Det finnes mer mellom himmel og jord...

En del selvfølgeligheter hører man ofte. F.eks. at det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. At det finnes mer mellom himmel og jord enn hva vi vet eller kan forklare i dag.

Irrasjonelle mennesker strekker dette selvsagte faktum særdeles langt. Les en debatt om kornsirkler, astrologi, religion, sjelevandring, spøkelser, ut-av-kroppen-opplevelser eller nær sagt hva som helst mystisistisk, og en eller annen kommer som regel trekkende med overnevnte utsagn som om det skulle bevise noe som helst. Dette kobles gjerne sammen med noen personlige erfaringer, som skal tjene som ytterligere "bevis" for at ønskedrømmen om det mystiske er sann. Denne ønskedrømmen synes å være viktigere enn selve sannheten, og det er således ikke noe troverdig forsøk på å finne sannhet som ligger bak. Mange forholder seg til fantasiene som om de skulle være sanne.

Den menneskelige hjerne er et særdeles følsomt, skjørt og upålitelig instrument, som er svært dårlig egnet til å forstå det den opplever. Vi vet at vi tenderer til å overtolke og tilpasse det vi opplever til forutinntatte holdninger og mønstre, vi vet at vi har det med å lete etter bekreftelser på det vi tror eller ønsker og å ignorere det som strider mot.

Rasjonelle mennesker vet derfor at slike "personlige opplevelser", som ofte tillegges stor vekt av mystisister, er svært lite verd som grunnlag for å si noe om hvorvidt noe er sant eller ikke. For at noe skal kunne sies å være sant, som i allment sant og ikke bare sant i hodet til den som opplever det, må dette "fenomenet" som oppleves stå ut fra alt annet og identifiseres med egenskaper som andre mennesker kan kontrollere at det faktisk har.

Det er viktig å ha et operativt skille mellom fantasi og fakta. For å få til et slikt skille må man ha begrep om kvalitetssikring av kunnskapen sin. Menneskehjernen er, som nevnt, i seg selv dårlig egnet til å håndtere det vellet av informasjon mennesker i et moderne samfunn trenger å behandle. Det som skiller det rasjonelle mennesket fra det irrasjonelle er da at det rasjonelle mennesket underlegger sin tenkning og sitt forhold til omgivelsene en lang rekke metodekrav. Dermed kan man skille et rasjonelt menneske fra et irrasjonelt ved å se hvilket fokus de har på metoderiktighet. Det rasjonelle mennesket tror ikke på noe fordi det er "sant", men fordi man kan finne ut hvor sant det er!

Det er irrasjonelt å forholde seg til ting som føles riktig, uten å være i stand til å gjøre rede for hvordan denne følelsen oppstår. Spør man om begrunnelser for løse påstander følges det gjerne opp av en drøss nye løse påstander som også føles riktige. Man mangler altså metodiske steg fra en sannhet til en annen.

Vitenskaplig metode er en tilnærming til virkeligheten som filtrerer vekk mye av den støyen våre egne ufullkomne hjerner selv produserer. For å kunne undersøke om noe man tror er sant virkelig er sant trenger vi derfor metodemessige verktøy som begrenser feilslutningene mest mulig.

Misforstå meg rett. Undring og nysgjerrighet er kjempeviktig. Det driver kunnskapen vår fremover. Men å begynne å tro på ting som om de skulle være sanne når det ikke er belegg for det, er det jeg reagerer på og kaller irrasjonelt. A-magasinet kunne nylig berette at nesten halvparten av befolkningen her i landet er positive til astrologi, og at en av fire tror på reinkarnasjon. Jepp, det finnes virkelig mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.

Jeg vil til slutt gjerne understreke at "det rasjonelle" og "det irrasjonelle" mennesket som jeg skriver om er ytterpunkter på hver sin ende av en skala. De fleste av oss ligger selvfølgelig et eller annet sted mellom disse ytterpunktene. Men vi har ingen unnskyldning for å grise til tenkingen vår med mangel på metoderiktighet. Iallfall ikke hvis det er kunnskap om virkeligheten vi er ute etter.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Moral som en absolutt størrelse

Jeg har i flere diskusjoner med sterkt troende her på vgb havnet opp i diskusjoner hvor de påstår at det finnes en absolutt moral, altså helt objektive størrelser for rett og galt, og at dette er avhengig av Gud. Jeg forsøker meg derfor med en drøfting her i bloggen min, basert på en kommentar jeg skrev her, fordi det er et stadig tilbakevendende tema.

