Å spille uten trumf

Jeg kom opp i en diskusjon rundt hvordan man ble medlem av den norske kirke her om dagen, og har i ettertid undersøkt saken på kirken.no, som er den norske kirkens (DNK) hjemmesider. Særlig opptatt er jeg av hvordan barn skal kunne beskyttes mot eventyr pakket inn som sannheter.

Hovedregelen er at "gjennom dåp blir man blir medlem av Den norske kirke".

Imidlertid håndterer man udøpte på denne måten:

"Udøpte barn under 15 år står i en mellomstilling når det gjelder kirkemedlemskap. Når begge foreldrene er medlemmer av Den norske kirke, hører deres barn inn under kirken fra fødselen av. Dette gjelder også når bare en av foreldrene er medlem, med mindre begge ønsker det motsatte.

Etter fylte 18 år hører ingen udøpte inn under Den norske kirke.

Den som er over 15 år, kan selv melde seg ut av, eller inn i, Den norske kirke."

La meg starte med å ta for meg det åpenbare her: Det kan med styrke hevdes at det å la være å døpe barna sine er en mer bevisst handling enn å døpe dem. Det kan tenkes mange grunner til at ikke-kristne velger dåp - for eksempel hensyn til tradisjoner eller omsorg for andre familiemedlemmer. Det kan derimot vanskelig tenkes grunner til at kristne velger bort dåpen, da denne handlingen er en ganske grunnleggende del av pakken kristendom.

I tillegg vet vi at de fleste mennesker av historiske og ovennevnte årsaker er medlemmer av DNK, nettopp fordi de selv ble døpt da de var små. Medlemskapet er ikke noe man merker særlig til i dagliglivet, og det er av den grunn mange ikke-troende som fortsatt står oppført i kirkebøkene. I tillegg vet man at slurv og snarveier tatt under digitaliseringen av de samme kirkebøkene har ført til at mange som aktivt har meldt seg ut av DNK har blitt oppført som medlemmer på ny.

Likevel operer DNK med et regelverk for innmelding som sier at barn av foreldre som bevisst velger bort dåpen, likevel regnes som medlemmer dersom ikke begge foreldrene aktivt har meldt seg ut av kirken (og i tillegg vært så heldige at de ikke har blitt snikinnmeldt igjen etterpå). Det holder altså at én av foreldrene er et passivt, uvitende eller endatil uvillig medlem. At foreldrenes bevisste valg om å ikke døpe barnet er et kraftig signal om hvordan de stiller seg til DNK, overser man glatt.

Ingen annen organisasjon i Norge kan tillate seg noe liknende. Tenk deg hvis AKP-ML automatisk oppførte alle - passive som aktive - medlemmers barn i sitt medlemsregister. Og hvis KrF-moren til barnet forsøkte å protestere ville det være nytteløst så lenge faren ikke var enig. "Dette gjelder også når bare en av foreldrene er medlem, med mindre begge ønsker det motsatte."

Men vi ville jo ikke godtatt noe sånt. Tvert imot, vi trekker grenser lenge før: Vi ville neppe godtatt å kalle en fireåring for "kommunist" eller "revolusjonær" i det hele tatt. Ei heller "høyresmågutt", "liberalist" eller "FrP'er". Grunnen er enkel - vi anerkjenner at det er snakk om et lite, uferdig menneske, som ennå ikke har fått muligheten til å gjøre seg opp noen selvstendige meninger om verden rundt seg. Selv ikke i hysteriet etter krigen var det vanlig å kalle barn av tyske soldater for "nazister", man brukte heller det (nesten like avskyelige) begrepet "tyskerunger".

Til tross for dette har vi ingen skrupler med å snakke om "kristne barn". Eller "muslimske barn". Vi godtar til og med en enda sterkere kategorisering - "protestantiske barn", "katolske barn", "shiamuslimske barn". Hvorfor det? Tror vi barna har en iboende visdom som gjør dem i stand til å velge side i teistiske og teologiske spørsmål allerede fra fødselen av? Eller regner vi bare resultatet av hjernevasken de skal gjennomgå i løpet av oppveksten som så fail-proof at resultatet er gitt på forhånd?

Det er videre interessant å merke seg at få ville godta, uten å blunke, begreper som "ateistiske barn" eller "agnostiske barn" - enda dette er begreper som kan settes opp som motsatser til lablene nevnt over.

Vi ser altså hvordan religionene trumfer alt annet, og at vi ukritisk godtar at de skal holde et sterkt grep rundt barn. Det kan være grunn til å spørre hvor heldig dette er, da barneårene er de årene hvor man er mest påvirkelig og derfor lettest å forme. Kanskje vi i informasjonssamfunnet burde være mer opptatt av å gjøre barna våre i stand til å vurdere holdbarheten til kilder og informasjon, noe som naturlig ville innskrenke muligheten til ensidig innpoding av religiøse læresetninger i våre fremtidige voksne? Verdien av evnen til å utfordre eksisterende tankegods og kvalitetssikre det man vet om verden og virkeligheten er enorm, og har en stor del av æren for den velstand, kultur og teknologi vi har tilgjengelig i dag. Denne evnen er noe vi burde forfine og kultivere i våre barn - ikke undertrykke og villede ved å akseptere at eventyrfortellinger blir et substitutt.

For å få til dette må vi i det minste forlange å spille uten trumf, slik at grenser og regler som gjelder for alle andre områder i samfunnet vårt ikke kan overskrides i det øyeblikket noen trumfer dem med begrunnelse i sin personlige overbevisning. Blandt annet derfor må medlemsreglene i DNK harmoneres med reglene som gjelder i samfunnet ellers. Og blandt annet derfor burde vi, som i folk flest, vise våre barn respekt nok til å ikke kategorisere dem som overtroiske vesener av noen som helst avskygging, før de har nådd et modenhetsnivå som gjør at de er i stand til å foreta selvstendige vurderinger og valg. Vi klarer det på alle andre områder, så jeg regner med at vi bør klare det her også.

Det handler bare om å spille uten trumf.

---