Det finnes mer mellom himmel og jord...

En del selvfølgeligheter hører man ofte. F.eks. at det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. At det finnes mer mellom himmel og jord enn hva vi vet eller kan forklare i dag.

Irrasjonelle mennesker strekker dette selvsagte faktum særdeles langt. Les en debatt om kornsirkler, astrologi, religion, sjelevandring, spøkelser, ut-av-kroppen-opplevelser eller nær sagt hva som helst mystisistisk, og en eller annen kommer som regel trekkende med overnevnte utsagn som om det skulle bevise noe som helst. Dette kobles gjerne sammen med noen personlige erfaringer, som skal tjene som ytterligere "bevis" for at ønskedrømmen om det mystiske er sann. Denne ønskedrømmen synes å være viktigere enn selve sannheten, og det er således ikke noe troverdig forsøk på å finne sannhet som ligger bak. Mange forholder seg til fantasiene som om de skulle være sanne.

Den menneskelige hjerne er et særdeles følsomt, skjørt og upålitelig instrument, som er svært dårlig egnet til å forstå det den opplever. Vi vet at vi tenderer til å overtolke og tilpasse det vi opplever til forutinntatte holdninger og mønstre, vi vet at vi har det med å lete etter bekreftelser på det vi tror eller ønsker og å ignorere det som strider mot.

Rasjonelle mennesker vet derfor at slike "personlige opplevelser", som ofte tillegges stor vekt av mystisister, er svært lite verd som grunnlag for å si noe om hvorvidt noe er sant eller ikke. For at noe skal kunne sies å være sant, som i allment sant og ikke bare sant i hodet til den som opplever det, må dette "fenomenet" som oppleves stå ut fra alt annet og identifiseres med egenskaper som andre mennesker kan kontrollere at det faktisk har.

Det er viktig å ha et operativt skille mellom fantasi og fakta. For å få til et slikt skille må man ha begrep om kvalitetssikring av kunnskapen sin. Menneskehjernen er, som nevnt, i seg selv dårlig egnet til å håndtere det vellet av informasjon mennesker i et moderne samfunn trenger å behandle. Det som skiller det rasjonelle mennesket fra det irrasjonelle er da at det rasjonelle mennesket underlegger sin tenkning og sitt forhold til omgivelsene en lang rekke metodekrav. Dermed kan man skille et rasjonelt menneske fra et irrasjonelt ved å se hvilket fokus de har på metoderiktighet. Det rasjonelle mennesket tror ikke på noe fordi det er "sant", men fordi man kan finne ut hvor sant det er!

Det er irrasjonelt å forholde seg til ting som føles riktig, uten å være i stand til å gjøre rede for hvordan denne følelsen oppstår. Spør man om begrunnelser for løse påstander følges det gjerne opp av en drøss nye løse påstander som også føles riktige. Man mangler altså metodiske steg fra en sannhet til en annen.

Vitenskaplig metode er en tilnærming til virkeligheten som filtrerer vekk mye av den støyen våre egne ufullkomne hjerner selv produserer. For å kunne undersøke om noe man tror er sant virkelig er sant trenger vi derfor metodemessige verktøy som begrenser feilslutningene mest mulig.

Misforstå meg rett. Undring og nysgjerrighet er kjempeviktig. Det driver kunnskapen vår fremover. Men å begynne å tro på ting som om de skulle være sanne når det ikke er belegg for det, er det jeg reagerer på og kaller irrasjonelt. A-magasinet kunne nylig berette at nesten halvparten av befolkningen her i landet er positive til astrologi, og at en av fire tror på reinkarnasjon. Jepp, det finnes virkelig mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.

