Moral som en absolutt størrelse

Jeg har i flere diskusjoner med sterkt troende her på vgb havnet opp i diskusjoner hvor de påstår at det finnes en absolutt moral, altså helt objektive størrelser for rett og galt, og at dette er avhengig av Gud. Jeg forsøker meg derfor med en drøfting her i bloggen min, basert på en kommentar jeg skrev her, fordi det er et stadig tilbakevendende tema.

La meg starte med noen eksempler:

• Pave Innocent VIII var kristen, og begrunnet sitt ønske om å utrydde "trollmenn" og "hekser" ut fra det.
• Sokneprest Atle Hopland er kristen, og begrunner sin motstand mot kvinnelige prester og biskoper ut fra det.
• Inkvisisjonen var kristen, og begrunnet sin motstand mot det heliosentriske verdensbildet og dommen mot Galilei ut fra det.
• Pro-Life bevegelsen i USA er kristen, og store deler av den begrunner sin støtte til dødsstraff ut fra det.
• De fleste norske kristne er motstandere av dødsstraff, begrunnet i kristen etikk

And the list goes on and on and on. Og jeg vet at man kan sette seg ned og lage en tilsvarende liste over ikke-kristne som har begått tåpeligheter og grusomheter begrunnet i noe annet.

Så hva beviser dette? Ikke noe spesielt, annet enn at det ikke er spørsmål om "Gud" eller ikke. Jeg tviler ikke på at ovennevnte kristne var og er særdeles faste i troen og overbevist om at de handlet og handler godt og riktig.

Jeg har vist gjennom disse eksemplene at etikken ikke er noe mer absolutt med en Gud enn uten. Jeg har vist det ved å peke på mange kristne som har en helt innbyrdes motstridende etikk. Både døde paver og levende norske sokneprester og amerikanske dødsstrafftilhengere. Å bare påstå at disse andre troende har misbrukt bibelen eller Gud blir for lettvint rett og slett. De, eller iallfall mange av de, har ment og mener at de har støtte i absolutter fra sin religion og skaper for standpunktene sine. Med samme utgangspunkt ender man altså opp forskjellig, selv innenfor grunnleggende emner som dødsstraff.

Samtidig ser vi at grunnverdiene til mennesker som regel er i harmoni med grunnverdiene til samfunnet rundt en. Man adopterer gjerne sine foreldres livssyn og grunnleggende etikk, og ender man opp med å avvike fra denne, havner man som regel innenfor definerte rammer som harmonerer med noen andre rundt en. Mennesker er flokkdyr og kopister. De fleste av oss tenker ikke en grunnleggende ny tanke i hele sitt liv, men vi er flinke til å kopiere og suge til oss allerede tenkte tanker. I løpet av den viktigste kopi-perioden, også kalt sosialiseringsprosessen, blir de fleste grunnholdningene våre meislet inn i oss. Vi kopierer fra samfunnet rundt oss. Eller mer presist: Fra de delene av samfunnet som regnes for "våre".

Derfor har de fleste epoker og geografiske områder egne etiske særtrekk. Mennesker kopierer. Og innenfor epokene og områdene føles de moralske grunnstenene like absolutte som "dine" føles for meg, eller "mine" for meg.

Her ligger også mye av forklaringen på at både du som kristen og jeg som ateist har absolutte sperrer mot å f.eks. ta menneskeliv. Vi har vokst opp i en kultur hvor det har blitt innpodet oss at det styggeste man kan gjøre er å ta fra et annet menneske selve eksistensen. Dette er en av flere grunnverdier vi baserer andre verdier vi også har på. Grunnverdier som også hjelper oss å avgjøre hva vi synes er rett handlemåte når vi står oppe i nye eller ukjente situasjoner, hvor vi ikke har en klar regel å forholde oss til.

