under saken utbetalinger til dyre forsvarsadvokater i Pakistan, med den følge at mange pakistanske advokater ikke ønsket å ta i saken etterpå. Jeg synes dette er et vanskelig spørsmål, for det skal ikke være statens oppgave å betale for stjerneadvokater. Samtidig var saken spesiell i det at den involverte mulighet for dødsstraff, og at konsekvensene slik sett kunne bli enorme. Ambassaden burde som et minimum vært langt mer smidige i å hjelpe til med å skaffe en advokat som Iqbal hadde tillit til, noe som ikke var tilfelle med den som i utgangspunktet var utnevnt av ambassaden.

I sum virker det for meg som om Iqbal har blitt behandlet som om han allerede var dømt av store deler av det offentlige Norge. Det gjenstår og se om han vil bli tiltalt når han kommer hjem til Norge, og hva et eventuelt utfall av en norsk straffesak vil bli. Men uansett om han skulle bli funnet skyldig eller ikke her hjemme – sjelden har jeg sett en så massiv forhåndsdømming og svik mot grunnleggende menneskelige og rettslige prinsipper fra store deler av norsk offentlighet. Vi får håpe at norske domstoler ikke lar seg påvirke av hysteriet som oppsto i kjølvannet av et påstått æresdrap. Men sikker er jeg ikke.

---

Bring it on!

Adresseavisen er anmeldt for blasfemi av 94 år gamle Elisabeth Riiber. Det er disse tegneseriestripene av Mads Eriksen som har fått Riiber til å gå til anmeldelse. Lensmannen har sendt den over til en jurist, med forslag om å henlegge saken.

Det er lett å sende noen stygge tanker til den gamle damen. Men hun er ikke hovedproblemet. Problemet består i at vi faktisk har en blasfemiparagraf, og at denne så sent som i 2004 ble reddet av KrF og FrP.

Vi har sovende paragrafer i lovene våre, som er der rett og slett fordi man ikke har somlet seg til å fjerne dem. Det er en ting. Men denne paragrafen har nylig blitt vurdert, og besluttet beholdt. Våre politikere har vedtatt å beholde en lov som beskytter religion mot hån.

Jeg synes derfor det er på tide at denne paragrafen prøves for norsk rett, og denne saken er så god som noen i så måte. Politikerne i KrF og FrP slipper for billig unna konsekvensene av vedtakene sine dersom man bare skal late som om paragrafen ikke eksisterer.

Play ball!

---

Den som graver en grav...

Forbrukerinspektørene (FBI) på NRK kan avsløre at Telenor, i telefonkøen til sin kundeservice, prioriterer kunder med høyt forbruk foran kunder med lavt forbruk. Som illustrasjon vises det en klysete aksjemegler som blir raskere behandlet enn en stakkars minstepensjonist som sannsynligvis var med på å bygge opp landet etter krigen. Det hele akkompagneres av stemningsskapende musikk, for å sikre at følelsene til seerne skal bli massert skikkelig. Aksjemegleren måtte vente i 30 sekunder. Gamlemor i 90. Forskjellsbehandling! Huff! Nok en triumf for den gravende journalistikken.

Det mest overraskende i denne ikke-saken er at FBI er overrasket over at Telenor, som de fleste andre bedrifter, segmenterer kundene sine og yter ekstra for de mest inntektsbringende. Hvorfor skulle de ikke det?

---

Kjære landsmenn

I natt hadde jeg en åpenbaring.

Kong Olav V viste seg for meg, and boy did he have something to tell. Det viser seg at Bomann-Larsen hadde rett i at Haakon ikke var Olavs far. Som Bomann-Larsen påviste var jo dette en geografisk umulighet.

Sannheten, i følge min åpenbaring, er at Olavs mor Maud ble besvangret av jødenes Gud Jahve, og han er dermed den Messias som profetiene taler om. Olav sa også noe om at Maud faktisk var jomfru ved fødselen, men som jeg sa til ham har jeg litt problemer med å ta ham alvorlig på det punktet. Mange sønner har jo et slikt idealisert bilde av sin mor.

I følge Olav var han kommet til jorden for å vise menneskene hvordan man skulle leve et rettferdig liv og, som han sa, betale sin billett på livets trikk. Ved å selv betale trikkebilletter hadde han betalt for alle oss snikere, og det eneste vi trengte å gjøre for å ikke bli ilagt et himmelsk gebyr, var å tro på ham. Han mumlet også noe om å alltid ha på seg krone når man viste seg offentlig, og noe som hørtes ut som et "hellig bånd" eller noe i den dur - men han var utydelig og vanskelig å forstå på disse punktene. Norges Lover fram til 1990 ble referert til som en Hellig Bok, der var han i det minste tydelig.

Jeg forsøkte å si til Olav at jeg regner meg som et rasjonelt menneske, og at jeg hadde problemer med å ta denne åpenbaringen på alvor. Kanskje jeg bare drømmer, Olav? Han repliserte at nettopp min skeptiske innstilling var grunnen til at han hadde valgt meg ut som profet og disippel, og at han som bevis også skulle åpenbare seg for flere andre skeptikere. Sammen skulle vi danne Olavskirken, og bli anerkjent som en statsstøttet religion som først skal erobre Norge, og så verden.

Så derfor skriver jeg denne posten. Var det bare en drøm? Eller er dere andre der ute som også har mottatt Olavs Nåde, som kan bekrefte min åpenbaring og som sammen med meg vil kjempe for retten til å bære krone offentlig, og spre Olavs lære om den Hellige Trikkebillett?

Medprofeter – vis dere! Eller var det bare en drøm?

---

Hyrden Giskes rørende omsorg for de statlige lammene

Forslaget om å skille stat og kirke er ute på høring, og ansvarlig statsråd Trond Giske ser en klar trend: Et flertall av menighetsrådene vil at statskirken skal videreføres.

"[D]et er en betydelig usikkerhet blant folk om hva som eventuelt skjer ved et skille. Det er her bevisbyrden ligger for alle som vil endre forholdet. De må overbevise folk om at kirken fortsatt er en trygg, inkluderende og åpen institusjon. Gjennom både gleder og sorger i livets viktigste øyeblikk er kirken der som selve tryggheten for mange. Det må den fortsatt være for alle som vil tilhøre den."

"Folk", som i menighetsråd rundt omkring i landet, er selvfølgelig bekymret for hva som vil skje med menigheten og kirken deres. Det både de og Giske må ta innover seg, er imidlertid at det ikke er statens oppgave å tilby en inkluderende, koselig overtro som flest mulig kan føle seg hjemme i. Selve prinsippet bak skillet mellom stat og kirke går på at religion ikke er det offentliges oppgave - at staten ikke skal ha noen religion.

Derfor er det helt uvesentlig, og dertil urimelig, å kreve at vi som ikke ønsker et slikt samrøre mellom en moderne stat og en religion tuftet på eldgamle ørkenstammefantasier og tilhørende moralkodekser, skal måtte stå som garantist for at menigheter som bekjenner seg til denne noe arkaiske verdensanskuelsen skal klare å leve sammen i fred og fordragelighet i fremtiden også. Det påligger oss rett og slett ikke noe særskilt ansvar for å pleie utviklingen av denne retningen overtro, akkurat som praksisen er for alle andre organiserte vrangforestillinger.

Det virker som om Giske mener at samrøre mellom religion og politikk er greit så lenge formålet er å la politikken påvirke religionen. Da har han fattet lite av hva samrøre innebærer, nemlig en sterk utvisking av grenser, som igjen medfører flyt begge veier. Dette er ikke kompatibelt med en sekulær stat.

---

The Hylland Eriksen Delusion

Thomas Hylland Eriksen går i strupen på Richard Dawkins i en kronikk i Aftenposten i dag.

"Biologen Richard Dawkins utga nylig en bok som lenge hadde arbeidstittelen "The Root of all Evil". Nå er boken ute, under tittelen "The God Delusion" ("Gudsbedraget"), og biologens kritikk av religion er basert på en mildt sagt mangelfull forståelse av hva religion er. Dawkins baserer seg på rene karikaturer av religion. Selvfølgelig finner han eksempler som bekrefter hans syn, men det finnes eksempler på alt. For ham er all religion fundamentalisme, og gudsbegrepet han angriper er av den aller enkleste og mest vulgære typen."

Har THE overhodet lest boken? Kjenner han konteksten den er skrevet i?

La oss begynne med tittelen. Dawkins omtaler ikke religion som bedrag. Han omtaler det som en vrangforestilling, hvilket også er den vanligste betydningen av delusion. Hvorfor han kaller det en vrangforestilling argumenterer han grundig for i boken. Altså - i den delen av publikasjonen som befinner seg innenfor omslaget. "Vrangforestillingen Gud" er derfor en mye mer korrekt oversettelse av tittelen.

Så til den totalt mangelfulle forståelsen for hva religion er. I følge THE mener altså Dawkins at all religion er fundamentalisme. Det er selvfølgelig heller ikke sant, men rent bedrag fra THE. Dawkins er veldig tydelig på at religiøsitet kommer i alle slags valører. Kritikken hans rammer likevel bredt, fordi det han kritiserer er selve den grunnlegende irrasjonelle troen på noe som ikke har hold i virkeligheten i det hele tatt. Bytt ut "fundamentalisme" med "vrangforestillinger", så nærmer du deg sannheten Hylland Eriksen.

Gudsbegrepet som angripes er liksom av den ”aller enkleste og mest vulgære typen”. Nok engang i følge THE. Ikke i følge boken, dog. Et av hovedpoengene der er faktisk gjendrivelsen av argumentasjon rundt en "første beveger", altså den som har satt i gang det hele. Fjernt fra "enkelt og vulgært", men derimot en forutsetning for nesten enhver teisme, enhver religion.

