28 februar 2006

Ditt armenske svin, din tartanske potte

Det krangles mye rundt omkring på nett. Følgende brevveksling kan kanskje minne oss alle ydmykt på at vi ikke er helt i øverste divisjon.

I året 1680 mottok kosakkene i Saporosje i Ukraina en mildt sagt hoven depesje fra den tyrkiske sultan, som i all sin herlighet forlangte de hesteføre steppefolks totale underkastelse.


”Jeg sultanen, Muhammeds sønn, solens og månens bror, Allahs bror og stedfortreder, hersker over alle riker: det makedonske, aleksandrinske og jerusalemske, og store og lille Egyptens konge. Herre over alle levende. Uovervinnelig som kriger og den hellige gravs ubetvingede hersker. Guds egen formynder og alle kristnes skrekk og redsel, men alle muselmenns håp og fortrøstning, jeg befaler Eder, kosakker fra Saporosje, å overgi Eder frivillig og uten noen som helst motstand og holde opp med å krenke meg med Eders grensetokter.”


Kosakkhøvding Sakhartsjenko svarte prompte:


"Du tyrkiske satan, den lede djevels bror og kamerat, selveste Lucifers sekretær og Fandens egen lignelse, måtte Han hente deg og ditt lurvete krigerfølge. Ikke makter du å tvinge kristne under ditt herredømme. Dine krigere frykter vi ikke, til lands og til vanns vil vi kjempe mot deg. Din babylonske kokk, makedonske hjulmaker, jerusalemske skomaker, aleksandrinske geitebukk, store og lille Egyptens grisegjeller, armenske svin, tartanske potte, kamenetzske stut, podolske ildgjerningsmann, selve den ledes yngel, en forargelse for jorden og for himmelen og en narr for Vårherre.

Ditt grisetryne, hoppefitte, din skabbete kjøter, din udøpte skolt, måtte Fanden skolde deg i blanke ræva. På denne måten har kosakkene vist deg, din hedenske hund, at du ikke kan skremme troende kristne.

Datum vet vi ikke, for kalender har vi ikke, månen står på himmelen og året i bøkene, og dagen er den samme hos dere som hos oss, og dermed kyss oss midt i møkka."


Fornærmelsen "hoppefitte" har jeg forøvrig adoptert, men den er reservert for spesielle anledninger.


Tidligere publisert på VG Blogg

27 februar 2006

Himmel og helvete

Etter å ha lest denne diskusjonen i Hawkies blogg har jeg lyst til å utlede noen konsekvenser av troen mange har på himmel og helvete, og ikke minst hvordan man havner der.

Utgangspunktet er da følgende hypotese:

"Alle som ikke tror på Jesus kommer til helvete"


som også kan leses som


"Alle som ikke er kristne kommer til helvete"


Dette synes å være en vanlig oppfatning bland dypt troende her til lands, samtidig som det virker som om flertallet av kristne ikke har noe sterke tanker om temaet himmel og helvete i det hele tatt.

Dersom man forutsetter at afterlife skal tilbringes i enten himmelen eller helvete, sier hypotesen altså at kristentro er en nødvendig forutsetning for å komme til himmelen. Det er derimot ikke gitt at kristentro er en tilstrekkelig betingelse.


Et artig paradoks er det jo da å tenke på alle de som levde før Jesus. De hadde jo ikke muligheten til å være kristne, og man må vel kunne hevde at det ikke var nevneverdig stort livssyns-avvik fra la oss si en jøde (A) fra år 100 f. Kr, og en jøde (B) fra 100 e. Kr.


Følgende alternativer kan da utledes fra hypotesen:


1. "A" og "B"er åpenbart ikke kristne, og må brenne

2. Jødedom var en gang i tiden Godt Nok™ til å slippe inn gjennom perleporten, men ble gammeldags ("that is soooo B C") etter år 50 eller noe i den dur. "A" slipper dermed inn, mens "B" må brenne.


Alternativ 1 er i og for seg det mest konsistente med hovedhypotesen, men kan kanskje virke litt urettferdig mot alle de som levde før Jesus. Samtidig kan vel ikke Mgupo Kdaphis (C) sjanser til å ha hørt om, og dermed tro på, Jesus sies å være høyere enn null der han satt i stråhytten sin i svarteste Afrika på 1200 tallet.


Dette bringer oss over på alternativ 2: Det vil jo være urettferdig mot ”C” å spare "A" fra flammene når "C"s mulighet til å bli kristen er like ikke-eksisterende. En rettferdiggjøring av å spare "A" må derfor være like gjeldende for "C". Dette gir oss følgende presisering av alternativ 2:


2b: Hvis du uforskyldt aldri har hørt om Jesus, både av lineære og geografiske forhold, trår hovedhypotesen ut av kraft.


Den observante leser ser her hvilket uføre man begir seg inn i: Dersom alle som av en eller annen omstendighet ikke har hatt mulighet til å høre om Jesus skal slippe inn i himmelen blir det veldig trangt og etnisk der.