La meg starte med noen eksempler:

• Pave Innocent VIII var kristen, og begrunnet sitt ønske om å utrydde "trollmenn" og "hekser" ut fra det.
• Sokneprest Atle Hopland er kristen, og begrunner sin motstand mot kvinnelige prester og biskoper ut fra det.
• Inkvisisjonen var kristen, og begrunnet sin motstand mot det heliosentriske verdensbildet og dommen mot Galilei ut fra det.
• Pro-Life bevegelsen i USA er kristen, og store deler av den begrunner sin støtte til dødsstraff ut fra det.
• De fleste norske kristne er motstandere av dødsstraff, begrunnet i kristen etikk

And the list goes on and on and on. Og jeg vet at man kan sette seg ned og lage en tilsvarende liste over ikke-kristne som har begått tåpeligheter og grusomheter begrunnet i noe annet.

Så hva beviser dette? Ikke noe spesielt, annet enn at det ikke er spørsmål om "Gud" eller ikke. Jeg tviler ikke på at ovennevnte kristne var og er særdeles faste i troen og overbevist om at de handlet og handler godt og riktig.

Jeg har vist gjennom disse eksemplene at etikken ikke er noe mer absolutt med en Gud enn uten. Jeg har vist det ved å peke på mange kristne som har en helt innbyrdes motstridende etikk. Både døde paver og levende norske sokneprester og amerikanske dødsstrafftilhengere. Å bare påstå at disse andre troende har misbrukt bibelen eller Gud blir for lettvint rett og slett. De, eller iallfall mange av de, har ment og mener at de har støtte i absolutter fra sin religion og skaper for standpunktene sine. Med samme utgangspunkt ender man altså opp forskjellig, selv innenfor grunnleggende emner som dødsstraff.

Samtidig ser vi at grunnverdiene til mennesker som regel er i harmoni med grunnverdiene til samfunnet rundt en. Man adopterer gjerne sine foreldres livssyn og grunnleggende etikk, og ender man opp med å avvike fra denne, havner man som regel innenfor definerte rammer som harmonerer med noen andre rundt en. Mennesker er flokkdyr og kopister. De fleste av oss tenker ikke en grunnleggende ny tanke i hele sitt liv, men vi er flinke til å kopiere og suge til oss allerede tenkte tanker. I løpet av den viktigste kopi-perioden, også kalt sosialiseringsprosessen, blir de fleste grunnholdningene våre meislet inn i oss. Vi kopierer fra samfunnet rundt oss. Eller mer presist: Fra de delene av samfunnet som regnes for "våre".

Derfor har de fleste epoker og geografiske områder egne etiske særtrekk. Mennesker kopierer. Og innenfor epokene og områdene føles de moralske grunnstenene like absolutte som "dine" føles for meg, eller "mine" for meg.

Her ligger også mye av forklaringen på at både du som kristen og jeg som ateist har absolutte sperrer mot å f.eks. ta menneskeliv. Vi har vokst opp i en kultur hvor det har blitt innpodet oss at det styggeste man kan gjøre er å ta fra et annet menneske selve eksistensen. Dette er en av flere grunnverdier vi baserer andre verdier vi også har på. Grunnverdier som også hjelper oss å avgjøre hva vi synes er rett handlemåte når vi står oppe i nye eller ukjente situasjoner, hvor vi ikke har en klar regel å forholde oss til.

Den religiøse sier at sin grunnholdning er rasjonell, fordi hun kan hevde at den er gitt av Gud. Jeg gidder ikke dra i gang en ny diskusjon om hvorvidt det er rasjonelt å forholde seg til "Gud" som noe eksisterende, eller ikke. La meg heller omformulere det til et utsagn jeg finner holdbart: Dersom det finnes en Gud som er allvitende og denne guden kun har vårt beste for øyet da er det rasjonelt å følge morallover han gir oss. Fair enough, men som jeg har vist over vil man finne et utall varianter av innbyrdes uforenlige morallover utledet av samme gud og samme bok. Så, så lenge du ikke har en direkte kanal til denne guden faller hele postulatet litt sammen.

Paradokset blir da at selv om man for the sake of argument skulle godta at det finnes en objektiv moral, bestemt av en gud, ville man være like langt fordi ingen kan vite hva denne moralen er. Dette gjør selve spørsmålet litt meningsløst, uten at det virker som om de selvrettferdige ser det som et hinder.

Så hva står vi igjen med: Religiøse tror at verdiene deres er absolutte fordi de er gitt dem av Gud, og alle andre religiøse som bekjenner seg til samme Gud men har forstått reglene hans annerledes driver "vranglære" eller "misbruker" Gud eller Bibelen eller begge deler. Dette er selvfølgelig satt litt på spissen, mange vil nok hevde at de ikke kjenner hele sannheten, men at de finner støtte for holdningene sine i Bibelen.

Men la oss omformulere nok en gang: Religiøse tror at deres egen personlige moral bygger på et absolutt, for de kan peke på guden sin og si at reglene kommer fra ham. Gud er da et anker som det er festet utallige kjettinger til, og i enden av hver av disse kjettingene finner du en sekt eller menighet eller person.

Problemstillingen er da: Vi som ikke har et slikt anker, dvs en tro på at noen har gitt oss en absolutt sannhet og at vi kjenner og forvalter den, hvorfor skulle vi ønske å velge noe godt, eller noe som går på tvers av våre egne interesser?

Vel, i utgangspunktet oppleves det ikke som noe problem, fordi vi, som vist over, blir innpodet et sett med grunnverdier i løpet av sosialiseringsprosessen som også for oss oppleves som absolutte. Det finnes også masse litteratur og filosofi rundt emnet for den som skulle bli søkende eller tvilende. Det at det ikke finnes en absolutt "lovgiver" som står som avsender for moralen vår skremmer oss ikke, for tanken om denne lovgiveren er absurd for oss i utgangspunktet. Dette tror jeg også er grunnen til at de sekulære som regel er de som går i bresjen for forandring innenfor moralske spørsmål (f.eks. kvinnefrigjøring), mens de religiøse kommer motvillig luntende etter og bruker en eller flere generasjoner før de klarer å finne en tolkning i boka si som gjør at de klarer å forankre også denne nye moralen hos guden sin.

Det kan sikkert hevdes at det er lettere å få noen til å handle moralsk slik man ønsker ved å kunne slippe problematisering rundt hvorfor man mener at dette og hint er rett eller galt, men bare kan peke på guden sin og si at det kommer fra ham. Men dette er et tveegget sverd. Uten en kritisk refleksjon over vår egen moral, er også mulighetene store for at en slik autoritetstro kan føre til at uhyrligheter godtas. Dette ser vi eksempler på både fra religiøse og politiske ekstremiteter, både i hekseprosesser og nazismens overgrep. Det er derfor viktig å understreke at dette ikke bare gjelder religion. Kritisk, selvstendig refleksjon er viktig uansett, og det beste verktøyet vi har mot ekstremisme.

Oppsummert: Moral er relativt og innpodes gjennom samspill og sosialisering. Hver enkelt religiøs hekter moralen sin på en knagg de kaller Gud, men moralen avviker sterkt i enden av hver hempe. Hver enkelt religiøs tror da at "sin" moral er basert på absolutter, og sover derfor bedre om natten. Sekulære innser at moral, også ens egen, er relativ og stiller derfor lettere spørsmål ved den, men sover like godt om natten for det.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Den paradoksale finansieringen av overtro i Norge

Jeg mener at finansiering av organisert religion ikke burde være en statlig oppgave. Jeg er derfor interessert i at minst mulig offentlige penger skal gå til dette formålet. I dag gis det støtte både til Den norske kirke (DNK) og et antall "livsynsorganisasjoner".

Det er en vanlig misforståelse at vi har kirkeskatt her i landet, og at størrelsen på overføringene til DNK er basert på medlemstall. Dette er ikke riktig. Overføringene til DNK blir fastsatt gjennom budsjettvedtak i Stortinget og kommunestyrene rundt om i landet.

Støtten til andre tros- og livssynssamfunn følger som en funksjon av bevilgningene til DNK målt per medlem. Altså: Man ser på størrelsen på bevilgningene til DNK, og gjør et regnestykke basert på medlemstall i DNK for å finne ut hvor mye støtte andre livsynsorganisasjoner skal få pr medlem.

Det betyr at jo færre medlemmer DNK har, jo større blir støtten per medlem for de andre organisasjonene. Dette fører til det paradokset at som utmeldt av statskirken genererer jeg mer penger til Jehovas Vitner, Pinsebevegelsen, Islamske trossamfunn osv. enn hvis jeg hadde stått som medlem av DNK. Den eneste måten jeg kan bidra til å minske den økonomiske støtten disse organisasjonene på, er ved å melde meg inn i DNK igjen. Da har DNK flere medlemmer, får samme sum i støtte med eller uten meg, og den økonomiske støtten pr medlem blir marginalt lavere for de andre religiøse sektene.

Logisk? I beg to differ.

Jeg forlanger å kunne være medlem eller ikke av de organisasjonene jeg måtte ønske, uten at mitt valg skal generere inntekter for organisasjoner jeg forakter. Denne ordningen er nok en uheldig konsekvens av at vi holder oss med en statsreligion i Norge i 2006.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Skill stat og kirke. Nå.

---

Referanser:
ODIN - Kirkens økonomi
ODIN - Tros- og livssynssamfunn
Medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---