Boken tar systematisk for seg argumenter som jevnlig fremføres av religiøse - ikke minst kreasjonister - og tilbakeviser dem med nådeløs presisjon. Det er kanskje her THE finner det vulgære, men sannheten er at i diskusjoner rundt religion og ateisme kommer disse argumentene stadig opp. F.eks. påstander om at det ikke er mulig å ha en moral uten Gud. Himmel, selv jeg som kun har diskutert religion på norske fora har vært borti disse argumentene gjentatte ganger. At Dawkins som en av frontmennene mot kreasjonisme generelt og Intelligent Design spesielt har møtt den type rør enda flere ganger, sier seg nesten selv.

Og her er vi inne på kontekst. Boken har ikke blitt til i et vakuum THE. Tvert imot har den blitt til midt i ildlinjen mellom en svært aggressiv religiøs bevegelse som vil ha kreasjonisme inn i skolen på linje med evolusjon på den ene siden, og vitenskapen og vitenskaplig metode på den andre.

"Dawkins ser dessuten ut til å tro, på ramme alvor, at religion i seg selv er årsaken til fundamentalisme og terrorisme. Han burde kanskje ha lest en historiebok før han skrev sin egen."

Kanskje THE burde lese Dawkins bok før han skrev sin kronikk?

Jeg har sjelden sett en mer uredelig gjengivelse av andres argumenter enn det THE begikk i Aftenposten i dag. Han har konstruert seg en stråmann så stor som et hus, og konsentrert seg om å angripe denne. Det er fint det, og holder sikkert til å befeste stillingen som intellektuell i andedammen. Jeg vil imidlertid for fremtiden vokte meg vel for å ta noen av Hylland Eriksens utlegninger om andres meninger for god fisk. Han har nemlig demonstrert grundig at han ikke er så nøye på å la sånne bagateller som etterrettelighet og alminnelig redelighet komme i veien for et godt argument.

---

Purity Ball

I USA arrangeres det i evangeliske kretser noe de kaller for Purity Balls. Fenomenet er i korthet et ball hvor far og datter gjennomfører et ritual som nærmest ligner en vielse, hvor de utveksler løfter om sin hengivenhet og sine forpliktelser overfor hverandre.

Hensikten bak er en overbevisning om at jenter som havner i ulykke (les: har sex før ekteskapet), i stor grad gjør dette fordi faren deres ikke gir dem de mannlige, ansvarlige impulsene som jenter tydeligvis trenger. I følgende informative filmsnutt får vi blandt annet høre om 17-åringen som sitter trygg og god i pappas fang, mens hun forklarer at hun ikke savner en kjæreste fordi hun får alt hun trenger fra pappa.

So without further ado - her er et lite gløtt bak kulissene til verdens eneste supermakt:

---

Å spille uten trumf

Jeg kom opp i en diskusjon rundt hvordan man ble medlem av den norske kirke her om dagen, og har i ettertid undersøkt saken på kirken.no, som er den norske kirkens (DNK) hjemmesider. Særlig opptatt er jeg av hvordan barn skal kunne beskyttes mot eventyr pakket inn som sannheter.

Hovedregelen er at "gjennom dåp blir man blir medlem av Den norske kirke".

Imidlertid håndterer man udøpte på denne måten:

"Udøpte barn under 15 år står i en mellomstilling når det gjelder kirkemedlemskap. Når begge foreldrene er medlemmer av Den norske kirke, hører deres barn inn under kirken fra fødselen av. Dette gjelder også når bare en av foreldrene er medlem, med mindre begge ønsker det motsatte.

Etter fylte 18 år hører ingen udøpte inn under Den norske kirke.

Den som er over 15 år, kan selv melde seg ut av, eller inn i, Den norske kirke."

La meg starte med å ta for meg det åpenbare her: Det kan med styrke hevdes at det å la være å døpe barna sine er en mer bevisst handling enn å døpe dem. Det kan tenkes mange grunner til at ikke-kristne velger dåp - for eksempel hensyn til tradisjoner eller omsorg for andre familiemedlemmer. Det kan derimot vanskelig tenkes grunner til at kristne velger bort dåpen, da denne handlingen er en ganske grunnleggende del av pakken kristendom.

I tillegg vet vi at de fleste mennesker av historiske og ovennevnte årsaker er medlemmer av DNK, nettopp fordi de selv ble døpt da de var små. Medlemskapet er ikke noe man merker særlig til i dagliglivet, og det er av den grunn mange ikke-troende som fortsatt står oppført i kirkebøkene. I tillegg vet man at slurv og snarveier tatt under digitaliseringen av de samme kirkebøkene har ført til at mange som aktivt har meldt seg ut av DNK har blitt oppført som medlemmer på ny.

Likevel operer DNK med et regelverk for innmelding som sier at barn av foreldre som bevisst velger bort dåpen, likevel regnes som medlemmer dersom ikke begge foreldrene aktivt har meldt seg ut av kirken (og i tillegg vært så heldige at de ikke har blitt snikinnmeldt igjen etterpå). Det holder altså at én av foreldrene er et passivt, uvitende eller endatil uvillig medlem. At foreldrenes bevisste valg om å ikke døpe barnet er et kraftig signal om hvordan de stiller seg til DNK, overser man glatt.

Ingen annen organisasjon i Norge kan tillate seg noe liknende. Tenk deg hvis AKP-ML automatisk oppførte alle - passive som aktive - medlemmers barn i sitt medlemsregister. Og hvis KrF-moren til barnet forsøkte å protestere ville det være nytteløst så lenge faren ikke var enig. "Dette gjelder også når bare en av foreldrene er medlem, med mindre begge ønsker det motsatte."

Men vi ville jo ikke godtatt noe sånt. Tvert imot, vi trekker grenser lenge før: Vi ville neppe godtatt å kalle en fireåring for "kommunist" eller "revolusjonær" i det hele tatt. Ei heller "høyresmågutt", "liberalist" eller "FrP'er". Grunnen er enkel - vi anerkjenner at det er snakk om et lite, uferdig menneske, som ennå ikke har fått muligheten til å gjøre seg opp noen selvstendige meninger om verden rundt seg. Selv ikke i hysteriet etter krigen var det vanlig å kalle barn av tyske soldater for "nazister", man brukte heller det (nesten like avskyelige) begrepet "tyskerunger".

Til tross for dette har vi ingen skrupler med å snakke om "kristne barn". Eller "muslimske barn". Vi godtar til og med en enda sterkere kategorisering - "protestantiske barn", "katolske barn", "shiamuslimske barn". Hvorfor det? Tror vi barna har en iboende visdom som gjør dem i stand til å velge side i teistiske og teologiske spørsmål allerede fra fødselen av? Eller regner vi bare resultatet av hjernevasken de skal gjennomgå i løpet av oppveksten som så fail-proof at resultatet er gitt på forhånd?

Det er videre interessant å merke seg at få ville godta, uten å blunke, begreper som "ateistiske barn" eller "agnostiske barn" - enda dette er begreper som kan settes opp som motsatser til lablene nevnt over.

Vi ser altså hvordan religionene trumfer alt annet, og at vi ukritisk godtar at de skal holde et sterkt grep rundt barn. Det kan være grunn til å spørre hvor heldig dette er, da barneårene er de årene hvor man er mest påvirkelig og derfor lettest å forme. Kanskje vi i informasjonssamfunnet burde være mer opptatt av å gjøre barna våre i stand til å vurdere holdbarheten til kilder og informasjon, noe som naturlig ville innskrenke muligheten til ensidig innpoding av religiøse læresetninger i våre fremtidige voksne? Verdien av evnen til å utfordre eksisterende tankegods og kvalitetssikre det man vet om verden og virkeligheten er enorm, og har en stor del av æren for den velstand, kultur og teknologi vi har tilgjengelig i dag. Denne evnen er noe vi burde forfine og kultivere i våre barn - ikke undertrykke og villede ved å akseptere at eventyrfortellinger blir et substitutt.

For å få til dette må vi i det minste forlange å spille uten trumf, slik at grenser og regler som gjelder for alle andre områder i samfunnet vårt ikke kan overskrides i det øyeblikket noen trumfer dem med begrunnelse i sin personlige overbevisning. Blandt annet derfor må medlemsreglene i DNK harmoneres med reglene som gjelder i samfunnet ellers. Og blandt annet derfor burde vi, som i folk flest, vise våre barn respekt nok til å ikke kategorisere dem som overtroiske vesener av noen som helst avskygging, før de har nådd et modenhetsnivå som gjør at de er i stand til å foreta selvstendige vurderinger og valg. Vi klarer det på alle andre områder, så jeg regner med at vi bør klare det her også.

Det handler bare om å spille uten trumf.

---

If you're going...

Det blir muligens litt stille fra meg en drøy uke fremover. Forlater Gnore fredag morgen, og vender nesa mot San Francisco og Oracle Open World.

Det er med tungt hjerte jeg forlater dere, but hey - it's a dirty job and someone's gotta do it.

---

Abort som totalt sosialt fenomen

Forsker Runar Døving står på barrikadene om dagen. Fra å ha tatt doktorgraden i 2002 på "Mat som totalt sosialt fenomen. Noen eksempler med utgangspunkt i Torsvik", er det nå mannens situasjon som står i fokus. Fint det, Døving.

La oss ikke dvele ved pinligheter som at han ønsker å kaste kvinnen ut av hjemmet, slike spissformuleringer kan være nødvendig for å få til en debatt. F.eks. rundt middagsbordet mens man nyter sitt daglige totalt sosiale fenomen.

Noe som jeg derimot oppfatter som en genuin mening hos Døving, er imidlertid argumentene rundt abort. Mannen skal bli part i abortspørsmålet, ved at den som har lyst på barnet skal ha det avgjørende ordet. Døvings kamerat har nemlig fem aborter bak seg, selv om han ville ha alle barna. Vi får være glade på kompisens vegne at Døving ikke hang ham ut med navn og bilde, også.

