22 desember 2007

Nissing in action

Man hører stadig skråsikre utsagn fra ellers voksne folk om at Nissen ikke finnes.

Men siden ingen kan bevise at Nissen ikke finnes og historikerne er enige om at St Nicolaus virkelig har levd og var en kul fyr, kan jeg ikke skjønne annet enn at folk som ellers kaller seg agnostikere er varsomme med å hive seg på denne hetsen mot Nissen og de som bekjenner seg til ham.

Jeg mener - skal man først være slurvete i tenkingen sin kan man vel i det minste være konsekvent!


X-files

Nå som det er X-mas og greier synes jeg det er på sin plass å minne om at vi alle er X-men.

Vi er alle mutanter, noen er bare litt mer muterte enn andre. God jul. :)


17 desember 2007

Persona non grata

Hei

Vi har stengt din blogg. Du har åpenbart problemer med å forstå hva blogger er til for. Innlegg som dette er helt uakseptabelt,

"Personangrep driver jeg vanligvis ikke med. Men klart noen får så hatten passer av og til. Dessverre blir slikt ofte slettet - uanfuckingsett hvor mye jobb som kan være nedlagt i dem. Sånn som denne - anonymisert for anledningen. Postes etter oppfordring på mail." osv. osv.

Mvh

VG Modteam


Det kan jo være at VGs moderatorer har rett. Jeg mener - dersom jeg har åpenbare problemer med å forstå hva blogger er til for, synes det like åpenbart at jeg har problemer med å forstå at jeg ikke forstår dette. Catch 22 eller noe.

Så hva er blogger til for?


På'an igjen

Det er vel på tide å børste støv av denne bloggen igjen.

Børste

Børste

Sånn!


27 februar 2007

Jeg vil ikke være ateist lenger...

Jeg har vært voksen lenger enn jeg har vært barn, og har i alle disse årene enkelt og greit kalt meg ateist, uten noen nærmere refleksjon over hva en slik definisjon innebærer. La meg utdype.

Begrepet ateist er i utgangspunktet et begrep dannet av religiøse, av teister, som en beskrivelse av de syke sjelene som avviser gud. I moderne språkbruk, og blandt de som selv kaller seg ateister, defineres en ateist som en som ikke tror på guder. Og så langt er alt greit - da er jeg en ateist.

Men hvorfor skal jeg akseptere å defineres ut fra andres realitetsbrister? At jeg ikke tror på guders eksistens er ikke noe annerledes enn at jeg ikke tror på draugen, eller på at det går en kaffekopp i bane rundt Pluto. Begrunnelsen er hele tiden den samme - det finnes ikke data som understøtter påstandene, og det finnes heller ingen måte å sjekke dem ut på. Påstanden "gud" er i det hele tatt bare èn av en nær sagt uendelighet av løse påstander som henger og svever i intet uten å komme i nærheten av å oppfylle de krav jeg stiller til en meningsfylt uttalelse om virkeligheten. Og det gjelder ikke bare meg, jeg har møtt mange moderate kristne som opererer med samme kriterier for virkelighetsbeskrivelse, men de tillater seg selv et unntak for sitt eget personlige behov for en gud.

Så hvorfor kalle meg ateist - hvorfor definere meg selv ut fra hva jeg ikke er, og hva jeg ikke står for? Det er da mye bedre å få på plass en definisjon eller et begrep som tydeliggjør hva jeg står for, og som ateismen, adraugismen og akoffeismen bare er naturlige konsekvenser av. Det ville jo også kunne hjelpe begrepsforvirrede krampekristne som virkelig går rundt og tror at "ateisme" har drept millioner av mennesker, eller like forvirrede agnostikere som utrolig nok inbiller seg at enhver "ateist" går rundt og tror noe som helst om guders ikke-eksistens.

Derfor ønsker jeg ikke lenger å bli definert i en religiøs ramme, det får overlates til de som har et spesialt forhold til religion, nemlig de religiøse og agnostikerne. Hva dette nye begrepet skal være, vet jeg ikke. Jeg har fått med meg dannelsen av Brights-bevegelsen, og postuleringene deres dekker veldig mye av hva jeg står for. Samtidig får det i mine øyne litt preg av en vekkelse, de er religiøst fokuserte og det er uansett et ord som fungerer dårlig på norsk. Innspill til bedre betegnelser mottas derfor med takk.