Dette vil jo også medføre at mange slipper inn som ellers ikke ville sluppet inn hvis noen hadde vært så vennlige å fortelle dem om Jesus. Det er neppe kontroversielt å påstå at det har levd en fair share med dårlige mennesker både før år 50 (eller hvor man setter grensen), og i avsidesliggende strøk generelt sånn litt når som helst. Kanskje tilogmed særlig i avsidesliggende strøk.


Vi må derfor på plass med enda en nødvendig betingelse for å komme til himmelen:


"Den som ikke lever sitt liv i tråd med kristne grunnverdier kommer til helvete"


Hva som legges i kristne grunnverdier skal jeg ikke gå nærmere inn på her, da det blir en diskusjon i seg selv. Noen vil nøye seg med å peke på nestekjærlighet og toleranse. Andre vil trekke inn ting som seksualmoral.


Da har vi foreløpig klarlagt at:


P1) Alle som ikke er kristne kommer til helvete

P2) Alle som ikke lever sine liv i tråd med kristne grunnverdier kommer til helvete

P3) Hvis du uforskyldt aldri har hørt om Jesus, både av lineære og geografiske forhold, trår P1 ut av kraft.


Dette setter misjonsbefalingen i et rart lys. Det er jo direkte kontraproduktivt å misjonere for folk som ellers ville sklidd rett inn gjennom perleporten, og slik sett ved misjoneringen sørge for at de havnet i helvete. Det beste for den som måtte ønske å redde sjeler må derfor være å preke om grunnverdier, uten å trekke metafysikk om Gud og Jesus inn i bildet. Kristne misjonærer har derfor ført enorme menneskemasser lukt inn i fortapelsen - og det pågår den dag i dag.

Noen vil nok innvende at P3 er en ugyldig antakelse, og at P1 ikke kan fravikes. Dette synet innebærer at vi som havner i helvete kan ha lange og sikkert givende diskusjoner om religion med både Adam, Eva, Moses, Noah og i det hele tatt hele stjernegalleriet fra gamle testamentet. De kommer til å være der, alle sammen.


Noen vil hevde at både P1 og P3 er ugyldige antakelser. Da blir troen på Jesus i seg selv irrelevant, og etikk- og moralfilosofi det viktigste.


Noen vil også hevde at både P1, P2 og P3 er ugyldige antakelser. Det er nok det lureste, for å si det sånn. Da blir konseptet himmel og helvete uinteressant, og verden har blitt et litt bedre sted å leve.


Tidligere publisert på VG Blogg

19 februar 2006

Det handler ikke om deg

Informatikkprofessor Kai A. Olsen har skrevet en rapport hvor han påpeker at kvalitetsreformen har ført til en nivåsenkning på høyere utdanning i Norge. Nivået på både studentene og undervisningen er dårligere enn før. Professoren uttaler bl.a.: ”Svake og middelmådige studenter er farlige for studiekvaliteten. Etter at vi åpnet universitetene har kvaliteten bare sunket. Kvalitetsreformen har dessverre forsterket denne tendensen.”

I etterkant har utrolig nok drøssevis av studenter ved norske universiteter og høyskoler rykket ut i avisinnlegg, kommentarer og blogger med budskap av typen: ”Nei. Det er ikke sant. Jeg er ikke sånn”. I tillegg rykker studentorganisasjoner ut og beskylder professoren for å skjære alle studenter over en kam.

Det er ganske utrolig å se at det blandt så mange av nasjonens fremtidshåp mangler en forståelse av at utsagn om kjennetegn ved en gruppe eller, som i dette tilfellet, deler av en gruppe ikke er et utsagn om hvert enkeltindivid i denne gruppen. At man kan komme seg til høyskolenivå uten engang å ha lært seg dette elementære skillet mellom gruppe og individ som selv min tiårige datter behersker, er jo helt sprøtt.

Så her er et tips til alle de studentene som ikke vet bedre enn å ta dette personlig: Det er ikke deg dette handler om. Hvis du mener at konklusjonene om gruppen er gal, ta da tak i materien ved å se på premisser og utledninger som ligger til grunn for konklusjonen, og påpek feilene og manglene du måtte finne. Inntil det er påstandene nemlig ikke tilbakevist, uansett hvor mye dere vifter med armene og såret roper ”Nei, jeg er ikke sånn”. Det handler nemlig ikke om deg.


Tidligere publisert på VG Blogg

10 februar 2006

Om religion og respekt for religiøse forestillinger

Det snakkes mye om respekt i disse dager, ikke minst på bakgrunn av de famøse tegningene av Mohammed. Mange, blandt annet fremtredende medlemmer av vår egen regjering, prediker viktigheten av å respektere andres religion. Med respekt menes det da, så vidt jeg forstår, at man ved sin egen adferd og ytring skal passe på så man ikke støter andres følelser. Særlig hvis disse er religiøst fundert.

