Jeg opprettet aldri en egen vlogg om saken da debatten om Mohammed-tegningene raste som verst her på vgb. Jeg var imidlertid ganske aktiv i diskusjonene på andre vlogger, og skrev en del kommentarer som jeg la en del jobb i og ikke ønsker å miste. Jeg sliter med å finne dem igjen alle sammen, men jeg ønsker å samle iallfall noen av de her på hybelen, sånn at de ikke blir borte for meg.
De vil selvfølgelig bli litt ute av kontekst, men jeg linker til vloggen de opprinnelige kommentarene ligger i også. Det er selfølgelig mye gjentakelser på tvers av kommentarene, men jeg har valgt å ikke redigere dem.
Først et par kommentarer hentet fra Amarettos vlogg Krig og drap og annen galskap:
> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >
#4 Kommentar fra dunkman:
Jeg fatter ikke alle disse innleggene som virker mer støtt over de uhøflige ytringene enn over de voldsfikserte, truende reksjonene som så definitivt er et _angrep_ på ytringsfriheten.
En av de bakenforliggende historiene her er bl.a. at Finn Graff uttalte seg om at han ikke ville tørre å karikere islam av frykt for sitt eget liv. En annen er drapet på Theo van Gogh.
Det at tegninger som dette blir publisert synliggjør så tydelig den underliggende trusselen som ligger å ulmer under overflaten for enhver som har noe kritisk å melde om islam. Denne underliggende trusselen er til _hinder_ for samfunnsdebatt. Den skremme aktører fra å delta.
Jeg gir blanke pokker i om motivet for Magazinet var det ene eller det andre, det blir bare synsing og gjetting uansett. Jeg nøyer meg med å konstatere at ytringene i seg selv var kurante. Resultatet er synliggjøring av et demokratisk _problem_, nemlig truslene fra de som føler seg "hånet" og sin ære "krenket".
Vi ville aldri godtatt slike reaksjoner fra politiske miljøer. Vi ville aldri godtatt dem fra vitenskaplige miljøer. Men når religiøse skrullinger hisser seg opp og truer med voldelige aksjoner, da er det liksom forståelig og greit, mens det som provoserte gærningene blir fordømt på det sterkeste, til og med av våre egne myndigheter.
Du sier du er for ytringsfrihet. Ser du ikke at trusler om vold og represalier knuger ytringsfriheten? Ser du ikke at dette dreier seg om mer enn bare noen teite karikaturtegninger, men om en underliggende frykt som knebler kritiske røster? Bildene her har bare brakt grumset fram i lyset.
> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >
#11 Kommentar fra dunkman:
- - - - -
Hvis venninna mi kjøper seg en bukse jeg synes er stygg, så har jeg rett til å fortelle henne det. Gjør jeg det: Nei! Dette er et veldig forenklet eksempel, men det går faktisk på det samme.
- - - - -
Nei, dette går ikke på det samme i det hele tatt. Et av problemene med et sakskompleks som dette er at flere av de berørte ikke virker å ha utviklet evnen til å se forskjell på den private og den offentlige sfære. I den private sfære omgåes man enkeltindivider, hvor man har et personlig forhold og kommunikasjonen skjer en til en. I den offentlige sfære, som i et avisinnlegg eller en blogg, snakker til et udefinert antall personer, en uidentifisert masse hvor man ikke _kan_ ta like store hensyn til om en eller noen av mottakerne kan føle seg støtt eller krenket av budskapet som legges frem.
Dette betyr ikke at det i det offentlige rom er fritt frem for å være så guffen man bare vil, men takhøyden for hva som skal kunne kalles krenkende eller fornærmende er langt høyere enn i det private rom. Den offentlige debatt er helt avhengig av en slik takhøyde for å være fri og konstruktiv.
Satire og hån av virkelighetsoppfatninger er retoriske virkemidler som er fullt gangbare i det offentlige rom, men som er svært uhøflige i det private. Dessverre virker det som om mange, og da særlig sterkt religiøse, ikke har klart å innse dette viktige skillet mellom privathet og offentlighet, men forventer at man i offentlig debatt skal puse rundt grøten og kanskje helt unngå å sette ord på det ubehageligste for å unngå at noen, og da særlig en selv, føler seg krenket.
At dette i ytterste konsekvens er sensur og meningstyranni kan det virke som ikke har streifet dem i det hele tatt - de er jo bare snille og empatiske.
> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >
#79 Kommentar fra dunkman:
- - - - -
sinnaoglei:
"Ære" og "respekt" er ord som har fått en foruroligende klang i øret. Det har blitt til noe en forbinder med drap, tukt og hevn.
Hvorfor det mon tro?
- - - - -
Islam er fortsatt på mange måter en stammereligion, sterkt knyttet til de primitive tvillingbegrepene som skam og ære. Kristendommen var også slik en gang, men den har heldigvis latt seg reformere.