Den religiøse sier at sin grunnholdning er rasjonell, fordi hun kan hevde at den er gitt av Gud. Jeg gidder ikke dra i gang en ny diskusjon om hvorvidt det er rasjonelt å forholde seg til "Gud" som noe eksisterende, eller ikke. La meg heller omformulere det til et utsagn jeg finner holdbart: Dersom det finnes en Gud som er allvitende og denne guden kun har vårt beste for øyet da er det rasjonelt å følge morallover han gir oss. Fair enough, men som jeg har vist over vil man finne et utall varianter av innbyrdes uforenlige morallover utledet av samme gud og samme bok. Så, så lenge du ikke har en direkte kanal til denne guden faller hele postulatet litt sammen.

Paradokset blir da at selv om man for the sake of argument skulle godta at det finnes en objektiv moral, bestemt av en gud, ville man være like langt fordi ingen kan vite hva denne moralen er. Dette gjør selve spørsmålet litt meningsløst, uten at det virker som om de selvrettferdige ser det som et hinder.

Så hva står vi igjen med: Religiøse tror at verdiene deres er absolutte fordi de er gitt dem av Gud, og alle andre religiøse som bekjenner seg til samme Gud men har forstått reglene hans annerledes driver "vranglære" eller "misbruker" Gud eller Bibelen eller begge deler. Dette er selvfølgelig satt litt på spissen, mange vil nok hevde at de ikke kjenner hele sannheten, men at de finner støtte for holdningene sine i Bibelen.

Men la oss omformulere nok en gang: Religiøse tror at deres egen personlige moral bygger på et absolutt, for de kan peke på guden sin og si at reglene kommer fra ham. Gud er da et anker som det er festet utallige kjettinger til, og i enden av hver av disse kjettingene finner du en sekt eller menighet eller person.

Problemstillingen er da: Vi som ikke har et slikt anker, dvs en tro på at noen har gitt oss en absolutt sannhet og at vi kjenner og forvalter den, hvorfor skulle vi ønske å velge noe godt, eller noe som går på tvers av våre egne interesser?

Vel, i utgangspunktet oppleves det ikke som noe problem, fordi vi, som vist over, blir innpodet et sett med grunnverdier i løpet av sosialiseringsprosessen som også for oss oppleves som absolutte. Det finnes også masse litteratur og filosofi rundt emnet for den som skulle bli søkende eller tvilende. Det at det ikke finnes en absolutt "lovgiver" som står som avsender for moralen vår skremmer oss ikke, for tanken om denne lovgiveren er absurd for oss i utgangspunktet. Dette tror jeg også er grunnen til at de sekulære som regel er de som går i bresjen for forandring innenfor moralske spørsmål (f.eks. kvinnefrigjøring), mens de religiøse kommer motvillig luntende etter og bruker en eller flere generasjoner før de klarer å finne en tolkning i boka si som gjør at de klarer å forankre også denne nye moralen hos guden sin.

Det kan sikkert hevdes at det er lettere å få noen til å handle moralsk slik man ønsker ved å kunne slippe problematisering rundt hvorfor man mener at dette og hint er rett eller galt, men bare kan peke på guden sin og si at det kommer fra ham. Men dette er et tveegget sverd. Uten en kritisk refleksjon over vår egen moral, er også mulighetene store for at en slik autoritetstro kan føre til at uhyrligheter godtas. Dette ser vi eksempler på både fra religiøse og politiske ekstremiteter, både i hekseprosesser og nazismens overgrep. Det er derfor viktig å understreke at dette ikke bare gjelder religion. Kritisk, selvstendig refleksjon er viktig uansett, og det beste verktøyet vi har mot ekstremisme.

Oppsummert: Moral er relativt og innpodes gjennom samspill og sosialisering. Hver enkelt religiøs hekter moralen sin på en knagg de kaller Gud, men moralen avviker sterkt i enden av hver hempe. Hver enkelt religiøs tror da at "sin" moral er basert på absolutter, og sover derfor bedre om natten. Sekulære innser at moral, også ens egen, er relativ og stiller derfor lettere spørsmål ved den, men sover like godt om natten for det.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---