Nå vet jeg ikke hvordan det er i Torsvik, men i landet forøvrig er det ikke slik at man aborterer barn. Man aborterer embryo, noe som per norsk lovs definisjon ikke er et menneske men noe vi velger å ikke gi menneskeverd. Dersom Døving ønsker å utfordre loven på dette punkt, bør han si det. Ettersom han ikke gjør det legger jeg til grunn at han er enig i definisjonene som ligger implisitt i lovverket.

Siden det som fjernes fra kvinnen ikke har menneskeverd, kan man applikere verdien om individets autonomi - i dette tilfellet kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp. Legg merke til at denne verdien må vike i det øyeblikket fosteret får menneskeverd, men som nevnt er det jo ikke det Døving agiterer for. Nei, hans krav er at mannen skal kunne holde kvinnen som gissel inntil det har vokst frem noe inni henne som har menneskeverd etter våre definisjoner. Snedig, ikke sant?

Men hvorfor stoppe der Døving? Bør ikke den som ønsker barn, få være den som velger om det skal brukes prevensjon eller ikke? Kanskje også få velge om hvorvidt man skal ha samleie overhodet? Jo mer man tenker over det, virker det også soleklart at det er den som har lyst på barn som skal få velge hva man skal ha til middag, hvor mye man skal spise og hva man skal snakke om under det sosiale fenomenet. Og da er vi jo endelig inne på et tema som Døving presumptivt har peiling på.

---

Flying high

British Airways blir saksøkt av kristne Nadia Eweida, fordi hun nektes å bære et krusifiks utenpå uniformen. BA sier at ansatte står fritt til å bære religiøse symboler under uniformen, men altså ikke utenpå.

Jeg støtter BA helhjertet i dette. På jobb representerer man bedriften og ikke ens eget personlige livssyn eller politiske overbevisning.

- Dette er opprørende. Jeg har ikke ord. Dette er noe jeg føler sterkt for, sier Nadia til Sky News.

Kjære Nadia, du kan legge igjen følelsene dine hjemme og ikke belemre BAs kunder med utslagene av dem. Gå gjerne med et flere tusen år gammelt torturinstrument rundt halsen dersom det føles viktig for deg, men innse at BA ikke har noen interesse av koplingen mellom deres uniform og dette symbolet. Som kunde setter jeg pris på å slippe å bli gjort oppmerksom på den enkelte ansattes personlige problemer.

BA er imidlertid inkonsekvente inntil det parodiske. De tillater nemlig både muslimske ansattes hodesjal, og sikhers turbaner. Med det som bakgrunn kan jeg godt forstå at Nadia føler seg forskjellsbehandlet. BA bør derfor gå en runde med seg selv for å få konsekvente regler. Eller kanskje Nadia skal anskaffe seg en turban som prydes av et digert kors i front? Eller kanskje en caps med "Jesus Saves"?

Richard Dawkins intervjuet i Salon

Salon.com har nettopp publisert et lengre intervju med biologen Richard Dawkins, en av de fremste forkjemperne for evolusjonsteorien, og kanskje den heftigste opponenten til Intelligent Design og religion generelt. En mann jeg har stor sans for.

Intervjuet skjemmes noe av at intervjueren tydelig viser at han ikke forstår flere av argumentene til Dawkins, men det er absolutt leseverdig, og anbefales herved. Du må bare klikke deg forbi en reklame for å få tilgang til teksten.

”Salon: But this seems to discount personal experience. It discounts the mystical experiences that people talk about -- that oneness with something larger. Are some of these things just beyond the explanatory power of science?

Dawkins: As I've said, the brain is highly complicated. And one thing it does is construct remarka software illusions and hallucinations. Every night of our lives, we dream and our brain concocts visions which are, at least until we wake up, highly convincing. Most of us have had experiences which are verging on hallucination. It shows the power of the brain to knock up illusions. If you're sufficiently susceptible and sufficiently indoctrinated in the folklore of a particular religion, it's not in the least surprising that people would hallucinate visions and still small voices. I wouldn't be at all surprised if it happened to me.”

Måtte bare sitere denne passasjen, for som de som har lest litt av meg før sikkert har fått med seg, er det nesten som jeg har sagt det selv. Uten sammenligning for øvrig.

---

Ord for dagen

Once upon a time, a woman was picking up firewood. She came upon a poisonous snake frozen in the snow. She took the snake home and nursed it back to health. One day the snake bit her on the cheek. As she lay dying, she asked the snake, "Why have you done this to me?" And the snake answered, "Look, bitch, you knew I was a snake."

---

Frem fra glemselen

I harnisk over at noen mener at det ikke er noen forskjell på om gasskraft produseres i Norge eller i utlandet og at det derfor er levelig å utsette rensing til teknologien er på plass, har Natur og Ungdom bestemt seg for at partilogoene til disse onde vemmelige avvikerne skal tilgrises med olje.

Det er godt å se at noen blåser nytt liv i arven etter Ludvig Nessa og Børre Knudsen, igjen.

---

En sky over nasjonalstaten

Så har vi fått gasskraftverk uten CO₂-rensing fra dag en. Vi foredler altså gassen selv, heller enn å frakte den i rør til kontinentet og la andre foredle den.

Dette har falt miljøvernere tungt for brystet. Men hva er egentlig problemet? CO₂ er en klimagass. Det samler seg i atmosfæren og årsaken til at man ønsker rensing er hensyn til det globale klimaet. Om CO₂ slippes ut her eller i f.eks. Tyskland må da være revnende likegyldig?

Det som derimot er en fordel med å ha det her, er at vi ved lovgiving og regulering hele tiden kan kontrollere utslippene, og komme med pålegg og føringer etter hvert som teknologien blir mer moden. Den samme påvirkningskraften har vi ikke i forhold til f.eks. Tyskland.

Så hvorfor disse tårene? Det er greit at vi kjøper inn kraft produsert av kull og gass. Det er greit at vi eksporterer gass slik at andre kan slippe ut CO₂. Innbiller norsk miljøbevegelse seg at klimagasser legger seg som en sky over nasjonalstaten?

---

På tide å kvotere far?

I det norske samfunnet mener vi at far i utgangspunktet er en like god omsorgsperson som mor. Dette momentet er underliggende i det meste av likestillingsarbeid, hvor det, naturlig nok, forventes at far stiller opp på lik linje med mor når det gjelder hjem og barn.

I praksis ser man likevel ofte at utviklingen mot full likestilling på dette området går langsomt. Det tar tid å endre etablerte kjønnsrollemønstre, men vi er på god vei. Moderne fedre stiller opp for ungene sine i en helt annen grad enn vår egen foreldregenerasjon.

Likevel er det slik i dag at ca. 90 prosent av barna med skilte foreldre er registrert som boende hos mor. Det betyr at drøyt 20 prosent av samtlige barn i Norge bor hos mor - mens 75 prosent av barna bor med begge foreldrene. Bare drøyt tre prosent er registrert som boende med far (og eventuelt stemor).

I mange tilfeller skyldes skjevfordelingen at menn velger det selv. Det ligger en naturlig forventning om at barna skal bo hos mor, som jeg tro på mange måter kan virke selvforsterkende.

Samfunnet har derfor en utfordring på dette området. Hvordan skal man bryte dette forventningsmønsteret. Hvordan skal man få fraskilte fedre til å tenke at "jeg kan ta ansvaret – jeg kan"?

Svaret kan være kontroversielt: I andre sammenhenger, hvor det har vært viktig å gjøre noe med mindsettet til kvinner, har man innsett at eksempelets makt er sterkt. Det har vært viktig å få kvinner inn på mannsdominerte arenaer - for eksempel på arbeidsplasser og i styrerom. Dette har vært viktig fordi enhver kvinne som lykkes er et levende bevis for andre kvinner på at kvinner kan - kvinner er like gode som menn.

Kvotering har vært brukt som kanskje det sterkeste virkemiddelet i denne kampen om kjønnsidentiteten vår. Kvinner har blitt kvotert inn i stillinger og styrerom. Siste innen kvotering er at innvandrere skal kvoteres inn i offentlig forvaltning. Målet er det samme, også her: La oss vise at vi kan, like så godt som andre. Leading by example.

Hvordan kan vi så applikere denne tilnærmingsmåten på de åpenbare skjevhetene innen barneomsorg? Vel, en soleklar begynnelse kunne være å innføre kvotering, også her. Når far og mor anses som likeverdige omsorgspersoner, burde derfor den daglige omsorgen gå til far. Informasjon om fars rettigheter og egnethet til omsorg burde også inngå som en del av en informasjonspakke ved megling rundt skilsmisse, for å oppmuntre flere fedre til å ønske den daglige omsorgen.

Det er nemlig på tide å innse at denne åpenbare skjevheten ikke reparerer seg selv.

---

Den viktigste verdien vi har

Kunnskapsminister Øystein Djupedal har Examen Artium, har arbeidet
som vaktmester og som trykker i Wennebergs trykkeri i Trondheim. Han har
vært stortingsrepresentant fra 1993.

Med en så velutdannet ”kunnskapsminister”, er det kanskje ikke rart at vi får et statsbudsjett som medfører et generelt rammekutt på 180,2 millioner kroner for universitetene og 94,1 millioner kroner for høyskolene.

”Ungene våre er den viktigste verdien vi har”, sier Kristin Halvorsen. Det er tydeligvis et strålende argument for utbygging av barnehageplasser, men helt irrelevant for satsing på forskning og høyere utdanning. For når de begynner på universitetet er de jo ikke unger lenger…

Det er så man får lyst til å stille seg opp utenfor regjeringskvartalet og brenne bibliotekkortet sitt i protest.

---

I feel good...