En av de store oppdagelsene den vestlige kultur har gjort er at ord og ytringer i seg selv ikke er skadelige. Ord kan utfordre noe man tror på, og på sikt endre det. I den vestlige kultur blir dette sett som et gode, og noe man ønsker å oppmuntre.
I mer primitive kulturer blir ære krenket, skammen er kollektiv og kan godt gjelde hele familier og i ytterste konsekvens hele folkeslag. Den eneste måten å gjenopprette æren på er ved å fysisk skade den som brakt skam over en. Primitive kulturer sliter med å holde seg med fungerende rettsstater, fordi hevntanken er så fremtredende og æresfølelsen så viktig, at man ikke kan godta at en "utenforstående" kommer inn og dømmer i saker for man føler seg skambelagt.
I slike primitive kulturer blir kunnskap ikke verdsatt hvis den strider mot noe man irrasjonelt _tror_, tvert imot kan det være farlig å utfordre sementerte oppfatninger. Kulturene er derfor grunnleggende kunnskapsfiendtlige. Du skal _veldig_ langt tilbake i vestlig kultur for å finne tilsvarende.
Både ytringsfriheten og rettsstaten er grunnpilarer som demokratiet hviler på. Disse pilarene har ikke blitt reist i vesten av seg selv, og det er ikke gitt at de er sterke nok til å ikke la seg rive ned igjen. Vi som er dagens bærere av den vestlige kultur har et ansvar for å sikre disse pilarene mot forvitring. Sett i det lys har vi en spesiell utfordring med tanke på at vi importerer mange mennesker fra primitive kulturer, mennesker som ikke deler vår innpodede respekt for ytringsfrihet og rettsstat og, i siste instans, dermed også demokrati.
Dette betyr ikke nødvendigvis at vi skal stenge grensene våre, eller at mennesker fra primitive kulturer ikke kan adoptere vårt verdisett. Jeg tror allikevel vi i vesten skal tørre å være _stoltere_ av disse fantastiske og unike sidene ved vår kultur, og stille strengere krav til de som flytter hit om å ta dette til seg. Anslag mot ytringsfriheten og rettstaten bør straffes hardere, da det i siste instans er et anslag mot pilarene som hele vår samfunnsform hviler på. Selvfølgelig gjelder dette uavhengig av hvilken etnisitet man har, det finnes da vitterlig nedsnødde, primitive nordmenn og.
> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >
Så et par kommentarer fra johknu sin vlogg Vox Populi:
> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >
#22 Kommentar fra dunkman:
- - - - -
johknu:
Jeg forsvarer ytringsfriheten uansett hvem og hva. Det jeg kritiserer er at den misbrukes for å oppnå noe annet enn ytringsfrihet, nemlig legitimitet til å forfølge muslimer. Det er etter min oppfatning, Magazinets agenda.
- - - - -
Jeg synes dette er å snu saken helt på hodet. Ja, det er nærliggende å tro at Magazinet hadde vikarierende motiver for å trykke disse tegningene. Hvilken rolle spiller det? Kan vi gjette oss til noe glupt om tegnernes motiver for å tegne disse tegningene også? Eller skal vi bestemme oss for at tegnernes motiver kan ha vært så renhårige de bare vil, men så lenge vi tror utgivers motiver er korrupte blir automatisk tegningenes eksistens også korrupt?
Jeg vil hevde at publiseringen av bildene, med påfølgende reaksjoner, har vært en viktig påminnelse om en snikende trussel mot frie ytringer. Jeg tenker ikke da på den uttalte trusselen vi ser i forhold til disse bildene, men på den nagende frykten som stopper mange fra å uttale seg kritisk om sider ved islam i frykt for sitt eget liv. Dette kan f.eks. også gjelde muslimer som har et ønske om å reformere islam, eller kvinner som ønsker å kjempe for kvinnefrigjøring.
Vanligvis ser vi ikke noe til denne tause trusselen, men den ligger der som en usynlig klam hånd over det offentlige ordskiftet. Jada, vi får med oss at en nederlandsk filmskaper blir drept, at William Nygaard ble forsøkt drept og at Salman Rushdie hadde en dødsdom hengende over hodet. Men sånn til hverdags blir det litt glemt, vi merker jo ikke så mye til det rent personlig. Men personer som er kritiske til islam, eller til deler av islams lære, trues til taushet av redsel for å bli en van Gogh eller en Rushdie.
Eksplosjonen av voldsutspill vi er vitne til etter publiseringen av disse bildene drar grumset ettertrykkelig frem i lyset. Det er positivt, for det tvinger oss til å ta stilling til hva vi mener om frihet til å ytre oss i samfunnsdebatten, og det kan få oss til å forstå trusselen de med avvikende meninger om islam lever under. Hva som så måte ha vært Magazinets egentlige motiv for publisering blir i den sammenheng uinteressant, og debatten rundt det drar bare fokus vekk fra den alvorlige trusselen mot frie ytringer som de voldelige fundamentalistene faktisk er, og hvilken stilltiende støtte de har fra store deler av den islamske kultur.
