Jeg vil ikke være ateist lenger...
Jeg har vært voksen lenger enn jeg har vært barn, og har i alle disse årene enkelt og greit kalt meg ateist, uten noen nærmere refleksjon over hva en slik definisjon innebærer. La meg utdype.
Begrepet ateist er i utgangspunktet et begrep dannet av religiøse, av teister, som en beskrivelse av de syke sjelene som avviser gud. I moderne språkbruk, og blandt de som selv kaller seg ateister, defineres en ateist som en som ikke tror på guder. Og så langt er alt greit - da er jeg en ateist.
Men hvorfor skal jeg akseptere å defineres ut fra andres realitetsbrister? At jeg ikke tror på guders eksistens er ikke noe annerledes enn at jeg ikke tror på draugen, eller på at det går en kaffekopp i bane rundt Pluto. Begrunnelsen er hele tiden den samme - det finnes ikke data som understøtter påstandene, og det finnes heller ingen måte å sjekke dem ut på. Påstanden "gud" er i det hele tatt bare èn av en nær sagt uendelighet av løse påstander som henger og svever i intet uten å komme i nærheten av å oppfylle de krav jeg stiller til en meningsfylt uttalelse om virkeligheten. Og det gjelder ikke bare meg, jeg har møtt mange moderate kristne som opererer med samme kriterier for virkelighetsbeskrivelse, men de tillater seg selv et unntak for sitt eget personlige behov for en gud.
Så hvorfor kalle meg ateist - hvorfor definere meg selv ut fra hva jeg ikke er, og hva jeg ikke står for? Det er da mye bedre å få på plass en definisjon eller et begrep som tydeliggjør hva jeg står for, og som ateismen, adraugismen og akoffeismen bare er naturlige konsekvenser av. Det ville jo også kunne hjelpe begrepsforvirrede krampekristne som virkelig går rundt og tror at "ateisme" har drept millioner av mennesker, eller like forvirrede agnostikere som utrolig nok inbiller seg at enhver "ateist" går rundt og tror noe som helst om guders ikke-eksistens.
Derfor ønsker jeg ikke lenger å bli definert i en religiøs ramme, det får overlates til de som har et spesialt forhold til religion, nemlig de religiøse og agnostikerne. Hva dette nye begrepet skal være, vet jeg ikke. Jeg har fått med meg dannelsen av Brights-bevegelsen, og postuleringene deres dekker veldig mye av hva jeg står for. Samtidig får det i mine øyne litt preg av en vekkelse, de er religiøst fokuserte og det er uansett et ord som fungerer dårlig på norsk. Innspill til bedre betegnelser mottas derfor med takk.
17 kommentarer:
Du har et forhold til religion som virker nesten angstbitersk. Dette fremstiller du som ren rasjonalitet.
Hvorfor da ikke kalle seg rasjonalist? Så kan du legge i det begrepet det du vil. Det er i alle fall et begrep du ikke behøver å koble opp mot religion i det hele tatt.
Det utrolige er at jeg opplever at du lar deg styre av religionen langt ut over det vanlige, ved at også selve begrepet "ateist" blir noe for nær religiøst for deg.
I alle fall oppfatter jeg deg slik. Det er et fritt land, jeg er avslappet til dette. Kall deg hva du vil så lenge du kan føle deg bekvem med begrepet.
Og kanskje kan du til og med komme opp med en neologisme, om du føler at vår vanlige begrepsverden ikke er tilstrekkelig for deg.
Jeg forsøker meg i disse dager på Spiritismen.
http://www.spiritist.org/norsk/Bli%20kjent%20med%20Spiritismen.htm
Jeg har nemlig mange spørsmål til Åndene. Blir du med på et møte eller?
Athene
=> Athene
Hehe, herlig. Jeg er med :)
Juhu Dunkman.
Dødsstraff-diskusjonen blusser visst opp igjen med jevne mellomrom.
Starlett-bloggen har det gående nå.
Ville bare nevne det.
El Gringo.
Altså, jeg forstår godt at du ikke ønsker å definere deg selv i kontrast til noe du mener er absurd. Den er jeg helt med på.