Det er greit å ha tro på seg selv og egne evner, men et snev av realisme er ikke å forakte det heller. Kanskje er det ofte slik at manglende tillit til egen fortreffelighet inspirerer en til å jobbe litt hardere?

Her er resultater fra en undersøkelse om kunnskapsnivå og tro på egne evner. Jeg tror dette en grei indikasjon på hvordan verden vil endre seg i løpet av de neste 20-30 årene. Kanskje noe å tenke på her på berget og, hvor det kan synes som et viktigere mål at elever skal føle seg vellykkede enn at de faktisk blir det.


“Math and Science Education in a Global Age: What the U.S. Can Learn From China,” Asia Society

---

Balladen om Anton Verm

Alton Verm har en femtenårig datter, Diana, som går på Caney Creek High School, i Texas, USA. En del av femtenåringens pensum er Ray Bradburys klassiker Fahrenheit 451.

Det vil ikke Alton ha noe av. Han har riktignok ikke lest boken, men etter å ha bladd litt i den har han kommet frem til at den er - hold deg fast - ukristelig. Boken er defor nå klaget inn for skolemyndighetene, med krav om å fjerne den fra pensum.

"The book had a bunch of very bad language in it," Diana Verm said. "It shouldn't be in there because it's offending people. ... If they can't find a book that uses clean words, they shouldn't have a book at all." "It's just all kinds of filth," said Alton Verm, adding that he had not read "Fahrenheit 451." He looked through the book and found the following things wrong with the book: discussion of being drunk, smoking cigarettes, violence, "dirty talk," references to the Bible and using God's name in vain. He said the book's material goes against their religions beliefs.

Jeg skjønner godt at man ikke ønsker at ens uskyldige datter skal måtte lese søppel som problematiserer kunnskapsforvaltning, ytringsfrihet, konformitet og annen djevelskap. Når ens barn er unge og lettpåvirkelige, er det best å stå for all påvirkning selv. Med god hjelp fra den lokale menigheten, selvsagt. Og Gud.

---

Storebrand trenger ikke å brenne ambassader

I disse dager hvor det har blitt blåst nytt liv i glørne i diskusjonen om presse- og ytringsfrihet, kan det være betimelig å trekke frem denne saken:

Storebrand har hatt en ganske selvhøytidlig reklamekampanje gående, hvor Dennis Storhøy har stått på et hustak og servert livsvisdom som skal få deg til å skifte bank. De er tydeligvis ganske stolte av denne kampanjen, som betegnes som en suksess.

Så skjer det at TV 2 Zebras Håvard Lilleheie parodierte denne kampanjen i tre videosnutter som skulle promotere hans nye program "The Man Show". De dype monologene til Storhøy var her byttet ut med like dype sjåvinismer om kvinnen.

Storebrand syntes imidlertid ikke dette var morsomt, og nektet TV2 å sende dem. Storebrands informasjonsdirektør Egil Thompson kan fortelle:

- Vi oppfordret TV 2 til å ikke produsere filmene i det hele tatt. Vi forventer at TV 2 behandler oss på en skikkelig måte når vi er en så stor kunde.

TV 2 logret lojalt mot sin store kunde, og droppet planene om å sende satiren. Her var det ingen som slo seg på brystet og sa at annonsørene ikke skulle legge føringer for det redaksjonelle, nei. Det er tross alt inntekter det er snakk om.

Nå har det seg slik at the marvels of modern technology har ført til at videoene ligger ute på nett, likevel. En utro tjener ett eller annet sted i verdikjeden har spredt det via YouTube. Stakkars Thompson i Storebrand er selvfølgelig fortvilet:

- Likevel har videoene kommet ut på internett. Vi kan ikke annet enn å beklage at dette har skjedd.

Stakkars, stakkars Storebrand! Prosjektleder Bård Eriksen i TV 2 var imidlertid ikke klar over at filmene lå på nett:

- Dette er ikke en planlagt greie fra oss, altså. Vi respekterer avgjørelsen om at de ikke skulle bli sendt.

Jada, når kronene rår er redaksjonell uavhengighet en ren trivialitet. Rådet til verdens muslimer må være å investere litt av Midtøstens oljepenger i annonsekampanjer i norsk presse. Da er det bare å ta opp røret og ringe, hvis det skulle dukke opp planer om å sende noe dere ikke liker. Norske muslimer tok nemlig feil når de fortalte dere at presse- og ytringsfriheten er viktigere enn Gud her i Norge. Det er pengene som er det.

Gode gamle mammon. Alt annet er underordnet.

---

Ti likheter mellom religion og pornografi

Sakser følgende fornøyelige innspill fra Pharyngula. Han lister det opp Letterman-style.

Top Ten Reasons Religion is Like Pornography

10. It has been practiced for all of human history, in all cultures
9. It exploits perfectly natural, even commendable, impulses
8. Its virtues are debatable, its proponents fanatical
7. People love it, but can't give a rational reason for it
6. Objectifies and degrades women even when it worships them
5. You want to wash up after shaking hands with any of its leaders
4. The costumes are outrageous, the performances silly, the plots unbelievable
3. There's nothing wrong with enjoying it, but it's nothing to be proud of, either
2. It is not a sound basis for public policy, government, or international relations
1. Its stars are totally fake

Jeg vet ikke om det er pornografene eller overtroiske generelt som skal føle sammenligningen som uverdig her. Mannen er iallfall amerikaner, dersom noen skulle føle for å brenne ned en ambassade i protest.

---

Onde, onde evolusjonslæren

USA har vært hjemsøkt av flere tragiske skyteepisoder på skoler i det siste. Seneste ufattelige tragedie utspant seg på en skole i Pennsylvania, tilhørende den sterkt religiøse Amish-sekten.

På den bakgrunn er det fascinerende å se den dyptpløyende analysen, pønsket ut av Brian Rohrbough, til årsakene bak disse tragediene:

This country is in a moral free-fall. For over two generations, the public school system has taught in a moral vacuum, expelling God from the school and from the government, replacing him with evolution, where the strong kill the weak, without moral consequences and life has no inherent value.

We teach there are no absolutes, no right or wrong. And I assure you the murder of innocent children is always wrong, including by abortion. Abortion has diminished the value of children.

Så der har dere svaret, mine damer og herrer. Selv ikke Amish-tilhengere slipper unna den snikende ondskapen som ligger iboende i evolusjonslæren. Biologitimene kan korrumpere moralen til hvem som helst.

---

Observasjoner, slutninger og vanlige misforståelser

Vi baserer veldig mye av meningene og holdningene våre på hva vi observerer. Naturlig nok, siden våre observasjoner av virkeligheten er det nærmeste vi kommer den. Alt vi vet om verden rundt oss er et resultat av vår sansing av den – enten i form av apparatene naturen har utstyrt oss med, eller i form av apparater vi lager oss. Den kunnskap om virkeligheten som apparatene våre gir oss formidler vi selvfølgelig også videre til hverandre, så man må skille mellom første- og annenhåndskunnskap. Det aller meste vi sitter inne med av forestillinger om verden rundt oss er annenhåndskunnskap. Men siden en persons førstehåndskunnskap blir en annen persons annenhåndskunnskap, er det viktig å ha et bevisst forhold til hvordan førstehåndskunnskap dannes. Kunnskapen starter nemlig der.

Tema for dagen er altså observasjon. Måten vi fungerer på er jo ikke bare at vi observerer noe og vips så har vi kunnskap. Vi prosesserer informasjonen observasjonene gir oss, og slutter oss på bakgrunn av annen kunnskap og observasjonene frem til nye sammenhenger, ny viten.[1]

Ut fra dette kan vi se at kunnskapsbygging består av kritiske punkter, som er avhengige av foregående punkts nøyaktighet for kunne gi et sikkert resultat. Om observasjonen jeg gjør meg er gal, vil sannsynligvis slutningen jeg gjør meg på bakgrunn av den være gal, også. Og om en gal slutning brukes som premiss i en slutning om noe annet, er sannsynligheten stor for at også dette blir galt – selv om observasjonen i det andre tilfellet var helt korrekt. Ut fra dette ser vi også at en slutning alltid er mer usikker enn observasjonen(e) den er basert på.

Alt dette er jo selvfølgeligheter, men det er viktige selvfølgeligheter å være klar over. For vi observerer og trekker slutninger hver eneste dag.

Derfor vil jeg snakke litt om observasjon i dag. For vi skiller ofte ikke mellom hva vi faktisk observerer, og hva vi slutter oss til, men tror heller at slutningen vår er det vi observerte. Og som jeg forsøkte å vise over, kan det bære galt av sted.

Dette kan illustreres greit med et eksempel, som jeg tror mange vil måtte gå en runde eller to med for å være enig i: Vi kan ikke observere fravær av noe. Det er rett og slett umulig å observere noe som ikke der.

Derfor kan du ikke observere fravær av empati. Du kan ikke observere fravær av intelligens. Du kan ikke observere fravær av snø.[2] Det du observerer er det du faktisk ser. Det at noe ikke er der, er noe du slutter deg til på bakgrunn av observasjonen. Og som vist tidligere er slutningen mer usikker enn observasjonen.

Derfor oppfordrer jeg alle til å konstant utfordre sine egne meninger og holdninger. Blant annet ved å kritisk undersøke om det man tror man har observert egentlig bare er en slutning man har gjort seg. Det kan hende man får seg noen overraskelser underveis, men en ting er iallfall sikkert: Man blir ikke noe dummere av en slik selvrefleksjon.

---

[1] Iallfall i en ideell verden. I den virkelige verden blandes det ofte en hel masse følelser inn i bildet også, men det får være tema for en annen diskusjon.
[2] Det virker jo så logisk, ikke sant? Man ser ut av vinduet, på den grønne gressplenen og barna som løper rundt i shorts, og man mener man har observert at det ikke er snø ute. Men det man har observert er nettopp en grønn plen og noen halvnakne unger. Basert på erfaring og observasjon slutter man seg så til at det ikke er snø.

