Den paradoksale finansieringen av overtro i Norge

Jeg mener at finansiering av organisert religion ikke burde være en statlig oppgave. Jeg er derfor interessert i at minst mulig offentlige penger skal gå til dette formålet. I dag gis det støtte både til Den norske kirke (DNK) og et antall "livsynsorganisasjoner".

Det er en vanlig misforståelse at vi har kirkeskatt her i landet, og at størrelsen på overføringene til DNK er basert på medlemstall. Dette er ikke riktig. Overføringene til DNK blir fastsatt gjennom budsjettvedtak i Stortinget og kommunestyrene rundt om i landet.

Støtten til andre tros- og livssynssamfunn følger som en funksjon av bevilgningene til DNK målt per medlem. Altså: Man ser på størrelsen på bevilgningene til DNK, og gjør et regnestykke basert på medlemstall i DNK for å finne ut hvor mye støtte andre livsynsorganisasjoner skal få pr medlem.

Det betyr at jo færre medlemmer DNK har, jo større blir støtten per medlem for de andre organisasjonene. Dette fører til det paradokset at som utmeldt av statskirken genererer jeg mer penger til Jehovas Vitner, Pinsebevegelsen, Islamske trossamfunn osv. enn hvis jeg hadde stått som medlem av DNK. Den eneste måten jeg kan bidra til å minske den økonomiske støtten disse organisasjonene på, er ved å melde meg inn i DNK igjen. Da har DNK flere medlemmer, får samme sum i støtte med eller uten meg, og den økonomiske støtten pr medlem blir marginalt lavere for de andre religiøse sektene.

Logisk? I beg to differ.

Jeg forlanger å kunne være medlem eller ikke av de organisasjonene jeg måtte ønske, uten at mitt valg skal generere inntekter for organisasjoner jeg forakter. Denne ordningen er nok en uheldig konsekvens av at vi holder oss med en statsreligion i Norge i 2006.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Skill stat og kirke. Nå.

---

Referanser:
ODIN - Kirkens økonomi
ODIN - Tros- og livssynssamfunn
Medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---