13 februar 2007

Din tanke VAR fri...

Jeg har tidligere omtalt "barnepornofilteret" som er implementert av Telenor, basert på grunnlagsdata fra Kripos. Bakgrunnen for kritikken min var blandt annet at denne type infrastruktur legger veien åpen for sensur og overvåking, og at veien fra et fritt til et ufritt samfunn tilbakelegges i museskritt. Tar du den, så tar du den.

Vi har aldri hatt noen bred samfunnsdebatt om dette filteret. Alle er jo enige i at barneporno er fæle greier, så da er det liksom ikke kosher å sette spørsmålstegn ved metodene man bruker i bekjempelsen av det. Men det gode er ofte det bestes fiende. Og nå ser vi konturene av museskritt to.

Datakrimutvalget la nemlig i går frem et forslag som vil pålegge Internett-leverandører å blokkere nettsider med ulovlig innhold. Blandt annet vil dette kunne gjelde:

• Utenlandske nettsteder som tilbyr gambling og pengespill.
• Nettsider som tilbyr nedlasting og fildeling av filmer og musikk og som opererer i strid med opphavsrettighetene.
• Nettsider der det foregår forhånelse av et fremmed stats flagg eller riksvåpen.
• Nettsider der det opphisses til hat mot offentlig myndighet, og der det framkommer diskriminerende og hatefulle ytringer.
• Nettsider som tilbyr porno som virker støtende.

Dette kan føre til at Norge får en av de strengeste Internett-lovene i den vestlige verden, og at viktige kilder til informasjon og samfunnskritikk blir utilgjengelige for nordmenn. Ikke ulikt systemet de har i Kina - der har de bare kommet noen museskritt lenger.

Det er en stadig økende tendens til sensur og meningsknebling i både Norge spesielt og Vesten generelt. Vi har hatt en lang og kontinuerlig periode med stadig større frihet og åpenhet. Denne utviklingen synes nå å være reversert. Vi tenker gjerne på utvikling og frihet som noe fremadrettet, en stigende kurve. Men historien viser oss at denne utviklingen gjerne består i to skritt frem og ett tilbake. Og det er særlig i fasene hvor vi tar ett skritt bakover at vi har mye å lære av historien.

Det er på tide å stå opp og kjempe for den friheten de som kom før oss skaffet oss. Den er nemlig ikke en selvfølge.



28 november 2006

I kjølvannet av et påstått æresdrap

Den norske statsborgeren Azhar Iqbal er nå frikjent for drap på datteren i Pakistan. Jeg skal ikke begi meg ut på noen spekulasjoner om hvorvidt dommen er riktig eller ikke, til det kjenner jeg prosessen for dårlig. Jeg har imidlertid lyst til å ta for meg en del merkelige disposisjoner fra norsk side i denne saken.

Et grunnleggende prinsipp i enhver rettsstat er at mistenkte er uskyldig inntil det motsatte er bevist, dvs. inntil det foreligger en dom. Til tross for dette ble trygdeutbetalingene til Iqbal stoppet mens hans satt fengslet, begrunnet i at han ikke hadde levert søknad og fått godkjennelse for utenlandsopphold. "Reglene på dette feltet er klare. Hvis noen med attføringsstønad skal til utlandet, må de melde fra til oss", var meldingen fra distriktsarbeidssjef Åse-Kari Damlien ved Aetat Oslo Øst. Forbrytelsen Iqbal hadde begått var at han i hui og hast dro til Pakistan med det samme han fikk beskjed om at datteren hans var død. Som far har jeg ingen problemer med å forstå at han ikke avventet en formell søknads- og godkjenningsprosess før han hastet avgårde.

Vi hadde en situasjon hvor en norsk statsborger satt fengslet mistenkt for et drap på en annen norsk statsborger. I verste fall risikerte han dødsstraff. Norske aviser kunne melde om at politiet hadde brukt tortur ved avhørene, verst hadde det gått ut over familiens sjåfør. Deler av norsk offentlighet var avventende, og bekymret for en mulig henrettelse av en norsk statsborger. Oslo-politiet nektet å utlevere etterforskningsmateriale de satt på, fordi de fryktet "at den norske statsborgeren Azhar Iqbal kan bli idømt dødsstraff".