Men din oppfatning av agnostisismen har jeg liten forståelse for. Du hevder at agnostikere er religiøse. Da mener jeg du bør redegjøre for hva du mener med disse to begrepene ("agnostisisme" og "religiøs"), for sammenhengen er hvertfall ikke åpenbar for meg.
Slik jeg oppfatter agnostisismen er den i praksis det samme som ateisme, men begrunnes annerledes. Agnostikeren mener at han ikke _kan vite noe om_ noe som samtidig kvalifiserer til å kalles Gud. Ateister og agnostikere har altså samme syn på religion. Skillet er epistemologisk.
Am I wrong?
=> pyrrho
Long time, no see :)
Da mener jeg du bør redegjøre for hva du mener med disse to begrepene ("agnostisisme" og "religiøs"), for sammenhengen er hvertfall ikke åpenbar for meg.
Slik jeg oppfatter agnostisismen er den i praksis det samme som ateisme, men begrunnes annerledes. Agnostikeren mener at han ikke _kan vite noe om_ noe som samtidig kvalifiserer til å kalles Gud.
Jeg synes din definisjon av agnostikeren er grei. Agnostikeren og den religiøse har det til felles at de forholder seg til den løse påstanden "gud" helt annerledes enn de gjør til andre løse påstander. Har du - i fullt alvor - en agnostisk tilnærming til spaghettimonsteret også? Eller til kaffekoppen rundt Pluto?
Correct me if I'm wrong, men det virker for meg som om den store tankefeilen hos agnostikere, så vel som andre troende, er at det faktum at noen har formulert en forklaring, automatisk gjør det den uttaler seg om til et gyldig alternativ for virkelighetsbeskrivelse som man er nødt til å forholde seg til ved å tro noe om den. En del ateister faller også i den samme fellen - de tror (eller sier de vet) så inderlig sterkt at det ikke finnes noen "gud", men aksepterer faktisk i samme veiva implisitt forklaringsmodellen "gud".
Påstanden "Gud" avviser jeg - jeg kaller den hverken sann eller usann, fordi det er en løs påstand som ikke mapper tilbake til noe som vi kan være enige om er virkelig. Her er jeg da også konsekvent - alle løse påstander får samme behandlilng. Noen kan ha drømt seg til noe som er sant, men sannhetsbegrepet innebærer mere enn bare sannhet/usannhet - det innebærer at det er mulig å undersøke hvor sant det er. Ingen påstander om "Gud" tilfredsstiller dette sannhetsbegrepet, og en diskusjon om sannhet eller usannhet blir derfor meningsløs. Konseptet "Gud" avvises derfor, uten man går rundt og tror noe som helst om graden av sannhet eller usannhet.
Påstanden "Gud" avviser jeg - jeg kaller den hverken sann eller usann, fordi det er en løs påstand som ikke mapper tilbake til noe som vi kan være enige om er virkelig.
Og her formulerer du agnostikerens synspunkt ganske presist, mener jeg da. Ser ikke at det er noen konflikt mellom min og din formulering.
(Det eneste jeg har å utsette på din formulering er det at du kaller 'Gud' en påstand. 'Gud' er bare en term inntil du setter det sammen med et predikat.)
Som "ateist" og aktiv deltaker i diskusjoner så må jeg si at jeg er ganske så enig i hva du skriver her.
Svært ofte så bringes Mao, Hitler, Pol Pot, og Stalin opp, som først og fremst ukorrekt påstås å være ateister alle sammen og som så hevdes å "ha drept i ateismens navn" eller "ateismen er like ille". Som en direkte følge av det, og for å fôre de som ikke klarer å fatte et VELDIG enkelt begrep (i tillegg til at jeg ikke ser noen nytteverdi eller behov for en slik definisjon), så kaller jeg meg ganske enkelt for ikketroende. Det er nemlig litt vanskeligere å påstå at folk har drept i "ikketroens navn" eller å assosiere det med en bevegelse/gruppe.
Skulle noen likevel klare det utroligste så har jeg hornene klar til kamp ;-)
Eller hva med realist?