Jeg vil til slutt gjerne understreke at "det rasjonelle" og "det irrasjonelle" mennesket som jeg skriver om er ytterpunkter på hver sin ende av en skala. De fleste av oss ligger selvfølgelig et eller annet sted mellom disse ytterpunktene. Men vi har ingen unnskyldning for å grise til tenkingen vår med mangel på metoderiktighet. Iallfall ikke hvis det er kunnskap om virkeligheten vi er ute etter.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Moral som en absolutt størrelse

Jeg har i flere diskusjoner med sterkt troende her på vgb havnet opp i diskusjoner hvor de påstår at det finnes en absolutt moral, altså helt objektive størrelser for rett og galt, og at dette er avhengig av Gud. Jeg forsøker meg derfor med en drøfting her i bloggen min, basert på en kommentar jeg skrev her, fordi det er et stadig tilbakevendende tema.

La meg starte med noen eksempler:

• Pave Innocent VIII var kristen, og begrunnet sitt ønske om å utrydde "trollmenn" og "hekser" ut fra det.
• Sokneprest Atle Hopland er kristen, og begrunner sin motstand mot kvinnelige prester og biskoper ut fra det.
• Inkvisisjonen var kristen, og begrunnet sin motstand mot det heliosentriske verdensbildet og dommen mot Galilei ut fra det.
• Pro-Life bevegelsen i USA er kristen, og store deler av den begrunner sin støtte til dødsstraff ut fra det.
• De fleste norske kristne er motstandere av dødsstraff, begrunnet i kristen etikk

And the list goes on and on and on. Og jeg vet at man kan sette seg ned og lage en tilsvarende liste over ikke-kristne som har begått tåpeligheter og grusomheter begrunnet i noe annet.

Så hva beviser dette? Ikke noe spesielt, annet enn at det ikke er spørsmål om "Gud" eller ikke. Jeg tviler ikke på at ovennevnte kristne var og er særdeles faste i troen og overbevist om at de handlet og handler godt og riktig.

Jeg har vist gjennom disse eksemplene at etikken ikke er noe mer absolutt med en Gud enn uten. Jeg har vist det ved å peke på mange kristne som har en helt innbyrdes motstridende etikk. Både døde paver og levende norske sokneprester og amerikanske dødsstrafftilhengere. Å bare påstå at disse andre troende har misbrukt bibelen eller Gud blir for lettvint rett og slett. De, eller iallfall mange av de, har ment og mener at de har støtte i absolutter fra sin religion og skaper for standpunktene sine. Med samme utgangspunkt ender man altså opp forskjellig, selv innenfor grunnleggende emner som dødsstraff.

Samtidig ser vi at grunnverdiene til mennesker som regel er i harmoni med grunnverdiene til samfunnet rundt en. Man adopterer gjerne sine foreldres livssyn og grunnleggende etikk, og ender man opp med å avvike fra denne, havner man som regel innenfor definerte rammer som harmonerer med noen andre rundt en. Mennesker er flokkdyr og kopister. De fleste av oss tenker ikke en grunnleggende ny tanke i hele sitt liv, men vi er flinke til å kopiere og suge til oss allerede tenkte tanker. I løpet av den viktigste kopi-perioden, også kalt sosialiseringsprosessen, blir de fleste grunnholdningene våre meislet inn i oss. Vi kopierer fra samfunnet rundt oss. Eller mer presist: Fra de delene av samfunnet som regnes for "våre".

Derfor har de fleste epoker og geografiske områder egne etiske særtrekk. Mennesker kopierer. Og innenfor epokene og områdene føles de moralske grunnstenene like absolutte som "dine" føles for meg, eller "mine" for meg.

Her ligger også mye av forklaringen på at både du som kristen og jeg som ateist har absolutte sperrer mot å f.eks. ta menneskeliv. Vi har vokst opp i en kultur hvor det har blitt innpodet oss at det styggeste man kan gjøre er å ta fra et annet menneske selve eksistensen. Dette er en av flere grunnverdier vi baserer andre verdier vi også har på. Grunnverdier som også hjelper oss å avgjøre hva vi synes er rett handlemåte når vi står oppe i nye eller ukjente situasjoner, hvor vi ikke har en klar regel å forholde oss til.