Samtidig var det valgkamp i Norge, og Kristin Halvorsen reiste på turne i Pakistan. Her benyttet hun anledningen til å legge press på delstatsguvernøren Parvez Ilahi, som frem til da ikke kjente til saken. I Halvorsens nærvær kalte han politisjefen i Mandi Bahauddin, hvor saken ble etterforsket, inn på kontoret for å redegjøre for saken. "Vi skal sørge for at saken kommer raskt opp i retten", forsikret Ilahi etterpå.

Iveren etter å presse gjennom en rask avgjørelse i en sak hvor mistenkte risikerer dødsstraff, lar seg vanskelig forklare eller forsvare. Norske politikere blander seg vanligvis ikke inn i pågående etterforskninger og rettssaker. Her hjemme er det uhørt. Men det var jo valgkamp, og regler som vi synes er viktige for å sikre en rettferdig rettergang her hjemme, trenger man vel ikke å være så nøye på utenlands, og særlig ikke i et land som har en langt mer tvilsom rettspraksis i utgangspunket? Vel, jeg er uenig. Jeg hadde forventet at hun problematiserte og tok opp prinsipielle holdninger rundt dødsstraff og tortur av mistenkte, og linket det til denne saken. Men ikke at hun blandet seg inn i selve saksbehandlingen og sørget for at den ble politisert.

Den norske ambassaden frøs under saken utbetalinger til dyre forsvarsadvokater i Pakistan, med den følge at mange pakistanske advokater ikke ønsket å ta i saken etterpå. Jeg synes dette er et vanskelig spørsmål, for det skal ikke være statens oppgave å betale for stjerneadvokater. Samtidig var saken spesiell i det at den involverte mulighet for dødsstraff, og at konsekvensene slik sett kunne bli enorme. Ambassaden burde som et minimum vært langt mer smidige i å hjelpe til med å skaffe en advokat som Iqbal hadde tillit til, noe som ikke var tilfelle med den som i utgangspunktet var utnevnt av ambassaden.

I sum virker det for meg som om Iqbal har blitt behandlet som om han allerede var dømt av store deler av det offentlige Norge. Det gjenstår og se om han vil bli tiltalt når han kommer hjem til Norge, og hva et eventuelt utfall av en norsk straffesak vil bli. Men uansett om han skulle bli funnet skyldig eller ikke her hjemme – sjelden har jeg sett en så massiv forhåndsdømming og svik mot grunnleggende menneskelige og rettslige prinsipper fra store deler av norsk offentlighet. Vi får håpe at norske domstoler ikke lar seg påvirke av hysteriet som oppsto i kjølvannet av et påstått æresdrap. Men sikker er jeg ikke.


24 november 2006

Bring it on!

Adresseavisen er anmeldt for blasfemi av 94 år gamle Elisabeth Riiber. Det er disse tegneseriestripene av Mads Eriksen som har fått Riiber til å gå til anmeldelse. Lensmannen har sendt den over til en jurist, med forslag om å henlegge saken.

Det er lett å sende noen stygge tanker til den gamle damen. Men hun er ikke hovedproblemet. Problemet består i at vi faktisk har en blasfemiparagraf, og at denne så sent som i 2004 ble reddet av KrF og FrP.

Vi har sovende paragrafer i lovene våre, som er der rett og slett fordi man ikke har somlet seg til å fjerne dem. Det er en ting. Men denne paragrafen har nylig blitt vurdert, og besluttet beholdt. Våre politikere har vedtatt å beholde en lov som beskytter religion mot hån.

Jeg synes derfor det er på tide at denne paragrafen prøves for norsk rett, og denne saken er så god som noen i så måte. Politikerne i KrF og FrP slipper for billig unna konsekvensene av vedtakene sine dersom man bare skal late som om paragrafen ikke eksisterer.

Play ball!


Den som graver en grav...