Det virker som du er en neo-positivist, og da kan du jo kalle deg det. Ateisme blir en logisk konsekvens av ditt neo-positivistiske vitenskapssyn!
Dunkman
Det spørs om du ikke er agnostiker likevel, for agnostikerne definerer seg ikke ut fra hva de er eller ikke er. Agnostisme er i større grad en filosofisk METODE enn en filosofisk posisjon, og om du er neo-positivist eller ikke, spiller mindre rolle.
Ateisme er avledet av det greske uttrykket Atheos, som betyr "uten gud". Uttrykket betyr kort og godt at man ikke tror det finnes noen gud - eller guder, siden religiøse grekere ikke begrenset seg til å tro på én gud. Viktige filosofer som Demokrit og Epikur utviklet filosofiske systemer som fungerte helt fint uten noen guddommelige elementer.
Ateismen fikk vind i seilene under opplysningstiden, med sin tro på vitenskap og rasjonalisme. En lang tradisjon for kjettersk tenkning av forskjellige avskygninger løper særlig gjennom europeisk åndshistorie, men gudløse drypp kommer også fra andre verdensdeler.
I moderne tid har Karl Marx' materialistiske doktrine sørget for en sterk kobling mellom kommunisme og ateisme, og venstresiden (også kristensosialistene) har jo en lang tradisjon for opprør mot presteveldet. I tillegg hadde kommuniststatene ateisme som noe av en . Sovjetunionen hadde sogar et "institutt for vitenskapelig ateisme" - omtrent på samme måter som Norge har et offentlig drevet menighetsfakultet.
I India var en ateistisk livsfilosofi utgangspunktet for den sosiale aktivisten Goras opplysningsprosjekt. Han så ateisme som et positivt perspektiv på livet hvor mennesket er fritt, i motsetning til religionens determinisme. Samtidig innebar hans ateistiske perspektiv også at man har en forpliktelse overfor omgivelsene.
Dette betyr selvfølgelig ikke at man behøver å ha hjertet til venstre for å være ateist. Et ekstremt eksempel på det stikk motsatte er den amerikanske ultra-liberalisten Ayn Rand, av mange kalt "kapitalismens yppersteprestinne", som i sine bøker gikk inn for en konsekvent ateisme. I Rands filosofi, som hun kalte objektivisme, ble hennes vektlegging av fornuft og avvisning av overnaturlige forklaringsmodeller uløselig knyttet til individualisme og en tro på det frie markeds fortreffelighet.
De aller fleste ateister og agnostikere vil selvfølgelig, akkurat som folk flest, befinne seg et sted mellom disse to ytterpunktene.
Et velbrukt, men likevel morsomt argument er at de aller fleste er ateister. Selv om de skulle tro på en gud eller tre, avviser de jo stort sett at andre guder enn deres egne favoritter finnes. Selv den mest kristne tror jo ytterst sjelden på Åsa-Tor, Zeus eller den elefanthodede indiske guden Ganesh.
Agnostisme
Som ateisme kommer ordet agnostisisme fra gresk. På gresk betyr "gnosis" viten, mens forstavelsen "a" er en nektelse. Agnostisisme betyr dermed å nekte for at vi kan vite noe om gud og det transcendente ( som betyr "overskridende" i betydningen "overnaturlig"). Dermed er det vanlig blant agnostikere å si at det er umulig å vite om det finnes noen gud eller ikke.
Man kunne sikkert forestille seg at en slik holdning, som virker litt mindre skråsikker enn ateismen, er en gammel foreteelse. Men faktisk er agnostisismen ganske ny. Ordet ble myntet av den engelske forfatteren og professoren Thomas Henry Huxley så sent som i 1860. Anledningen var et møte i Metaphysical Society, der Huxley diskuterte med biskop Samuel Wilberforce. Charles Darwin hadde gitt ut sin bok Artenes opprinnelse noen år tidligere, og tidens store debatt var hvorvidt mennesket hadde felles stamfar med apene, slik Darwin hevdet. Biskop Wilberforce mente at denne påstanden var et angrep på religionen og menneskeverdet.
Professor
Huxley, derimot, var naturviter, og det sier litt om hans syn på evolusjonslæren at han ble kalt "Darwins bulldog". Huxley var også en kjent religionskritiker, og interessant nok var hans barnebarn Julian president for den kongressen som opprettet International Humanist and Ethical Union.
For Huxley var agnostisismen en filosofisk posisjon som ikke hevdet å vite noe, slik både teisme (gudstro) og ateisme gjorde. I 1889 skrev han i boken Agnosticism:
"Agnostisism
e er ikke en tro men en metode, hvis essens ligger i en flittig bruk av et enkelt prinsipp. Prinsippet kan bli uttrykt slik at man i intellektuelle spørsmål ikke skal late som om konklusjoner er sikre som ikke er bevist eller er beviselige." Med andre ord: Det viktige er å ikke snakke skråsikkert om ting man ikke kan vite noe om. For Huxley var dette mer vitenskapelig enn påstander om at gud fantes - eller ikke fantes. Likevel er det nok ikke så drøyt å påstå at Huxley hellet mot det siste. Og siden Huxley levde i Viktoriatiden, er det nok grunnen til at det er blitt hevdet at agnostikere er ateister i flosshatt.
Flosshatter er alrighte plagg. ;-)
Jeg føler ikke at vi agnostikere er forvirrete. For meg er det et helt naturlig utgangspunkt, for et sted står mennesket ved erkjennelsens grense, og om det som ligger bak denne grensen kan vi ikke vite noen ting. Da kommer vi inn på troens domene.
Både aeteister og teister er etter mitt skjønn troende, dvs de uttaler seg om noe de ikke kan vite, men agnostikeren innser sin intellektuelle begrensning.
Når det er sagt, så kan en som har agnostisisme som metode, BÅDE helle mot å tro på en Gud OG å helle mot å IKKE gjøre det.
Agnostikernes eventuelle tro er noe annet enn hennes filosofiske plattform.
Håper å se flere innlegg fra deg og savner deg på VGB!
God helg!
Starlett
Vi trenger et nytt begrep!!! Språket blåser på den religiøse flammens glør.
Avvisning av påstanden "gud" er den eneste måten vi kan prate om dette på. Dette MÅ alle bli bevisste på.
Er man agostiker så er man religiøs. Det finnes ingen gråsoner. Redselen for døden og fordømmelse ligger under her.
Du er ateist for di du ikke tror.
Dette definerer deg ikke. Du trenger ikke ta det personlig heller. Det sier ikke noe om deg utover det.
Så vil jeg gjenta er pa definosjoner, ettersom det er så mye feil bruk av begreper generelt i debattene:
Ateisme: Du er ikke troende (på religion og slikt.)
Agnostiker: Du innser at man kan ikke vite sikkert.
Man kan være både troende og ikke-troende agnostiker. Agnostiker og ateist er ikke motsetninger.
Hei! Jeg er en vgb-blogger som er lei av vgb og alle de tekniske problemene der.
Derfor holder jeg på å utvikle et nettsted basert på blogspot-blogger. Den har blant annet "nyeste kommentarer" og "nyeste innlegg"...
Jeg la deg bloggen din inn på den siden, og håper det er greit? Du får sikkert flere lesere på grunn av det etterhvert...
Siden finner du her:
Bloggby.com
Æsj, nei, la oss ikke gjemme oss under den pinlige "brights"-tittelen. Det låter som når man i serien "Yes, Minister" kaller rottefangere for "Government Health Inspectors".
La meg sitere Lamartines ord fra revolusjonen i Frankrike i 1848, da sosialistene ønsket å skifte ut trikoloren med sin røde fane: "Helt til min død kommer jeg til å avvise blodfanen - den som aldri har gjort annet enn en runde rundt Champ de Mars, mens trikoloren har gått ut over verden, for fedrelandets frihet og ære!"
Ateismen har en lang historie å vise til. Knapt noen vet hva en "bright" er. La oss heller være ateister, og stolte av det!
Du er en pragmatiker:)Velkommen i klubben.
Legg inn en kommentar