Den religiøse sier at sin grunnholdning er rasjonell, fordi hun kan hevde at den er gitt av Gud. Jeg gidder ikke dra i gang en ny diskusjon om hvorvidt det er rasjonelt å forholde seg til "Gud" som noe eksisterende, eller ikke. La meg heller omformulere det til et utsagn jeg finner holdbart: Dersom det finnes en Gud som er allvitende og denne guden kun har vårt beste for øyet da er det rasjonelt å følge morallover han gir oss. Fair enough, men som jeg har vist over vil man finne et utall varianter av innbyrdes uforenlige morallover utledet av samme gud og samme bok. Så, så lenge du ikke har en direkte kanal til denne guden faller hele postulatet litt sammen.

Paradokset blir da at selv om man for the sake of argument skulle godta at det finnes en objektiv moral, bestemt av en gud, ville man være like langt fordi ingen kan vite hva denne moralen er. Dette gjør selve spørsmålet litt meningsløst, uten at det virker som om de selvrettferdige ser det som et hinder.

Så hva står vi igjen med: Religiøse tror at verdiene deres er absolutte fordi de er gitt dem av Gud, og alle andre religiøse som bekjenner seg til samme Gud men har forstått reglene hans annerledes driver "vranglære" eller "misbruker" Gud eller Bibelen eller begge deler. Dette er selvfølgelig satt litt på spissen, mange vil nok hevde at de ikke kjenner hele sannheten, men at de finner støtte for holdningene sine i Bibelen.

Men la oss omformulere nok en gang: Religiøse tror at deres egen personlige moral bygger på et absolutt, for de kan peke på guden sin og si at reglene kommer fra ham. Gud er da et anker som det er festet utallige kjettinger til, og i enden av hver av disse kjettingene finner du en sekt eller menighet eller person.

Problemstillingen er da: Vi som ikke har et slikt anker, dvs en tro på at noen har gitt oss en absolutt sannhet og at vi kjenner og forvalter den, hvorfor skulle vi ønske å velge noe godt, eller noe som går på tvers av våre egne interesser?

Vel, i utgangspunktet oppleves det ikke som noe problem, fordi vi, som vist over, blir innpodet et sett med grunnverdier i løpet av sosialiseringsprosessen som også for oss oppleves som absolutte. Det finnes også masse litteratur og filosofi rundt emnet for den som skulle bli søkende eller tvilende. Det at det ikke finnes en absolutt "lovgiver" som står som avsender for moralen vår skremmer oss ikke, for tanken om denne lovgiveren er absurd for oss i utgangspunktet. Dette tror jeg også er grunnen til at de sekulære som regel er de som går i bresjen for forandring innenfor moralske spørsmål (f.eks. kvinnefrigjøring), mens de religiøse kommer motvillig luntende etter og bruker en eller flere generasjoner før de klarer å finne en tolkning i boka si som gjør at de klarer å forankre også denne nye moralen hos guden sin.

Det kan sikkert hevdes at det er lettere å få noen til å handle moralsk slik man ønsker ved å kunne slippe problematisering rundt hvorfor man mener at dette og hint er rett eller galt, men bare kan peke på guden sin og si at det kommer fra ham. Men dette er et tveegget sverd. Uten en kritisk refleksjon over vår egen moral, er også mulighetene store for at en slik autoritetstro kan føre til at uhyrligheter godtas. Dette ser vi eksempler på både fra religiøse og politiske ekstremiteter, både i hekseprosesser og nazismens overgrep. Det er derfor viktig å understreke at dette ikke bare gjelder religion. Kritisk, selvstendig refleksjon er viktig uansett, og det beste verktøyet vi har mot ekstremisme.