Forbrukerinspektørene (FBI) på NRK kan avsløre at Telenor, i telefonkøen til sin kundeservice, prioriterer kunder med høyt forbruk foran kunder med lavt forbruk. Som illustrasjon vises det en klysete aksjemegler som blir raskere behandlet enn en stakkars minstepensjonist som sannsynligvis var med på å bygge opp landet etter krigen. Det hele akkompagneres av stemningsskapende musikk, for å sikre at følelsene til seerne skal bli massert skikkelig. Aksjemegleren måtte vente i 30 sekunder. Gamlemor i 90. Forskjellsbehandling! Huff! Nok en triumf for den gravende journalistikken.

Det mest overraskende i denne ikke-saken er at FBI er overrasket over at Telenor, som de fleste andre bedrifter, segmenterer kundene sine og yter ekstra for de mest inntektsbringende. Hvorfor skulle de ikke det?


21 november 2006

Kjære landsmenn


I natt hadde jeg en åpenbaring.

Kong Olav V viste seg for meg, and boy did he have something to tell. Det viser seg at Bomann-Larsen hadde rett i at Haakon ikke var Olavs far. Som Bomann-Larsen påviste var jo dette en geografisk umulighet.

Sannheten, i følge min åpenbaring, er at Olavs mor Maud ble besvangret av jødenes Gud Jahve, og han er dermed den Messias som profetiene taler om. Olav sa også noe om at Maud faktisk var jomfru ved fødselen, men som jeg sa til ham har jeg litt problemer med å ta ham alvorlig på det punktet. Mange sønner har jo et slikt idealisert bilde av sin mor.

I følge Olav var han kommet til jorden for å vise menneskene hvordan man skulle leve et rettferdig liv og, som han sa, betale sin billett på livets trikk. Ved å selv betale trikkebilletter hadde han betalt for alle oss snikere, og det eneste vi trengte å gjøre for å ikke bli ilagt et himmelsk gebyr, var å tro på ham. Han mumlet også noe om å alltid ha på seg krone når man viste seg offentlig, og noe som hørtes ut som et "hellig bånd" eller noe i den dur - men han var utydelig og vanskelig å forstå på disse punktene. Norges Lover fram til 1990 ble referert til som en Hellig Bok, der var han i det minste tydelig.

Jeg forsøkte å si til Olav at jeg regner meg som et rasjonelt menneske, og at jeg hadde problemer med å ta denne åpenbaringen på alvor. Kanskje jeg bare drømmer, Olav? Han repliserte at nettopp min skeptiske innstilling var grunnen til at han hadde valgt meg ut som profet og disippel, og at han som bevis også skulle åpenbare seg for flere andre skeptikere. Sammen skulle vi danne Olavskirken, og bli anerkjent som en statsstøttet religion som først skal erobre Norge, og så verden.

Så derfor skriver jeg denne posten. Var det bare en drøm? Eller er dere andre der ute som også har mottatt Olavs Nåde, som kan bekrefte min åpenbaring og som sammen med meg vil kjempe for retten til å bære krone offentlig, og spre Olavs lære om den Hellige Trikkebillett?

Medprofeter – vis dere! Eller var det bare en drøm?


14 november 2006

Hyrden Giskes rørende omsorg for de statlige lammene

Forslaget om å skille stat og kirke er ute på høring, og ansvarlig statsråd Trond Giske ser en klar trend: Et flertall av menighetsrådene vil at statskirken skal videreføres.

"[D]et er en betydelig usikkerhet blant folk om hva som eventuelt skjer ved et skille. Det er her bevisbyrden ligger for alle som vil endre forholdet. De må overbevise folk om at kirken fortsatt er en trygg, inkluderende og åpen institusjon. Gjennom både gleder og sorger i livets viktigste øyeblikk er kirken der som selve tryggheten for mange. Det må den fortsatt være for alle som vil tilhøre den."

"Folk", som i menighetsråd rundt omkring i landet, er selvfølgelig bekymret for hva som vil skje med menigheten og kirken deres. Det både de og Giske må ta innover seg, er imidlertid at det ikke er statens oppgave å tilby en inkluderende, koselig overtro som flest mulig kan føle seg hjemme i. Selve prinsippet bak skillet mellom stat og kirke går på at religion ikke er det offentliges oppgave - at staten ikke skal ha noen religion.