Jeg registrerer at beklagelsene for publisering kommer på løpende bånd for tiden, fra de som publiserte. Hva tror du motivet bak beklagelsene er? Jeg tror det er frykt.
> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >
#25 Kommentar fra dunkman:
- - - - -
johknu:
Jeg mener tvert i mot at dersom ytringsfriheten brukes i en sammenheng som er stikk i strid med ytringsfrihetens intensjon, kan det være med på å både uthule respekten for ytringsfriheten og på sikt kan det bidra til at ytringsfriheten innskrenkres
- - - - -
Dette er et viktig poeng, og jeg har ikke noe godt svar er jeg redd. Vi ser jo allerede hvordan ytringsfrihet stadig innskrenkes, nå sist ved den såkalte diskrimineringsloven. Ofte er det mennesker med de beste hensikter og edleste motiver som setter stengsler for det frie ord.
Vi er nok ganske enige i problemstilling her, men det virker som om vi lander på hver vår side av gjerdet i konklusjon. Hvis jeg leser deg rett er motivet bak en ytring et viktig moment i vurderingen av den, nettopp på grunn av problemstillingen over. Jeg hevder på den andre side at motivet er irrelevant, fordi man i hovedsak ikke kan vite noe om det, og at ytringen må vurderes "as is".
Ved å ikke vektlegge spørsmålet om motiv, men se på ytringen som uavhengig av avsenderen, vil offentliggjøring av en email som beskrevet i eksemplet kun slå tilbake på redaktøren og journalisten. De ville stått avkledd tilbake som de hyklerne og intrigemakerne de er. Ytringen i seg selv ville dog fortsatt være "intakt", og de som reagerte på den vil fortsatt være like ansvarlige for sin egen reaksjon.
Dersom motivet skal tillegges vekt vil man aldri helt få grepet om hva en ytring faktisk er, den vil til enhver tid være relativ i forhold til gjeldende konsensus av hva motivet var. Dette betyr ikke at man ikke skal lese ytringer i kontekst, eller at man ikke skal forsøke seg på tolkninger av hva avsender kan ha _ment_. Man skal imidlertid da være ydmyk for at det er tolkninger av ytringer man da holder på med, og at man i stor grad er ansvarlig for disse selv.
For å ta et eksempel. En muslim kan tolke en karikatur over Mohammed som terrorist som en bevisst fornærmelse og en utilgivelig hån mot hans verdier. Jeg kan tolke den samme tegningen til at den sier noe om vestens frykt for religiøst fundert terrorisme. En tredjemann kan tolke den som en bekreftelse på at alle muslimer støtter terrorisme og at de burde pelle seg vekk der de kom fra. Vi er alle tre ansvarlige for vår egen tolkning av tegningen, og tolkningene våre lever sine egne liv uavhengig av hva tegneren måtte ha ment når han tegnet krusedullene.
Er det ikke først når man vektlegger avsenders mer eller mindre uttalte motiver at man bygger opp under forestillinger om misbruk av ytringsfriheten, og slik sett gir ammunisjon til de som med de beste hensikter ønsker å innskrenke den? Eller misforstår jeg noe vesentlig her?
Jeg takker forøvrig for rosende ord, jeg er ikke bedre skapt enn at slikt varmer. ;)
> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >
#34 Kommentar fra dunkman:
#32
Jeg har to kommentarer som indirekte går på dette litt lenger opp på denne siden. Jeg vil også legge til dette:
Det er umulig føre en vettug samfunnsdebatt uten at noen skal føle seg krenket. Det at noen føler seg tråkket på betyr ikke at de _er_ tråkket på, eller at _meningen_ var at de skulle føle det slik. De som tror det viser bare at de ikke har utviklet evnen til å skille sine _egne_ tolkninger av en ytring fra ytringen selv, og tror at det de føler er nøyaktig det avsender hadde _ment_ at de skulle føle.
En av tegningene vi snakker om her viser Mohamed med en bombe i turbanen, mens han stopper noen selvmordsbombere ved porten til Paradis, med beskjeden: "Beklager, vi har ikke flere jomfruer igjen".
Når man vet at forestillingen om at martyrdød ved selvmordsbombing og påfølgende evighet sammen med 40 jomfruer er et klassisk forestillingsbilde for selvrettferdige hyperreligiøse terrorister, er absolutt denne tegningen relevant som en påpekning av noe mange ser på som galskap her i verden. Om tegnerens motiv var ditt eller datt er uinteressant i den sammenheng.
Det er interessant å se at en majoritet av muslimer velger å _ikke_ trigge på imamene som lover at Profeten skjenker evig liv and all the virgins you can eat til selvmordsbombere, men _heller_ velger å føle seg krenket av at denne vrangforestillingen karikeres.
Tidligere publisert på VG Blogg