---

Støres problematiske forhold til sannheten

Jeg forventer kanskje for mye, men jeg forventer at våre politikere ikke lyver om de borgerne de er satt til å representere. Særlig forventer jeg at påstander om enkeltpersoner verifiseres i forkant av utsagnene.

Støre sviktet Vebjørn Selbekk, en norsk redaktør, totalt i karikaturstriden. Dette gjorde han bl.a. ved hjelp av ren løgn. "Tegningene var kun trykket i Magazinet".

Dette ble gjentatt, både ute og hjemme, og ute understreket han også hvor ytterliggående avisen var. Det siste kan ikke sies å være direkte løgn, siden det er en subjektiv vurdering som i tillegg deles av mange. Men det er en sammensausing av riktig og viktig som er sterkt kritikkverdig. Magazinet publiserte en artikkel som PFU mente var faglig god, og brukte som illustrasjon en faksimile av Jyllandsposten. Det var, i følge PFU, ikke noe ytterliggående eller ubalansert ved artikkelen, selv om den sto i en publikasjon som Støre ikke liker. Så hvorfor har Støre insistert på å ta mannen og ikke ballen?

Siste nå er Støres opptreden i gårsdagens Tabloid på TV2. Utenriksministeren gjentok flere ganger i debatten at Selbekk hadde kjempet for et forbud mot Monty Python-filmen Life of Brian. Selv om Selbekk protesterte høylydt på anklagene, slo Støre fast uten forbehold at Selbekk ønsket å få stoppet filmen.

Men som Selbekk understreker selv: Jeg var ti år gammel da filmen kom ut. Det var dessuten ti år før Magazinet så dagens lys. Jeg har aldri i noen sammenheng, på noe tidspunkt, ment eller gitt uttrykk for at denne filmen burde forbys.

Selv om Støre skulle klare å finne en uttalelse i en skoleavis fra ti år gamle Selbekk (noe jeg betviler sterkt), kan det neppe kalles relevant for en voksens mann meninger i dag. Legg også merke til sammensausingen av viktig og riktig her: Selv om det skulle være riktig at Selbekk en eller annen gang har vært motstander av Life of Brian - hvilken relevans har det i dag? Det viktige må jo i tilfelle være hva Selbekk mener om saken i dag. Tiden står ikke stille. Mennesket har potensial til å utvikle seg, bli klokere, se ting annerledes.

Nok en gang er altså vår utenriksminister tatt i blank løgn - sverting og bakvaskelser av en av borgerne han representerer. Nok en gang har han brukt løgnen i et forsøk på å ta mannen, og ikke ballen. Nok en gang vil han sannsynligvis slippe billig unna, fordi folk flest virker mer opptatt av at de ikke liker mannen han tar, enn av prinsipper om anstendighet, sannhet og etteretlighet.

Men kan vi virkelig ha tillit til å bli representert av en mann som så tydelig viser ignoranse i forhold til å sjekke opp påstandene sine? Som er så dårlig på å skille person og sak, og riktig og viktig? Uansett hvor dyktig Støre måtte være på andre områder, mener jeg svaret er et klart nei.

---

Hvem bærer ansvaret for de uskyldige i Nokas-saken, sa du?

Kjell Alrich Schumann hevder til NRK at det sitter uskyldige på tiltalebenken i Nokas-saken.

NRK-jornalistens reaksjon er klassisk: Hvordan kan Schumann leve med at de uskyldige eventuelt må ta ansvar for noe de ikke har gjort? Vil han ikke da bære et ansvar for de uskyldige?

Schumann har gjort seg skyldig i både ran og drap. Dette er hans handlinger og ansvar, og noe han må leve med. Men han er ikke ansvarlig for at påtalemakten sørger for å få en eller flere uskyldige dømt. Det er å snu tingene helt på hodet. Påtalemakten og domstolene bærer derimot dette ansvaret særdeles tungt, men dette poenget ser ut til å gå NRKs journalist hus forbi. Dette til tross for all oppmerksomheten som har vært rundt justismord i det siste.

Hvorfor stiller ikke NRK, eller andre media for den saks skyld, det samme kritiske spørsmålet til påtalemaktens aktører?

- Aktor, hvordan kan du leve med at de uskyldige eventuelt må ta ansvar for noe de ikke har gjort? Bærer du ikke da et ansvar for de uskyldige?

Kan det være fordi at man ikke forstår begrepet ansvar, i norsk journaliststand? Kan det være fordi et begått justismord gir fetere overskrifter og høyere opplagstall enn et avverget sådan? Eller er det rett og slett bare den tabloide virkelighets mangel på kritisk tenking vi nok en gang er vitner til?

Hva med dere, journalister? Hva er deres ansvar?

---

Hva skjer med personvernet når private samtaler brettes ut i Dagbladet?

Dagbladets papirutgave i dag bruker flere sider på å gjengi en samtale mellom to av de siktede i vår egen lokale terrorsak; den pakistanskættede antatte hovedmannen, og hans norskættede kamerat. Jeg har ikke klart å finne artikkelen på nett, så det kan virke som om den kun er publisert på papir. Kan det skyldes at Dagbladet anser publiseringen som problematisk?

Denne saken er den første saken som rulles opp på bakgrunn av at politiet har fått utvidede fullmakter til avlytting. Debatten raste i forkant, og særlig personvernhensyn ble fremhevet som et av de sterkeste argumentene mot disse nye fullmaktene.

Så skjer det altså at man i første sak hvor avlyttingen har vært utslagsgivende for siktelser, finner private samtaler mellom aktørene brettet ut i landets aviser. Jeg minner om at det er en stor forskjell på å være siktet og å være dømt. En av disse aktørene er i tillegg allerede identifisert, med både navn og bilde.

Hvordan har disse utskriftene kommet Dagbladet i hende? Er det offentlig tilgjengelig informasjon, eller har noen i politiet lekket den? Kan vi alle risikere å finne våre private samtaler brettet ut i Dagbladet, bare noen synes det vi snakker med vennene våre om er viktig eller avskyelig nok?

Jeg finner denne saken sterkt urovekkende, og er svært overrasket over at en slik offentliggjøring i det hele tatt er lovlig. Uansett er dette et kraftig skudd for baugen når det gjelder politiets evne og vilje til å verne om sensitiv informasjon som samfunnet har tiltrodd dem integritet nok til å samle inn og forvalte.

Det kan virke som om vi har trodd for godt om dem. Det er i tilfelle ikke første gang.

---

Helgepappa?

Milliardær Olav Thon ber Oslo tingrett om å bøtelegge TV2 Nettavisen for å ha navngitt ham i en uavgjort farskapssak, melder Aftenposten/VG.

Hvordan kan en farskapssak ende uavgjort? Ble han dømt til helgepappa?

---

Imagine...

Viderebringer første stripe fra seneste K Chronicles. Datt nesten av stolen på grunn av denne.



Det er alltid tankevekkende å forsøke å se en sak fra andres perspektiv, eller hva?

Resten finner du her. Teaseren jeg gjengir er tillatt brukt av opphavsmannen.

---

Litt om placebo og helbredelse og alt det der

Dette innlegget begynte egentlig som en kommentar til Starletts blogg om underberetninger, hvor mye av diskusjonen dreide seg om helbredelse. Den ble imidlertid såpass lang at jeg heller legger den ut som en egen blogg.

Jeg tror at en viktig innfallsport til å forstå "mirakuløs" helbredelse, er å forstå placeboeffekten - altså effekten man får ved å tro at man får noe som virker. Det er gjort flere dobbel-blindstudier av denne effekten, bl.a. av forskeren Ernest Rossi. Studiene fungerer slik at to grupper mennesker får henholdsvis sukkerpiller og ordentlige piller, uten at hverken forskeren eller deltakerne vet hvilken gruppe som får hva. Blindstudiene til Rossi viste at sukkerpillene opplevdes som

- 56 % så effektivt som morfin i 6 dobbelt-blindstudier
- 54 % så effektivt som aspirin i 9 dobbelt-blindstudier
- 56 % så effektivt som kodein i 3 dobbelt-blindstudier

Effektivitet blir her brukt som uttrykk for hvor mye smertelindring pasienten oppga. Med andre ord - litt over halvparten av gangene opplevde pasientene like mye lindring av troen på at de hadde tatt noe som lindrer, som om de virkelig hadde tatt noe som gjør det.

Det kan være grunn til å tro at størstedelen av medisinsk behandling opp gjennom historien har vært basert på placeboprinsippet. Før oppdagelsen av penicillin (altså før 1930-tallet), hadde det aller meste av medisinen som ble brukt av leger på pasienter, ingen eller liten faktisk effekt. Legens autoritet og tillit til miksturene han smurte sammen, smittet over på pasienten.

Interessant nok, i følge en artikkel av Carolyn Reuben, viste tall fra det amerikanske Office of Technology Asessment i 1988 at kun 20% av medisinene på markedet hadde vært gjenstand for grundige dobbelt-blindtester for placeboeffekt. Dette kan tyde på at vi selv i dag i stor grad utsettes for medisinsk behandling som oppleves som virkningsfull, uten at den nødvendigvis er det i seg selv.

At sinnstilstand og innstilling har mye å si for helsen vår, er vi sjelden uenige om når det gjelder å skape sykdom. Likevel tenderer vi ofte til å tenke på helbredelse fra sykdom som noe litt mystisk, hvis det ikke involverer medisinsk behandling. (Samtidig har vi, nærmest intuitivt, en forståelse av at det er viktig at en som er syk skal ha det best mulig psykisk. Vi er positive og oppmuntrende, og forsøker å få den syke til å føle seg mest mulig vel). Jeg tror at mye av årsaken til at dette oppleves som mystisk er at vi er fanget av språket vårt, i den forstand at vi tror at psyke og kropp er reelt adskilt, bare fordi vi har skilt det verbalt. Slike verbale skiller har hindret oss i innsikt og forståelse mange ganger, se f.eks. pre-Einstein-skillet mellom tid og rom, som førte til at fysikken sto i stampe i forhold til kvantefysiske fenomener. Vår oppfattelse av verden og virkeligheten er sterkt preget av våre begreper om den, noe vi ofte ikke er særlig ydmyke for.

Så hvis vi kvitter oss med denne dualistiske forestillingen om kropp og psyke som to adskilte, eller løst forbundne, enheter, og heller tenker på mennesket som en helhet, kan det bli lettere å akseptere og forstå sammenhengene mellom hva og hvordan vi tenker og forholder oss til verden og livet generelt, og helsetilstand på alle plan. Undersøkelser viser at optimister lever lenger enn pessimister. En positiv eller negativ tro eller forventning fungerer ofte som en selvoppfyllende profeti.

Et sterkt negativ trossystem, vil man innen neurovitenskap se som et mønster i hjernens cortex. Vi vet jo at hjernen vår kommuniserer både internt, og med hele resten av kroppen, noe som gjør at denne "negative innstillingen" enkelt kan konverteres til biokjemiske reflekser i organismen som en helhet. F.eks. blir disse "trossystem"-refleksene i cortex konvertert til neurokjemiske og hormonelle prosesser når de passerer gjennom hypotalamus, et av de eldste områdene av hjernen, som regulerer og styrer mange av kroppens "programmer", inkludert immunforsvaret.

Blandt de kjemiske systemene som reguleres av hypotalamus finner vi et stort utvalg av neuropeptider. Ett av disse er de etterhvert så mye omtalte endorfinene - kroppens egen morfin. Neuropeptider har den egenskapen at de kan opptre som både hormoner (og således påvirke kroppen) og i andre sammenhenger som neurotransmittere - kjemikalier som kan forårsake endring i hjernefunksjoner. Når de forlater hjernen og begynner å oppføre seg som hormoner i kroppen, samhandler de med alle viktige systemer, bl.a. immunsystemet. Økt neuropeptid-aktivitet korrelerer med økt motstandskraft mot sykdom og oppfattelse av å "føle seg bedre". Jeg tror også at mange religiøse opplevelser kan knyttes til neuropeptider og trossystemer i hjernen.

Kroppen vår og hvordan vi er skrudd sammen fortjener bedre enn ville påfunn og mystisisme. Det er på høy tid å innse at organismen er èn helhet, og at hjernen vår er et særdeles sentralt element i denne helheten. La oss bli flinkere til å bruke den.

---

Referanser:
Ernest Rossi: Psychobiology Of Mind Body Healing - ISBN: 0393701689
Carolyn Reuben: Los Angeles Weekly, 16-22 sept 1988: "Blinded by Science?"
Robert A. Wilson: Quantum Psychology - ISBN 1-56184-071-8

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Pinlig forestilling, Frederic

Frederic Hauge er tatt med hasj. Igjen. Og han om det. Reaksjonen hans er imidlertid å stå frem og si: "Jeg har gjort noe fryktelig dumt"

Hvorfor Frederic? Hvis du synes det er så fryktelig dumt, hvorfor går du da rundt med saftige 10 gram lommevarm hasj?

"Det var ferie, festival og på min fritid. Men jeg gjorde noe fryktelig dumt og får ta straffen for det."

Jada, du får ta straffen for det, du er voksen og vet selv hva du driver med. Men hvorfor denne litt ynkelige "det var fryktelig dumt av meg"-frasen? Du velger selv å røyke hasj, du er ikke avhengig av det så det er et bevisst valg du gjør. Sannheten er sannsynligvis at du ikke synes det er noe problem i det hele tatt, at du trives med å røyke deg en joint eller to. Hvorfor ikke stå for det? Er det for å ikke støte Ringnes og de andre gutta som finansierer Bellona?

Hadde det vært litt mer tak i deg, Frederic, så hadde du stått oppreist og sagt: "Ja, jeg røyker innimellom. Det er ikke noe jeg er interessert i å reklamere for, men jeg røyker innimellom og anser det som en helt uproblematisk del av mitt privatliv."

Hvis du mot formodning virkelig skulle mene at det du har drevet med i iallfall ti år er "fryktelig dumt" er det kun en ting å si. Da er du fryktelig dum.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Apartheid og andre tåpeligheter

Aftenposten kan fortelle at Oslos innbyggertall vokser som aldri før. De siste 10 årene har veksten vært på drøyt 50.000 personer. Politikerne har brukt dette faktum som et argument for at Oslo er et attraktivt sted å bo.

Aftenpostens beregninger viser imidlertid at 92,5 % av veksten besørges av innvandrere, hvorav ikke-vestlige innvandrere utgjør hele 86 av de 92,5 prosentene. Hver fjerde innbygger i byen er nå en innvandrer.

Byrådsleder Erling Lae (h) sier at han var klar over at Oslo har nettoinnflytting av innvandrere. Men ikke at de utgjør så mange. Videre uttaler han at "vekst er positivt, stagnasjon er ikke positivt. Uten innvandrerne ville veksten vært minimal".

Dette er jo ikke uten videre sant. Vekst i økonomien er positivt. Vekst i kunnskap er positivt. Men befolkningsvekst er bare positivt dersom nettoeffekten per person som allerede bor der er at de får det like bra eller bedre. At Oslo har kjempeproblemer med barnehageplasser, kriminalitet og enorme sosiale utgifter blir kun forsterket av befolkningsvekst - dersom nettobidraget til tilskuddet ikke minimum er like høyt som nettobidraget til de som allerede er innbyggere. På denne bakgrunn er det interessant å se at en av de gruppene som har klart å tilpasse seg det norske samfunnet dårligst, f.eks. i form av å klare å brødfø seg selv, nemlig somaliere, er en av de gruppene som har bidratt mest til befolkningsveksten.

Erling "vekst er positivt, stagnasjon er ikke positivt" Lae vet formodentlig at et av utviklingslandenes største problem er befolkningsvekst. Likevel uttaler han seg så skråsikkert og bombastisk om velsignelsen denne veksten har vært. Ikke-vestlige innvandrere utgjorde 46,1 prosent av sosialklientene i Oslo i 2004. Somaliere, iranere, irakere og afghanere topper listen. Somaliere utgjør 7,7 prosent av ikke-vestlige innvandrere i Oslo, men utgjør 18,6 prosent av sosialklientene i denne gruppen. De samme fire nasjonalitetene er de som har økt mest i Oslo i løpet av de ti siste årene.

Med dette i bakhodet er det interessant å se at en av Oslos fremste innvandrertalsmenn, Ap's Aslam Ahsan, har kommet med utspill om å stenge Oslos grenser for asylsøkere uten norsk pass. Den kjente brobyggeren mener at hovedstaden, hvor innvandrerbefolkningen har økt med 60 prosent i løpet av de 10 siste årene, trenger en flerkulturell pause.

"Jeg så allerede på 90-tallet at bosettingsmønsteret er uten styring. De som frivillig velger å bosette seg i Norge, må gjøre det på norske premisser og etter nasjonalt behov" sier Ahsan.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. SVs Akhtar Chaudhry kaller dette reinspikka rasisme og sier han er "overbevist om at Oslo har tjent på innvandringen".

En rekke talsmenn fra minoritetsmiljøene har vært frempå og kalt utspillet for apartheidpolitikk. Og Bjarne Håkon Hansen slenger seg på:

"Jeg har stor respekt for Ahsan. Men jeg liker ikke utspillet i det hele tatt. Det er hverken praktisk mulig eller ønskelig. Det ville ha minnet om apartheid, og det er selvfølgelig helt uaktuell politikk for denne regjeringen."

Asylsøkere kommer hit for å få beskyttelse. At den beskyttelsen kommer med en del krav tilbake, for å minimere ulempen og kostnadene for de som gir denne beskyttelsen, er selvfølgelig ikke rasistisk. Det er selvfølgelig heller ikke apartheid. Men stemplene plukkes frem.

Vi ser altså nok en gang hvor kraftfull og handlingslammende slike stempler er. Ingen ønsker vel å være rasist eller å drive med apartheid. Men faktum er at Ahsan kommer med konkrete forslag som viser at han har tatt inn over seg det Erling "vekst er positivt, stagnasjon er ikke positivt" Lae tydeligvis ikke har skjønt bæret av. Han har også skjønt at den eneste måten man kan forhindre en videre utvikling på, er ved å si "nei, du får ikke lov ennå", da normalsituasjonen er at man ønsker å bosette seg nær gamle landsmenn.

Det sies at man får de politikerne man fortjener. Fortjener vi virkelig ikke bedre enn Erling "vekst er positivt, stagnasjon er ikke positivt" Lae og Bjarne Håkon "apartheid" Hansen?

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Ville jeg hevnet mine barn?

Tre palestinske barn ble drept i et israelsk luftangrep på Gaza-stripen i går.

Syv år gamle Needa Roka, femårige Mohammed Jamal Roqa, samt en 16-åring ble drept da det israelske militæret gjennomførte et luftangrep mot flyktningleiren Jebaliya på Gazastripen i går. Samtidig skal ni andre, flere av dem barn, også ha blitt såret under angrepet, som var rettet mot en bil.

De sterkeste følelsene iallfall jeg noensinne har opplevet å ha, er kjærligheten til mine barn. Det er et følelsesmessig bånd som er så sterkt, at det å miste et barn er noe av det verste man kan oppleve.

Hvordan ville jeg reagert hvis noen utslettet mine barn? Hvis ingenting av det som betydde mest for meg fantes lenger, og at ingen ble stilt til ansvar for drapene.

