Skolelunsj og de foldede hender

Jeg registrerer at flere rektorer ved norske offentlige skoler går hardt ut mot Djupedals opprinnelige utsagn om at bordbønn ikke har noen plass i norsk skole. De får støtte fra flere stortingsrepresentanter, som ber statsråden bruke tiden sin på "viktige saker".

Argumentene for et forbud mot bordbønn i skolene har vært tildels vage, og generelt blodfattige. De går gjerne ut på at "noen" kan føle seg støtt over bordbønnen fordi denne kanskje er i konflikt med ens egen tro. Et i og for seg relevant argument, men det tar likevel ikke for seg det som er selve kjernen i spørsmålet - nemlig hvilke oppgaver norsk skole skal ha. Opplæringsloven §1.2 sier bl.a. at "[g]runnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding", bedre kjent som den kristne formålsparagrafen. Det kan derfor synes som om kristenfolket har sine ord i behold når de ønsker at det skal fremsies bordbønn før lunsjen.

Skolens hovedoppgave er imidlertid å være en kunnskapsformidler, sekundært å være en kulturformidler. Dette betyr at skolen skal overføre den viten samfunnet sitter med, til de som skal overta forvaltningen av dette samfunnet i fremtiden. Religion er ikke viten. Dette ser man allerede i synonymet for religion - tro.

La oss tenke litt på begrepet tro. La oss se på f.eks. evolusjon og tro. Det er ikke slik at man vet med 100% sikkerhet hvordan utviklingen av nye arter har artet seg. Det har imidlertid blitt gjort mye forskning på feltet. Ut fra funn og studier av fossiler, særpreg hos arter som har levd lenge i isolerte miljøer, arter som har endret karakteristikker når omgivelsene brått har endret seg har man dannet seg hypoteser om hvordan livet på jorden har utviklet seg. Disse hypotesene er grunnlaget for det vi mener å vite om fremveksten av liv på jorden i dag. Ideelt sett kan byggestenene for det vi tror vi vet om evolusjon granskes av andre i ettertid, noe som er med å kvalitetssikre fundamentene for hypotesene.

En religiøs tro er derimot noe helt annet. I kristendommens tilfelle baserer den seg på gamle skrifter og tradisjoner rundt fortolkningen av disse. Det er ikke mulig å gå tilbake og etterprøve læren i religionen - du blir henvist til "a leap of faith", og må godta at sånn er det bare. På mange måter krever øvelsen religiøs tro en frikobling av rasjonaliteten: Det foreldrene dine tror på (samtidig som de ikke kan si noe om hvordan de har kommet frem til dette) og har lært til deg er riktigere og bedre enn hva Ngobu har lært av sine foreldre. Religion blir dermed kun et produkt av følelser, hvor fornuften i større eller mindre grad må vike.

Så var det dette med skolen og kunnskapsformidlingen da. Hvilken tillit har man til en kunnskapsformidler som finner det for godt å arrangere daglige samlinger hvor man takker og priser et produkt av sin egen fantasi for maten man skal spise? Hva annet er det vedkommende lærer bort som ikke har rot i virkeligheten?

Skolen og dens ledelse må selv se poenget i å rendyrke sin troverdighet som kunnskapsformidler. Skolen må gjerne formidle kunnskap om at dette og hint tror mange av menneskene rundt oss på. Dette er en del av skolens kunnskaps- og kulturoverføring. Vi klarer imidlertid fint å undervise elevene om norrøn kultur og religion uten å arrangere daglige blot. Kristendommen bør ikke behandles annerledes, selv om det er naturlig at den som den mest omfattende av våre kollektive vrangforestillinger vies den største plassen. Tro på spøkelser, ånder, sjøormer og guddommer tilhører privatsfæren, og det er ikke skolens oppgave å bygge opp under slike fantasier. Tvert imot burde skolen se det som sin oppgave å lære elevene å se med kritisk blikk på ubegrunnede påstander.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---