Derfor er det helt uvesentlig, og dertil urimelig, å kreve at vi som ikke ønsker et slikt samrøre mellom en moderne stat og en religion tuftet på eldgamle ørkenstammefantasier og tilhørende moralkodekser, skal måtte stå som garantist for at menigheter som bekjenner seg til denne noe arkaiske verdensanskuelsen skal klare å leve sammen i fred og fordragelighet i fremtiden også. Det påligger oss rett og slett ikke noe særskilt ansvar for å pleie utviklingen av denne retningen overtro, akkurat som praksisen er for alle andre organiserte vrangforestillinger.

Det virker som om Giske mener at samrøre mellom religion og politikk er greit så lenge formålet er å la politikken påvirke religionen. Da har han fattet lite av hva samrøre innebærer, nemlig en sterk utvisking av grenser, som igjen medfører flyt begge veier. Dette er ikke kompatibelt med en sekulær stat.


11 november 2006

The Hylland Eriksen Delusion

Thomas Hylland Eriksen går i strupen på Richard Dawkins i en kronikk i Aftenposten i dag.

"Biologen Richard Dawkins utga nylig en bok som lenge hadde arbeidstittelen "The Root of all Evil". Nå er boken ute, under tittelen "The God Delusion" ("Gudsbedraget"), og biologens kritikk av religion er basert på en mildt sagt mangelfull forståelse av hva religion er. Dawkins baserer seg på rene karikaturer av religion. Selvfølgelig finner han eksempler som bekrefter hans syn, men det finnes eksempler på alt. For ham er all religion fundamentalisme, og gudsbegrepet han angriper er av den aller enkleste og mest vulgære typen."

Har THE overhodet lest boken? Kjenner han konteksten den er skrevet i?

La oss begynne med tittelen. Dawkins omtaler ikke religion som bedrag. Han omtaler det som en vrangforestilling, hvilket også er den vanligste betydningen av delusion. Hvorfor han kaller det en vrangforestilling argumenterer han grundig for i boken. Altså - i den delen av publikasjonen som befinner seg innenfor omslaget. "Vrangforestillingen Gud" er derfor en mye mer korrekt oversettelse av tittelen.

Så til den totalt mangelfulle forståelsen for hva religion er. I følge THE mener altså Dawkins at all religion er fundamentalisme. Det er selvfølgelig heller ikke sant, men rent bedrag fra THE. Dawkins er veldig tydelig på at religiøsitet kommer i alle slags valører. Kritikken hans rammer likevel bredt, fordi det han kritiserer er selve den grunnlegende irrasjonelle troen på noe som ikke har hold i virkeligheten i det hele tatt. Bytt ut "fundamentalisme" med "vrangforestillinger", så nærmer du deg sannheten Hylland Eriksen.

Gudsbegrepet som angripes er liksom av den ”aller enkleste og mest vulgære typen”. Nok engang i følge THE. Ikke i følge boken, dog. Et av hovedpoengene der er faktisk gjendrivelsen av argumentasjon rundt en "første beveger", altså den som har satt i gang det hele. Fjernt fra "enkelt og vulgært", men derimot en forutsetning for nesten enhver teisme, enhver religion.

Boken tar systematisk for seg argumenter som jevnlig fremføres av religiøse - ikke minst kreasjonister - og tilbakeviser dem med nådeløs presisjon. Det er kanskje her THE finner det vulgære, men sannheten er at i diskusjoner rundt religion og ateisme kommer disse argumentene stadig opp. F.eks. påstander om at det ikke er mulig å ha en moral uten Gud. Himmel, selv jeg som kun har diskutert religion på norske fora har vært borti disse argumentene gjentatte ganger. At Dawkins som en av frontmennene mot kreasjonisme generelt og Intelligent Design spesielt har møtt den type rør enda flere ganger, sier seg nesten selv.

Og her er vi inne på kontekst. Boken har ikke blitt til i et vakuum THE. Tvert imot har den blitt til midt i ildlinjen mellom en svært aggressiv religiøs bevegelse som vil ha kreasjonisme inn i skolen på linje med evolusjon på den ene siden, og vitenskapen og vitenskaplig metode på den andre.

"Dawkins ser dessuten ut til å tro, på ramme alvor, at religion i seg selv er årsaken til fundamentalisme og terrorisme. Han burde kanskje ha lest en historiebok før han skrev sin egen."


Kanskje THE burde lese Dawkins bok før han skrev sin kronikk?

Jeg har sjelden sett en mer uredelig gjengivelse av andres argumenter enn det THE begikk i Aftenposten i dag. Han har konstruert seg en stråmann så stor som et hus, og konsentrert seg om å angripe denne. Det er fint det, og holder sikkert til å befeste stillingen som intellektuell i andedammen. Jeg vil imidlertid for fremtiden vokte meg vel for å ta noen av Hylland Eriksens utlegninger om andres meninger for god fisk. Han har nemlig demonstrert grundig at han ikke er så nøye på å la sånne bagateller som etterrettelighet og alminnelig redelighet komme i veien for et godt argument.


09 november 2006

Purity Ball

I USA arrangeres det i evangeliske kretser noe de kaller for Purity Balls. Fenomenet er i korthet et ball hvor far og datter gjennomfører et ritual som nærmest ligner en vielse, hvor de utveksler løfter om sin hengivenhet og sine forpliktelser overfor hverandre.

Hensikten bak er en overbevisning om at jenter som havner i ulykke (les: har sex før ekteskapet), i stor grad gjør dette fordi faren deres ikke gir dem de mannlige, ansvarlige impulsene som jenter tydeligvis trenger. I følgende informative filmsnutt får vi blandt annet høre om 17-åringen som sitter trygg og god i pappas fang, mens hun forklarer at hun ikke savner en kjæreste fordi hun får alt hun trenger fra pappa.

So without further ado - her er et lite gløtt bak kulissene til verdens eneste supermakt:



07 november 2006

Å spille uten trumf

Jeg kom opp i en diskusjon rundt hvordan man ble medlem av den norske kirke her om dagen, og har i ettertid undersøkt saken på kirken.no, som er den norske kirkens (DNK) hjemmesider. Særlig opptatt er jeg av hvordan barn skal kunne beskyttes mot eventyr pakket inn som sannheter.

Hovedregelen er at "gjennom dåp blir man blir medlem av Den norske kirke".

Imidlertid håndterer man udøpte på denne måten:

"Udøpte barn under 15 år står i en mellomstilling når det gjelder kirkemedlemskap. Når begge foreldrene er medlemmer av Den norske kirke, hører deres barn inn under kirken fra fødselen av. Dette gjelder også når bare en av foreldrene er medlem, med mindre begge ønsker det motsatte.

Etter fylte 18 år hører ingen udøpte inn under Den norske kirke.

Den som er over 15 år, kan selv melde seg ut av, eller inn i, Den norske kirke
."

La meg starte med å ta for meg det åpenbare her: Det kan med styrke hevdes at det å la være å døpe barna sine er en mer bevisst handling enn å døpe dem. Det kan tenkes mange grunner til at ikke-kristne velger dåp - for eksempel hensyn til tradisjoner eller omsorg for andre familiemedlemmer. Det kan derimot vanskelig tenkes grunner til at kristne velger bort dåpen, da denne handlingen er en ganske grunnleggende del av pakken kristendom.

I tillegg vet vi at de fleste mennesker av historiske og ovennevnte årsaker er medlemmer av DNK, nettopp fordi de selv ble døpt da de var små. Medlemskapet er ikke noe man merker særlig til i dagliglivet, og det er av den grunn mange ikke-troende som fortsatt står oppført i kirkebøkene. I tillegg vet man at slurv og snarveier tatt under digitaliseringen av de samme kirkebøkene har ført til at mange som aktivt har meldt seg ut av DNK har blitt oppført som medlemmer på ny.