Oppsummert: Moral er relativt og innpodes gjennom samspill og sosialisering. Hver enkelt religiøs hekter moralen sin på en knagg de kaller Gud, men moralen avviker sterkt i enden av hver hempe. Hver enkelt religiøs tror da at "sin" moral er basert på absolutter, og sover derfor bedre om natten. Sekulære innser at moral, også ens egen, er relativ og stiller derfor lettere spørsmål ved den, men sover like godt om natten for det.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Den paradoksale finansieringen av overtro i Norge

Jeg mener at finansiering av organisert religion ikke burde være en statlig oppgave. Jeg er derfor interessert i at minst mulig offentlige penger skal gå til dette formålet. I dag gis det støtte både til Den norske kirke (DNK) og et antall "livsynsorganisasjoner".

Det er en vanlig misforståelse at vi har kirkeskatt her i landet, og at størrelsen på overføringene til DNK er basert på medlemstall. Dette er ikke riktig. Overføringene til DNK blir fastsatt gjennom budsjettvedtak i Stortinget og kommunestyrene rundt om i landet.

Støtten til andre tros- og livssynssamfunn følger som en funksjon av bevilgningene til DNK målt per medlem. Altså: Man ser på størrelsen på bevilgningene til DNK, og gjør et regnestykke basert på medlemstall i DNK for å finne ut hvor mye støtte andre livsynsorganisasjoner skal få pr medlem.

Det betyr at jo færre medlemmer DNK har, jo større blir støtten per medlem for de andre organisasjonene. Dette fører til det paradokset at som utmeldt av statskirken genererer jeg mer penger til Jehovas Vitner, Pinsebevegelsen, Islamske trossamfunn osv. enn hvis jeg hadde stått som medlem av DNK. Den eneste måten jeg kan bidra til å minske den økonomiske støtten disse organisasjonene på, er ved å melde meg inn i DNK igjen. Da har DNK flere medlemmer, får samme sum i støtte med eller uten meg, og den økonomiske støtten pr medlem blir marginalt lavere for de andre religiøse sektene.

Logisk? I beg to differ.

Jeg forlanger å kunne være medlem eller ikke av de organisasjonene jeg måtte ønske, uten at mitt valg skal generere inntekter for organisasjoner jeg forakter. Denne ordningen er nok en uheldig konsekvens av at vi holder oss med en statsreligion i Norge i 2006.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Skill stat og kirke. Nå.

---

Referanser:
ODIN - Kirkens økonomi
ODIN - Tros- og livssynssamfunn
Medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Prinsipper og engasjement

Engasjement for noe fører ofte til mye rart:

• Kristne som er imot at Otto Jespersen brant bibelen klager over at han ikke brant Koranen også.
• Vigrid som er mot knebling av rasistiske ytringer anmelder Telemarksavisa for å komme med rasistiske ytringer.
• Muslimer som er såret over Mohammedkarikaturer klager over at ikke Jesus harseleres mere med.

Jeg forstår selvfølgelig at man gjør disse tingene for å understreke et poeng. Men jeg har så mye mer respekt for folk som er prinsippfaste nok til å kjempe konsekvent for noe, heller enn å dra andre inn i noe som strider mot det man står for.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Muhammed revisited

Jeg opprettet aldri en egen vlogg om saken da debatten om Mohammed-tegningene raste som verst her på vgb. Jeg var imidlertid ganske aktiv i diskusjonene på andre vlogger, og skrev en del kommentarer som jeg la en del jobb i og ikke ønsker å miste. Jeg sliter med å finne dem igjen alle sammen, men jeg ønsker å samle iallfall noen av de her på hybelen, sånn at de ikke blir borte for meg.

De vil selvfølgelig bli litt ute av kontekst, men jeg linker til vloggen de opprinnelige kommentarene ligger i også. Det er selfølgelig mye gjentakelser på tvers av kommentarene, men jeg har valgt å ikke redigere dem.

Først et par kommentarer hentet fra Amarettos vlogg Krig og drap og annen galskap:


> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >

#4 Kommentar fra dunkman:
Jeg fatter ikke alle disse innleggene som virker mer støtt over de uhøflige ytringene enn over de voldsfikserte, truende reksjonene som så definitivt er et _angrep_ på ytringsfriheten.