Jeg vet ikke. Jeg er imidlertid ganske sikker på at hatet ville bygget seg opp i meg, og at muligheten for å tilgi ville bli stadig mindre etter hvert som tiden gikk og de ansvarlige gikk fri.

Samme håpløsheten føles på israelsk side også, hvor barn dør i bombeeksplosjoner på busser og kjøpesentre.

Hvordan kan man håpe på en fredelig løsning på denne konflikten? Hvordan kan man forvente at så mange mennesker skal klare å legge til side hatet sitt, og se fremover? Jeg ville neppe klart det selv. Ville du, dersom det var dine barn? Er det realistisk å kreve det av dem?

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Veien til helvete er brolagt med gode hensikter

Veien til helvete er som kjent brolagt med gode hensikter.

Jeg har tidligere tatt for meg det uheldige samrøret mellom Telenor og Kripos, det bejublede barnepornofilteret. Siste nytt er at regjeringen har fått med seg at det er mulig å sende multimedia via mobiltelefoner, og ut fra det funnet ut at det dermed er mulig å sende bilder og filmer av overgrep mot barn via MMS.

I sin iver etter å komme uvesenet til livs har dermed næringsminister Odd Eriksen bestemt seg for å bruke sin eiermakt i Telenor til å tvinge selskapet til å stoppe spredning av barnepornografi. "Vi må slå sammen alle gode ressurser og finne tekniske løsninger for å få stoppet barneporno både på nettet og mobiltelefoner", sier næringsministeren.

Pålegg til Telenor er allerede sendt. "Jeg har sendt brevet til Telenor som største eier i selskapet. I brevet ber jeg dem finne løsninger på hvordan meldinger med barnepornografi kan stoppes", sier Eriksen.

Som vi alle vet er ikke bilder eller filmer av overgrep tagget eller kodet på en måte som gjør det mulig å si at dette er barneporno. Næringsministeren foreslår her å innføre et overvåkingsapparat og en infrastruktur som i praksis medfører at alt vi sender til hverandre enkelt kan overvåkes. Alt i den gode saks tjeneste, selvfølgelig.

Problemet med etableringen av en slik infrastruktur er den åpenbare muligheten for misbruk. Som i tilfellet barnepornofilter ser vi hvordan noe vi alle er enig i er avskyelig, blir skjøvet foran som en plog mot alle rasjonelle innvendinger, som går på personvern, frihet og individets trygghet mot overvåking og misbruk fra myndighetenes side.

Jeg sier ikke at hensikten er å overvåke oss, eller å misbruke infrastrukturen. Jeg sier imidlertid at etableringen av den åpner for muligheten til misbruk, både fra denne regjeringen (som vi til en viss grad vet hva er for noe) og fra fremtidige regimer, som det er umulig å vite noe sikkert om. Dette er grunnen til at man for enhver slik etablering må se på muligheten for misbruk, og bedømme trusselen mot et fritt samfunn ut fra det.

Ufrihet og overgrep er sjelden noe som blir vedtatt innført. Det er en glidende og gradvis prosess hvor man stadig flytter grensene, litt etter litt. Derfor er prinsipper om frihet og personvern så viktige. Det er foruroligende å se den mangel på prinsipiell tenking som preger denne regjeringen, rundt grunnleggende rettigheter vårt samfunn er tuftet på. Vi så det så tydelig i striden rundt karikaturtegningene. Nå ser vi det igjen.

For å si det med Monty Python: Bloody do-gooders!

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Du må være overtroisk for å styre Norge, men du kan gjerne være dum som et brød...

Det stilles ingen som helst kompetansekrav til en statsråd i Norge. I teorien kan hvem som helst bli satt til å lede et departement, selv om de ikke har fullført grunnskolen en gang. Slik fungerer demokratiet - det stilles ingen formelle kunnskapskrav til de vi velger til å lede oss. Slik er det, og slik bør det vel kanskje være.

I Grunnlovens #12 heter det at "Af Statsraadets Medlemmer skulle over det halve Antal bekjende sig til Statens offentlige Religion". Jaha. Det er altså et krav at minst halvparten av regjeringen er overtroiske. Et krav!

La meg oppsummere, med utgangspunkt i at vi i dag har 19 ministerposter:

• 19 uintelligente tapere står fritt til å danne regjering, såfremt 10 av dem er overtroiske protestanter (eller hyklere)
• 10 intelligente, utdannede og velkvalifiserte ateister kan ikke sitte i samme regjering, selv om de skulle finne 9 oppegående kristne å leke med.

Dette er ståa i kongeriket Norge, anno 2006.

Det kan ikke sies ofte nok: Skill stat og kirke. Nå!

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Er alle mennesker like mye verd?

De fleste vil nok uten videre være enige i at alle mennesker er like mye verd. Det er iallfall mitt inntrykk. Jeg har grublet mye på emnet etter en kommentar jeg la igjen hos Hawkie om dette, og jeg er usikker på hva som egentlig ligger i det.

Et raskt google-søk på strengen "alle mennesker er like mye verd" gir 223 treff. De fleste treffene har til felles at de er enige i denne grunnsetningen, og du finner dette synet hos alt fra dypt kristne til et bredt politisk spekter fra høyre til venstre.

Men hva betyr det egentlig? Verdi kan måles i så mange valører, og i de fleste av disse valørene er utvilsomt alle mennesker ikke like mye verd. Det er vel heller ingen tvil om at for hver enkelt privatperson vil det finnes et antall personer som er mer verd enn andre. For det enkelte individ er følelsen av andre menneskers verdi altså sterkt individuell og situasjons- og individbetinget.

Svaret er vel derfor at vi som samfunn trenger et ideal å strekke oss mot, hvor samfunnet - fellesskapet - skal betrakte alle enkeltindivider som likeverdige. Nok engang trengs det dog presiseringer på hva som ligger i verdi her: Oppmerksomheten en naturkatastrofe i USA får, fremfor oppmerksomheten en naturkatastrofe i Pakistan eller Tyrkia får, viser at vi også her helt naturlig er mer opptatt av det som føles nært. Det betyr mer for oss.

Så hva ligger det da i at alle mennesker er like mye verd? Er det riktig å bruke like mye ressurser på å redde livet til en afrikansk toåring som på å redde livet til en norsk toåring? Vi gjør det iallfall ikke. Summene vi bruker selv på små helseplager til norske barn kunne sikkert redde livet til langt flere afrikanske barn. Hvordan kan dette harmonere med idealet, hvordan får vi det overhodet til å stemme hvis vi mener at alle mennesker er like mye verd?

Vi ser altså at det som er fjernt får mindre oppmerksomhet og tillegges mindre verdi (hva "verdi" nå måtte bety) enn det som er nært. Kan vi koke det ned til at alle nordmenn er like mye verd? Tja. Se på norsk helsevesen og den daglige prioriteringen der. Se på hvordan vi godtar at noen barn vokser opp i fattigdom og misbruk mens andre vokser opp i overflod og kjærlighet. Kanskje er det rett og slett som Kamerat Napoleon sa det så fint: Alle dyr er like, men noen er likere enn andre?

Mange viktige verdier i samfunnet vårt er byget på denne tanken om likeverd. Flere spørsmål melder seg dersom ideen om likeverd forkastes:

- Er det riktig å bruke ekstra ressurser og flid på begavede barn/mennesker, og mindre ressurser og flid på de mindre begavede?
- Er det riktig dømme verdifulle mennesker mildere enn verdiløse?
- Er det riktig å heller hjelpe en forfulgt asylsøker vi anser som verdifull fremfor en forfulgt asylsøker vi anser som en byrde?

Og slik kan man fortsette å utfordre eksisterende tankegods. Så derfor ber jeg om hjelp til å sortere tankene mine:

Er alle mennesker like mye verd? Hva er verdi? Og hvordan mappes dette i tilfelle opp mot eksemplene mine over?

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Det finnes mer mellom himmel og jord...

En del selvfølgeligheter hører man ofte. F.eks. at det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. At det finnes mer mellom himmel og jord enn hva vi vet eller kan forklare i dag.

Irrasjonelle mennesker strekker dette selvsagte faktum særdeles langt. Les en debatt om kornsirkler, astrologi, religion, sjelevandring, spøkelser, ut-av-kroppen-opplevelser eller nær sagt hva som helst mystisistisk, og en eller annen kommer som regel trekkende med overnevnte utsagn som om det skulle bevise noe som helst. Dette kobles gjerne sammen med noen personlige erfaringer, som skal tjene som ytterligere "bevis" for at ønskedrømmen om det mystiske er sann. Denne ønskedrømmen synes å være viktigere enn selve sannheten, og det er således ikke noe troverdig forsøk på å finne sannhet som ligger bak. Mange forholder seg til fantasiene som om de skulle være sanne.

Den menneskelige hjerne er et særdeles følsomt, skjørt og upålitelig instrument, som er svært dårlig egnet til å forstå det den opplever. Vi vet at vi tenderer til å overtolke og tilpasse det vi opplever til forutinntatte holdninger og mønstre, vi vet at vi har det med å lete etter bekreftelser på det vi tror eller ønsker og å ignorere det som strider mot.

Rasjonelle mennesker vet derfor at slike "personlige opplevelser", som ofte tillegges stor vekt av mystisister, er svært lite verd som grunnlag for å si noe om hvorvidt noe er sant eller ikke. For at noe skal kunne sies å være sant, som i allment sant og ikke bare sant i hodet til den som opplever det, må dette "fenomenet" som oppleves stå ut fra alt annet og identifiseres med egenskaper som andre mennesker kan kontrollere at det faktisk har.

