22 juni 2006

Apartheid og andre tåpeligheter

Aftenposten kan fortelle at Oslos innbyggertall vokser som aldri før. De siste 10 årene har veksten vært på drøyt 50.000 personer. Politikerne har brukt dette faktum som et argument for at Oslo er et attraktivt sted å bo.

Aftenpostens beregninger viser imidlertid at 92,5 % av veksten besørges av innvandrere, hvorav ikke-vestlige innvandrere utgjør hele 86 av de 92,5 prosentene. Hver fjerde innbygger i byen er nå en innvandrer.

Byrådsleder Erling Lae (h) sier at han var klar over at Oslo har nettoinnflytting av innvandrere. Men ikke at de utgjør så mange. Videre uttaler han at "vekst er positivt, stagnasjon er ikke positivt. Uten innvandrerne ville veksten vært minimal".

Dette er jo ikke uten videre sant. Vekst i økonomien er positivt. Vekst i kunnskap er positivt. Men befolkningsvekst er bare positivt dersom nettoeffekten per person som allerede bor der er at de får det like bra eller bedre. At Oslo har kjempeproblemer med barnehageplasser, kriminalitet og enorme sosiale utgifter blir kun forsterket av befolkningsvekst - dersom nettobidraget til tilskuddet ikke minimum er like høyt som nettobidraget til de som allerede er innbyggere. På denne bakgrunn er det interessant å se at en av de gruppene som har klart å tilpasse seg det norske samfunnet dårligst, f.eks. i form av å klare å brødfø seg selv, nemlig somaliere, er en av de gruppene som har bidratt mest til befolkningsveksten.

Erling "vekst er positivt, stagnasjon er ikke positivt" Lae vet formodentlig at et av utviklingslandenes største problem er befolkningsvekst. Likevel uttaler han seg så skråsikkert og bombastisk om velsignelsen denne veksten har vært. Ikke-vestlige innvandrere utgjorde 46,1 prosent av sosialklientene i Oslo i 2004. Somaliere, iranere, irakere og afghanere topper listen. Somaliere utgjør 7,7 prosent av ikke-vestlige innvandrere i Oslo, men utgjør 18,6 prosent av sosialklientene i denne gruppen. De samme fire nasjonalitetene er de som har økt mest i Oslo i løpet av de ti siste årene.

Med dette i bakhodet er det interessant å se at en av Oslos fremste innvandrertalsmenn, Ap's Aslam Ahsan, har kommet med utspill om å stenge Oslos grenser for asylsøkere uten norsk pass. Den kjente brobyggeren mener at hovedstaden, hvor innvandrerbefolkningen har økt med 60 prosent i løpet av de 10 siste årene, trenger en flerkulturell pause.

"Jeg så allerede på 90-tallet at bosettingsmønsteret er uten styring. De som frivillig velger å bosette seg i Norge, må gjøre det på norske premisser og etter nasjonalt behov" sier Ahsan.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. SVs Akhtar Chaudhry kaller dette reinspikka rasisme og sier han er "overbevist om at Oslo har tjent på innvandringen".

En rekke talsmenn fra minoritetsmiljøene har vært frempå og kalt utspillet for apartheidpolitikk. Og Bjarne Håkon Hansen slenger seg på:

"Jeg har stor respekt for Ahsan. Men jeg liker ikke utspillet i det hele tatt. Det er hverken praktisk mulig eller ønskelig. Det ville ha minnet om apartheid, og det er selvfølgelig helt uaktuell politikk for denne regjeringen."

Asylsøkere kommer hit for å få beskyttelse. At den beskyttelsen kommer med en del krav tilbake, for å minimere ulempen og kostnadene for de som gir denne beskyttelsen, er selvfølgelig ikke rasistisk. Det er selvfølgelig heller ikke apartheid. Men stemplene plukkes frem.

Vi ser altså nok en gang hvor kraftfull og handlingslammende slike stempler er. Ingen ønsker vel å være rasist eller å drive med apartheid. Men faktum er at Ahsan kommer med konkrete forslag som viser at han har tatt inn over seg det Erling "vekst er positivt, stagnasjon er ikke positivt" Lae tydeligvis ikke har skjønt bæret av. Han har også skjønt at den eneste måten man kan forhindre en videre utvikling på, er ved å si "nei, du får ikke lov ennå", da normalsituasjonen er at man ønsker å bosette seg nær gamle landsmenn.

Det sies at man får de politikerne man fortjener. Fortjener vi virkelig ikke bedre enn Erling "vekst er positivt, stagnasjon er ikke positivt" Lae og Bjarne Håkon "apartheid" Hansen?


Tidligere publisert på VG Blogg

21 juni 2006

Ville jeg hevnet mine barn?

Tre palestinske barn ble drept i et israelsk luftangrep på Gaza-stripen i går.

Syv år gamle Needa Roka, femårige Mohammed Jamal Roqa, samt en 16-åring ble drept da det israelske militæret gjennomførte et luftangrep mot flyktningleiren Jebaliya på Gazastripen i går. Samtidig skal ni andre, flere av dem barn, også ha blitt såret under angrepet, som var rettet mot en bil.

De sterkeste følelsene iallfall jeg noensinne har opplevet å ha, er kjærligheten til mine barn. Det er et følelsesmessig bånd som er så sterkt, at det å miste et barn er noe av det verste man kan oppleve.

Hvordan ville jeg reagert hvis noen utslettet mine barn? Hvis ingenting av det som betydde mest for meg fantes lenger, og at ingen ble stilt til ansvar for drapene.

Jeg vet ikke. Jeg er imidlertid ganske sikker på at hatet ville bygget seg opp i meg, og at muligheten for å tilgi ville bli stadig mindre etter hvert som tiden gikk og de ansvarlige gikk fri.

Samme håpløsheten føles på israelsk side også, hvor barn dør i bombeeksplosjoner på busser og kjøpesentre.

Hvordan kan man håpe på en fredelig løsning på denne konflikten? Hvordan kan man forvente at så mange mennesker skal klare å legge til side hatet sitt, og se fremover? Jeg ville neppe klart det selv. Ville du, dersom det var dine barn? Er det realistisk å kreve det av dem?


Tidligere publisert på VG Blogg