Utenriksminister Støre sa på Holmgang 8. februar at mangel på ytringsfrihet ikke synes å være problemet i Norge i dag. Mangel på respekt for andres overbevisning skorter det derimot på. Jeg siterer etter hukommelsen her, så leseren får ta det som min oppfattelse av hva utenriksministeren sa.

Hva betyr det egentlig å respektere andres tro? Tro er i seg selv irrasjonelt. Fjern det organiserte rammeverket rundt noens tro, og du står igjen med noe som innen psykiatrien kalles vrangforestillinger. Det er like lite hold i å tro at Jesus var Guds sønn, som i å tro at man selv er det. Gud er i seg selv et konstruert begrep som ikke peker tilbake på noe man kan sanse eller erfare. Det er ikke noen vesensforskjell på å høre at Gud taler til en, og å høre stemmer i sitt eget hode.


Religion er ofte motsatsen til kunnskap. Man forklarer det man ikke har viten om opphavet til, med religiøse forklaringsmodeller. Våre kjære forfedre trengte en forklaring på fenomenet torden, og dermed føk Tor over himmelen i en vogn dratt av geitebukker. Noen ørkenstammer i Midtøsten trengte en forklaring på hvordan jorda og menneskene var blitt til, og dermed oppsto beretningene om Adam og Eva.

Etter hvert som mennesket har opparbeidet seg mer kunnskap, har etablerte religiøse sannheter blitt forkastet eller omtolket. Ofte har dette skjedd etter intens motstand mot den nye kunnskapen. Bildet er imidlertid mer nyansert enn som så. Det er f. eks hevet over enhver tvil at mange i kirken støttet Galilei, inklusive minst en av de pavene som regjerte mens Galilei virket. Det tok mange tiår fra Galilei presenterte sine ideer til han måtte møte for inkvisisjonen.

Nyansene tatt i betraktning, det kan neppe sies å være kontroversielt at religion oftere har stått i veien for aksept av ny viten enn det motsatte.


Uansett, religionen må vike der hvor kunnskapen vinner frem. Det blir liksom litt meningsløst å hevde at jorden er noen få tusen år gammel, når det er funnet så mange beviser på at det ikke stemmer. Noen fundamentalister vil i enhver overgangsfase klamre seg til de religiøse forestillingene på disse områdene, men etter hvert tilpasser religionen seg de nye faktaene. F.eks. anerkjenner kristendommen i dag det heliosentriske verdensbildet og at himmellegemer er laget av samme stoffer som jorden, i motstats til den gamle forestillingen om at de var "eteriske legemer".


Religion er som nevnt motsatsen til kunnskap og baserer seg på konstruerte forklaringsmodeller som ikke kan ledes tilbake til noe virkelig. Samtidig er religionen viktig i livene til en majoritet av jordens befolkning, selv til en majoritet av Norges befolkning. Mennesker finner trøst i troen sin og henter styrke i den. "Tro kan flytte fjell" heter det, og på mange måter er nok dette riktig.

Tilbake da til utgangspunktet for dette innlegget. Hva betyr det å skulle vise respekt for andres tro, for andres vrangforestillinger? Det kan iallfall ikke bety at vi skal gjøre de til våre egne. Jeg synes heller ikke det kan bety at vi skal la de styre hvordan vi som ikke har disse vrangforestillingene skal leve våre liv. I den sfæren vi har felles, altså den offentlige sfæren, kan ikke noens religiøse forestillinger sette stengsler for andres livsutfoldelse. Det blir meningsløst å skulle tillate at noen misjonerer for sin religions sannhet, men å forby at noen argumenterer for den samme religionens usannhet.


Det kan ikke forventes at religiøse forestillinger skal kunne brukes som argumenter i samfunnsdebatten og samtidig frita disse forestillingene for kritikk. Hevder noen at homofili er synd fordi Bibelen eller Gud sier så, er både Bibelens og Guds troverdighet og eksistensberettigelse fritt vilt i den offentlige debatt. Tilsvarende - hvis noen med religionen som alibi bedriver terror, må andre tilhengere av samme religionen akseptere at mange trekker assosiasjoner mellom deres hellige symboler og terrorisme. Man kan argumentere heftig mot disse assosiasjonene og gjerne peke på andre forklaringsmodeller, men man kan ikke nekte andre å se avvikende sammenhenger.


Den eneste respekten jeg kan klare å se vi skal ha for andres forestillinger, være de seg religiøse, kunnskapsbaserte eller politiske, er at vi skal tillate dem. Det skal være tillatt å mene nær sagt hva som helst. Dette betyr også at det skal være tillatt å mene noe som provoserer eller sårer andre.

Synspunktene jeg mener å lese mellom linjene til den norske regjering innebærer at man skal gi et særskilt vern for det irrasjonelle, et vern mot kritisk retorikk. Dette er en vei jeg mener vi ikke bør gå. Det er faktisk å snu seg 180° og begynne å traske tilbake i sine egne fotspor. Det er misforstått respekt, for de gale tingene.


Tidligere publisert på VG Blogg