Om religion og respekt for religiøse forestillinger
Det snakkes mye om respekt i disse dager, ikke minst på bakgrunn av de famøse tegningene av Mohammed. Mange, blandt annet fremtredende medlemmer av vår egen regjering, prediker viktigheten av å respektere andres religion. Med respekt menes det da, så vidt jeg forstår, at man ved sin egen adferd og ytring skal passe på så man ikke støter andres følelser. Særlig hvis disse er religiøst fundert.
Utenriksminister Støre sa på Holmgang 8. februar at mangel på ytringsfrihet ikke synes å være problemet i Norge i dag. Mangel på respekt for andres overbevisning skorter det derimot på. Jeg siterer etter hukommelsen her, så leseren får ta det som min oppfattelse av hva utenriksministeren sa.
Hva betyr det egentlig å respektere andres tro? Tro er i seg selv irrasjonelt. Fjern det organiserte rammeverket rundt noens tro, og du står igjen med noe som innen psykiatrien kalles vrangforestillinger. Det er like lite hold i å tro at Jesus var Guds sønn, som i å tro at man selv er det. Gud er i seg selv et konstruert begrep som ikke peker tilbake på noe man kan sanse eller erfare. Det er ikke noen vesensforskjell på å høre at Gud taler til en, og å høre stemmer i sitt eget hode.
Religion er ofte motsatsen til kunnskap. Man forklarer det man ikke har viten om opphavet til, med religiøse forklaringsmodeller. Våre kjære forfedre trengte en forklaring på fenomenet torden, og dermed føk Tor over himmelen i en vogn dratt av geitebukker. Noen ørkenstammer i Midtøsten trengte en forklaring på hvordan jorda og menneskene var blitt til, og dermed oppsto beretningene om Adam og Eva.
Etter hvert som mennesket har opparbeidet seg mer kunnskap, har etablerte religiøse sannheter blitt forkastet eller omtolket. Ofte har dette skjedd etter intens motstand mot den nye kunnskapen. Bildet er imidlertid mer nyansert enn som så. Det er f. eks hevet over enhver tvil at mange i kirken støttet Galilei, inklusive minst en av de pavene som regjerte mens Galilei virket. Det tok mange tiår fra Galilei presenterte sine ideer til han måtte møte for inkvisisjonen.
Nyansene tatt i betraktning, det kan neppe sies å være kontroversielt at religion oftere har stått i veien for aksept av ny viten enn det motsatte.
Uansett, religionen må vike der hvor kunnskapen vinner frem. Det blir liksom litt meningsløst å hevde at jorden er noen få tusen år gammel, når det er funnet så mange beviser på at det ikke stemmer. Noen fundamentalister vil i enhver overgangsfase klamre seg til de religiøse forestillingene på disse områdene, men etter hvert tilpasser religionen seg de nye faktaene. F.eks. anerkjenner kristendommen i dag det heliosentriske verdensbildet og at himmellegemer er laget av samme stoffer som jorden, i motstats til den gamle forestillingen om at de var "eteriske legemer".
Religion er som nevnt motsatsen til kunnskap og baserer seg på konstruerte forklaringsmodeller som ikke kan ledes tilbake til noe virkelig. Samtidig er religionen viktig i livene til en majoritet av jordens befolkning, selv til en majoritet av Norges befolkning. Mennesker finner trøst i troen sin og henter styrke i den. "Tro kan flytte fjell" heter det, og på mange måter er nok dette riktig.
Tilbake da til utgangspunktet for dette innlegget. Hva betyr det å skulle vise respekt for andres tro, for andres vrangforestillinger? Det kan iallfall ikke bety at vi skal gjøre de til våre egne. Jeg synes heller ikke det kan bety at vi skal la de styre hvordan vi som ikke har disse vrangforestillingene skal leve våre liv. I den sfæren vi har felles, altså den offentlige sfæren, kan ikke noens religiøse forestillinger sette stengsler for andres livsutfoldelse. Det blir meningsløst å skulle tillate at noen misjonerer for sin religions sannhet, men å forby at noen argumenterer for den samme religionens usannhet.
Det kan ikke forventes at religiøse forestillinger skal kunne brukes som argumenter i samfunnsdebatten og samtidig frita disse forestillingene for kritikk. Hevder noen at homofili er synd fordi Bibelen eller Gud sier så, er både Bibelens og Guds troverdighet og eksistensberettigelse fritt vilt i den offentlige debatt. Tilsvarende - hvis noen med religionen som alibi bedriver terror, må andre tilhengere av samme religionen akseptere at mange trekker assosiasjoner mellom deres hellige symboler og terrorisme. Man kan argumentere heftig mot disse assosiasjonene og gjerne peke på andre forklaringsmodeller, men man kan ikke nekte andre å se avvikende sammenhenger.
Den eneste respekten jeg kan klare å se vi skal ha for andres forestillinger, være de seg religiøse, kunnskapsbaserte eller politiske, er at vi skal tillate dem. Det skal være tillatt å mene nær sagt hva som helst. Dette betyr også at det skal være tillatt å mene noe som provoserer eller sårer andre.
Synspunktene jeg mener å lese mellom linjene til den norske regjering innebærer at man skal gi et særskilt vern for det irrasjonelle, et vern mot kritisk retorikk. Dette er en vei jeg mener vi ikke bør gå. Det er faktisk å snu seg 180° og begynne å traske tilbake i sine egne fotspor. Det er misforstått respekt, for de gale tingene.
Tidligere publisert på VG Blogg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar