Litt om placebo og helbredelse og alt det der
Dette innlegget begynte egentlig som en kommentar til Starletts blogg om underberetninger, hvor mye av diskusjonen dreide seg om helbredelse. Den ble imidlertid såpass lang at jeg heller legger den ut som en egen blogg.
Jeg tror at en viktig innfallsport til å forstå "mirakuløs" helbredelse, er å forstå placeboeffekten - altså effekten man får ved å tro at man får noe som virker. Det er gjort flere dobbel-blindstudier av denne effekten, bl.a. av forskeren Ernest Rossi. Studiene fungerer slik at to grupper mennesker får henholdsvis sukkerpiller og ordentlige piller, uten at hverken forskeren eller deltakerne vet hvilken gruppe som får hva. Blindstudiene til Rossi viste at sukkerpillene opplevdes som
- 56 % så effektivt som morfin i 6 dobbelt-blindstudier
- 54 % så effektivt som aspirin i 9 dobbelt-blindstudier
- 56 % så effektivt som kodein i 3 dobbelt-blindstudier
Effektivitet blir her brukt som uttrykk for hvor mye smertelindring pasienten oppga. Med andre ord - litt over halvparten av gangene opplevde pasientene like mye lindring av troen på at de hadde tatt noe som lindrer, som om de virkelig hadde tatt noe som gjør det.
Det kan være grunn til å tro at størstedelen av medisinsk behandling opp gjennom historien har vært basert på placeboprinsippet. Før oppdagelsen av penicillin (altså før 1930-tallet), hadde det aller meste av medisinen som ble brukt av leger på pasienter, ingen eller liten faktisk effekt. Legens autoritet og tillit til miksturene han smurte sammen, smittet over på pasienten.
Interessant nok, i følge en artikkel av Carolyn Reuben, viste tall fra det amerikanske Office of Technology Asessment i 1988 at kun 20% av medisinene på markedet hadde vært gjenstand for grundige dobbelt-blindtester for placeboeffekt. Dette kan tyde på at vi selv i dag i stor grad utsettes for medisinsk behandling som oppleves som virkningsfull, uten at den nødvendigvis er det i seg selv.
At sinnstilstand og innstilling har mye å si for helsen vår, er vi sjelden uenige om når det gjelder å skape sykdom. Likevel tenderer vi ofte til å tenke på helbredelse fra sykdom som noe litt mystisk, hvis det ikke involverer medisinsk behandling. (Samtidig har vi, nærmest intuitivt, en forståelse av at det er viktig at en som er syk skal ha det best mulig psykisk. Vi er positive og oppmuntrende, og forsøker å få den syke til å føle seg mest mulig vel). Jeg tror at mye av årsaken til at dette oppleves som mystisk er at vi er fanget av språket vårt, i den forstand at vi tror at psyke og kropp er reelt adskilt, bare fordi vi har skilt det verbalt. Slike verbale skiller har hindret oss i innsikt og forståelse mange ganger, se f.eks. pre-Einstein-skillet mellom tid og rom, som førte til at fysikken sto i stampe i forhold til kvantefysiske fenomener. Vår oppfattelse av verden og virkeligheten er sterkt preget av våre begreper om den, noe vi ofte ikke er særlig ydmyke for.
Så hvis vi kvitter oss med denne dualistiske forestillingen om kropp og psyke som to adskilte, eller løst forbundne, enheter, og heller tenker på mennesket som en helhet, kan det bli lettere å akseptere og forstå sammenhengene mellom hva og hvordan vi tenker og forholder oss til verden og livet generelt, og helsetilstand på alle plan. Undersøkelser viser at optimister lever lenger enn pessimister. En positiv eller negativ tro eller forventning fungerer ofte som en selvoppfyllende profeti.
Et sterkt negativ trossystem, vil man innen neurovitenskap se som et mønster i hjernens cortex. Vi vet jo at hjernen vår kommuniserer både internt, og med hele resten av kroppen, noe som gjør at denne "negative innstillingen" enkelt kan konverteres til biokjemiske reflekser i organismen som en helhet. F.eks. blir disse "trossystem"-refleksene i cortex konvertert til neurokjemiske og hormonelle prosesser når de passerer gjennom hypotalamus, et av de eldste områdene av hjernen, som regulerer og styrer mange av kroppens "programmer", inkludert immunforsvaret.
Blandt de kjemiske systemene som reguleres av hypotalamus finner vi et stort utvalg av neuropeptider. Ett av disse er de etterhvert så mye omtalte endorfinene - kroppens egen morfin. Neuropeptider har den egenskapen at de kan opptre som både hormoner (og således påvirke kroppen) og i andre sammenhenger som neurotransmittere - kjemikalier som kan forårsake endring i hjernefunksjoner. Når de forlater hjernen og begynner å oppføre seg som hormoner i kroppen, samhandler de med alle viktige systemer, bl.a. immunsystemet. Økt neuropeptid-aktivitet korrelerer med økt motstandskraft mot sykdom og oppfattelse av å "føle seg bedre". Jeg tror også at mange religiøse opplevelser kan knyttes til neuropeptider og trossystemer i hjernen.
Kroppen vår og hvordan vi er skrudd sammen fortjener bedre enn ville påfunn og mystisisme. Det er på høy tid å innse at organismen er èn helhet, og at hjernen vår er et særdeles sentralt element i denne helheten. La oss bli flinkere til å bruke den.
Referanser:
Ernest Rossi: Psychobiology Of Mind Body Healing - ISBN: 0393701689
Carolyn Reuben: Los Angeles Weekly, 16-22 sept 1988: "Blinded by Science?"
Robert A. Wilson: Quantum Psychology - ISBN 1-56184-071-8
Tidligere publisert på VG Blogg