Det er viktig å ha et operativt skille mellom fantasi og fakta. For å få til et slikt skille må man ha begrep om kvalitetssikring av kunnskapen sin. Menneskehjernen er, som nevnt, i seg selv dårlig egnet til å håndtere det vellet av informasjon mennesker i et moderne samfunn trenger å behandle. Det som skiller det rasjonelle mennesket fra det irrasjonelle er da at det rasjonelle mennesket underlegger sin tenkning og sitt forhold til omgivelsene en lang rekke metodekrav. Dermed kan man skille et rasjonelt menneske fra et irrasjonelt ved å se hvilket fokus de har på metoderiktighet. Det rasjonelle mennesket tror ikke på noe fordi det er "sant", men fordi man kan finne ut hvor sant det er!

Det er irrasjonelt å forholde seg til ting som føles riktig, uten å være i stand til å gjøre rede for hvordan denne følelsen oppstår. Spør man om begrunnelser for løse påstander følges det gjerne opp av en drøss nye løse påstander som også føles riktige. Man mangler altså metodiske steg fra en sannhet til en annen.

Vitenskaplig metode er en tilnærming til virkeligheten som filtrerer vekk mye av den støyen våre egne ufullkomne hjerner selv produserer. For å kunne undersøke om noe man tror er sant virkelig er sant trenger vi derfor metodemessige verktøy som begrenser feilslutningene mest mulig.

Misforstå meg rett. Undring og nysgjerrighet er kjempeviktig. Det driver kunnskapen vår fremover. Men å begynne å tro på ting som om de skulle være sanne når det ikke er belegg for det, er det jeg reagerer på og kaller irrasjonelt. A-magasinet kunne nylig berette at nesten halvparten av befolkningen her i landet er positive til astrologi, og at en av fire tror på reinkarnasjon. Jepp, det finnes virkelig mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.

Jeg vil til slutt gjerne understreke at "det rasjonelle" og "det irrasjonelle" mennesket som jeg skriver om er ytterpunkter på hver sin ende av en skala. De fleste av oss ligger selvfølgelig et eller annet sted mellom disse ytterpunktene. Men vi har ingen unnskyldning for å grise til tenkingen vår med mangel på metoderiktighet. Iallfall ikke hvis det er kunnskap om virkeligheten vi er ute etter.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Moral som en absolutt størrelse

Jeg har i flere diskusjoner med sterkt troende her på vgb havnet opp i diskusjoner hvor de påstår at det finnes en absolutt moral, altså helt objektive størrelser for rett og galt, og at dette er avhengig av Gud. Jeg forsøker meg derfor med en drøfting her i bloggen min, basert på en kommentar jeg skrev her, fordi det er et stadig tilbakevendende tema.

La meg starte med noen eksempler:

• Pave Innocent VIII var kristen, og begrunnet sitt ønske om å utrydde "trollmenn" og "hekser" ut fra det.
• Sokneprest Atle Hopland er kristen, og begrunner sin motstand mot kvinnelige prester og biskoper ut fra det.
• Inkvisisjonen var kristen, og begrunnet sin motstand mot det heliosentriske verdensbildet og dommen mot Galilei ut fra det.
• Pro-Life bevegelsen i USA er kristen, og store deler av den begrunner sin støtte til dødsstraff ut fra det.
• De fleste norske kristne er motstandere av dødsstraff, begrunnet i kristen etikk

And the list goes on and on and on. Og jeg vet at man kan sette seg ned og lage en tilsvarende liste over ikke-kristne som har begått tåpeligheter og grusomheter begrunnet i noe annet.

Så hva beviser dette? Ikke noe spesielt, annet enn at det ikke er spørsmål om "Gud" eller ikke. Jeg tviler ikke på at ovennevnte kristne var og er særdeles faste i troen og overbevist om at de handlet og handler godt og riktig.

Jeg har vist gjennom disse eksemplene at etikken ikke er noe mer absolutt med en Gud enn uten. Jeg har vist det ved å peke på mange kristne som har en helt innbyrdes motstridende etikk. Både døde paver og levende norske sokneprester og amerikanske dødsstrafftilhengere. Å bare påstå at disse andre troende har misbrukt bibelen eller Gud blir for lettvint rett og slett. De, eller iallfall mange av de, har ment og mener at de har støtte i absolutter fra sin religion og skaper for standpunktene sine. Med samme utgangspunkt ender man altså opp forskjellig, selv innenfor grunnleggende emner som dødsstraff.

Samtidig ser vi at grunnverdiene til mennesker som regel er i harmoni med grunnverdiene til samfunnet rundt en. Man adopterer gjerne sine foreldres livssyn og grunnleggende etikk, og ender man opp med å avvike fra denne, havner man som regel innenfor definerte rammer som harmonerer med noen andre rundt en. Mennesker er flokkdyr og kopister. De fleste av oss tenker ikke en grunnleggende ny tanke i hele sitt liv, men vi er flinke til å kopiere og suge til oss allerede tenkte tanker. I løpet av den viktigste kopi-perioden, også kalt sosialiseringsprosessen, blir de fleste grunnholdningene våre meislet inn i oss. Vi kopierer fra samfunnet rundt oss. Eller mer presist: Fra de delene av samfunnet som regnes for "våre".

Derfor har de fleste epoker og geografiske områder egne etiske særtrekk. Mennesker kopierer. Og innenfor epokene og områdene føles de moralske grunnstenene like absolutte som "dine" føles for meg, eller "mine" for meg.

Her ligger også mye av forklaringen på at både du som kristen og jeg som ateist har absolutte sperrer mot å f.eks. ta menneskeliv. Vi har vokst opp i en kultur hvor det har blitt innpodet oss at det styggeste man kan gjøre er å ta fra et annet menneske selve eksistensen. Dette er en av flere grunnverdier vi baserer andre verdier vi også har på. Grunnverdier som også hjelper oss å avgjøre hva vi synes er rett handlemåte når vi står oppe i nye eller ukjente situasjoner, hvor vi ikke har en klar regel å forholde oss til.

Den religiøse sier at sin grunnholdning er rasjonell, fordi hun kan hevde at den er gitt av Gud. Jeg gidder ikke dra i gang en ny diskusjon om hvorvidt det er rasjonelt å forholde seg til "Gud" som noe eksisterende, eller ikke. La meg heller omformulere det til et utsagn jeg finner holdbart: Dersom det finnes en Gud som er allvitende og denne guden kun har vårt beste for øyet da er det rasjonelt å følge morallover han gir oss. Fair enough, men som jeg har vist over vil man finne et utall varianter av innbyrdes uforenlige morallover utledet av samme gud og samme bok. Så, så lenge du ikke har en direkte kanal til denne guden faller hele postulatet litt sammen.

Paradokset blir da at selv om man for the sake of argument skulle godta at det finnes en objektiv moral, bestemt av en gud, ville man være like langt fordi ingen kan vite hva denne moralen er. Dette gjør selve spørsmålet litt meningsløst, uten at det virker som om de selvrettferdige ser det som et hinder.

Så hva står vi igjen med: Religiøse tror at verdiene deres er absolutte fordi de er gitt dem av Gud, og alle andre religiøse som bekjenner seg til samme Gud men har forstått reglene hans annerledes driver "vranglære" eller "misbruker" Gud eller Bibelen eller begge deler. Dette er selvfølgelig satt litt på spissen, mange vil nok hevde at de ikke kjenner hele sannheten, men at de finner støtte for holdningene sine i Bibelen.

Men la oss omformulere nok en gang: Religiøse tror at deres egen personlige moral bygger på et absolutt, for de kan peke på guden sin og si at reglene kommer fra ham. Gud er da et anker som det er festet utallige kjettinger til, og i enden av hver av disse kjettingene finner du en sekt eller menighet eller person.

Problemstillingen er da: Vi som ikke har et slikt anker, dvs en tro på at noen har gitt oss en absolutt sannhet og at vi kjenner og forvalter den, hvorfor skulle vi ønske å velge noe godt, eller noe som går på tvers av våre egne interesser?

Vel, i utgangspunktet oppleves det ikke som noe problem, fordi vi, som vist over, blir innpodet et sett med grunnverdier i løpet av sosialiseringsprosessen som også for oss oppleves som absolutte. Det finnes også masse litteratur og filosofi rundt emnet for den som skulle bli søkende eller tvilende. Det at det ikke finnes en absolutt "lovgiver" som står som avsender for moralen vår skremmer oss ikke, for tanken om denne lovgiveren er absurd for oss i utgangspunktet. Dette tror jeg også er grunnen til at de sekulære som regel er de som går i bresjen for forandring innenfor moralske spørsmål (f.eks. kvinnefrigjøring), mens de religiøse kommer motvillig luntende etter og bruker en eller flere generasjoner før de klarer å finne en tolkning i boka si som gjør at de klarer å forankre også denne nye moralen hos guden sin.

Det kan sikkert hevdes at det er lettere å få noen til å handle moralsk slik man ønsker ved å kunne slippe problematisering rundt hvorfor man mener at dette og hint er rett eller galt, men bare kan peke på guden sin og si at det kommer fra ham. Men dette er et tveegget sverd. Uten en kritisk refleksjon over vår egen moral, er også mulighetene store for at en slik autoritetstro kan føre til at uhyrligheter godtas. Dette ser vi eksempler på både fra religiøse og politiske ekstremiteter, både i hekseprosesser og nazismens overgrep. Det er derfor viktig å understreke at dette ikke bare gjelder religion. Kritisk, selvstendig refleksjon er viktig uansett, og det beste verktøyet vi har mot ekstremisme.

Oppsummert: Moral er relativt og innpodes gjennom samspill og sosialisering. Hver enkelt religiøs hekter moralen sin på en knagg de kaller Gud, men moralen avviker sterkt i enden av hver hempe. Hver enkelt religiøs tror da at "sin" moral er basert på absolutter, og sover derfor bedre om natten. Sekulære innser at moral, også ens egen, er relativ og stiller derfor lettere spørsmål ved den, men sover like godt om natten for det.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---