Likevel operer DNK med et regelverk for innmelding som sier at barn av foreldre som bevisst velger bort dåpen, likevel regnes som medlemmer dersom ikke begge foreldrene aktivt har meldt seg ut av kirken (og i tillegg vært så heldige at de ikke har blitt snikinnmeldt igjen etterpå). Det holder altså at én av foreldrene er et passivt, uvitende eller endatil uvillig medlem. At foreldrenes bevisste valg om å ikke døpe barnet er et kraftig signal om hvordan de stiller seg til DNK, overser man glatt.

Ingen annen organisasjon i Norge kan tillate seg noe liknende. Tenk deg hvis AKP-ML automatisk oppførte alle - passive som aktive - medlemmers barn i sitt medlemsregister. Og hvis KrF-moren til barnet forsøkte å protestere ville det være nytteløst så lenge faren ikke var enig. "Dette gjelder også når bare en av foreldrene er medlem, med mindre begge ønsker det motsatte."

Men vi ville jo ikke godtatt noe sånt. Tvert imot, vi trekker grenser lenge før: Vi ville neppe godtatt å kalle en fireåring for "kommunist" eller "revolusjonær" i det hele tatt. Ei heller "høyresmågutt", "liberalist" eller "FrP'er". Grunnen er enkel - vi anerkjenner at det er snakk om et lite, uferdig menneske, som ennå ikke har fått muligheten til å gjøre seg opp noen selvstendige meninger om verden rundt seg. Selv ikke i hysteriet etter krigen var det vanlig å kalle barn av tyske soldater for "nazister", man brukte heller det (nesten like avskyelige) begrepet "tyskerunger".

Til tross for dette har vi ingen skrupler med å snakke om "kristne barn". Eller "muslimske barn". Vi godtar til og med en enda sterkere kategorisering - "protestantiske barn", "katolske barn", "shiamuslimske barn". Hvorfor det? Tror vi barna har en iboende visdom som gjør dem i stand til å velge side i teistiske og teologiske spørsmål allerede fra fødselen av? Eller regner vi bare resultatet av hjernevasken de skal gjennomgå i løpet av oppveksten som så fail-proof at resultatet er gitt på forhånd?

Det er videre interessant å merke seg at få ville godta, uten å blunke, begreper som "ateistiske barn" eller "agnostiske barn" - enda dette er begreper som kan settes opp som motsatser til lablene nevnt over.

Vi ser altså hvordan religionene trumfer alt annet, og at vi ukritisk godtar at de skal holde et sterkt grep rundt barn. Det kan være grunn til å spørre hvor heldig dette er, da barneårene er de årene hvor man er mest påvirkelig og derfor lettest å forme. Kanskje vi i informasjonssamfunnet burde være mer opptatt av å gjøre barna våre i stand til å vurdere holdbarheten til kilder og informasjon, noe som naturlig ville innskrenke muligheten til ensidig innpoding av religiøse læresetninger i våre fremtidige voksne? Verdien av evnen til å utfordre eksisterende tankegods og kvalitetssikre det man vet om verden og virkeligheten er enorm, og har en stor del av æren for den velstand, kultur og teknologi vi har tilgjengelig i dag. Denne evnen er noe vi burde forfine og kultivere i våre barn - ikke undertrykke og villede ved å akseptere at eventyrfortellinger blir et substitutt.

For å få til dette må vi i det minste forlange å spille uten trumf, slik at grenser og regler som gjelder for alle andre områder i samfunnet vårt ikke kan overskrides i det øyeblikket noen trumfer dem med begrunnelse i sin personlige overbevisning. Blandt annet derfor må medlemsreglene i DNK harmoneres med reglene som gjelder i samfunnet ellers. Og blandt annet derfor burde vi, som i folk flest, vise våre barn respekt nok til å ikke kategorisere dem som overtroiske vesener av noen som helst avskygging, før de har nådd et modenhetsnivå som gjør at de er i stand til å foreta selvstendige vurderinger og valg. Vi klarer det på alle andre områder, så jeg regner med at vi bør klare det her også.

Det handler bare om å spille uten trumf.


18 oktober 2006

If you're going...

Det blir muligens litt stille fra meg en drøy uke fremover. Forlater Gnore fredag morgen, og vender nesa mot San Francisco og Oracle Open World.

Det er med tungt hjerte jeg forlater dere, but hey - it's a dirty job and someone's gotta do it.