En av de bakenforliggende historiene her er bl.a. at Finn Graff uttalte seg om at han ikke ville tørre å karikere islam av frykt for sitt eget liv. En annen er drapet på Theo van Gogh.

Det at tegninger som dette blir publisert synliggjør så tydelig den underliggende trusselen som ligger å ulmer under overflaten for enhver som har noe kritisk å melde om islam. Denne underliggende trusselen er til _hinder_ for samfunnsdebatt. Den skremme aktører fra å delta.

Jeg gir blanke pokker i om motivet for Magazinet var det ene eller det andre, det blir bare synsing og gjetting uansett. Jeg nøyer meg med å konstatere at ytringene i seg selv var kurante. Resultatet er synliggjøring av et demokratisk _problem_, nemlig truslene fra de som føler seg "hånet" og sin ære "krenket".

Vi ville aldri godtatt slike reaksjoner fra politiske miljøer. Vi ville aldri godtatt dem fra vitenskaplige miljøer. Men når religiøse skrullinger hisser seg opp og truer med voldelige aksjoner, da er det liksom forståelig og greit, mens det som provoserte gærningene blir fordømt på det sterkeste, til og med av våre egne myndigheter.

Du sier du er for ytringsfrihet. Ser du ikke at trusler om vold og represalier knuger ytringsfriheten? Ser du ikke at dette dreier seg om mer enn bare noen teite karikaturtegninger, men om en underliggende frykt som knebler kritiske røster? Bildene her har bare brakt grumset fram i lyset.


> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >

#11 Kommentar fra dunkman:
- - - - -
Hvis venninna mi kjøper seg en bukse jeg synes er stygg, så har jeg rett til å fortelle henne det. Gjør jeg det: Nei! Dette er et veldig forenklet eksempel, men det går faktisk på det samme.
- - - - -

Nei, dette går ikke på det samme i det hele tatt. Et av problemene med et sakskompleks som dette er at flere av de berørte ikke virker å ha utviklet evnen til å se forskjell på den private og den offentlige sfære. I den private sfære omgåes man enkeltindivider, hvor man har et personlig forhold og kommunikasjonen skjer en til en. I den offentlige sfære, som i et avisinnlegg eller en blogg, snakker til et udefinert antall personer, en uidentifisert masse hvor man ikke _kan_ ta like store hensyn til om en eller noen av mottakerne kan føle seg støtt eller krenket av budskapet som legges frem.

Dette betyr ikke at det i det offentlige rom er fritt frem for å være så guffen man bare vil, men takhøyden for hva som skal kunne kalles krenkende eller fornærmende er langt høyere enn i det private rom. Den offentlige debatt er helt avhengig av en slik takhøyde for å være fri og konstruktiv.

Satire og hån av virkelighetsoppfatninger er retoriske virkemidler som er fullt gangbare i det offentlige rom, men som er svært uhøflige i det private. Dessverre virker det som om mange, og da særlig sterkt religiøse, ikke har klart å innse dette viktige skillet mellom privathet og offentlighet, men forventer at man i offentlig debatt skal puse rundt grøten og kanskje helt unngå å sette ord på det ubehageligste for å unngå at noen, og da særlig en selv, føler seg krenket.

At dette i ytterste konsekvens er sensur og meningstyranni kan det virke som ikke har streifet dem i det hele tatt - de er jo bare snille og empatiske.


> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >

#79 Kommentar fra dunkman:
- - - - -
sinnaoglei:
"Ære" og "respekt" er ord som har fått en foruroligende klang i øret. Det har blitt til noe en forbinder med drap, tukt og hevn.

Hvorfor det mon tro?
- - - - -

Islam er fortsatt på mange måter en stammereligion, sterkt knyttet til de primitive tvillingbegrepene som skam og ære. Kristendommen var også slik en gang, men den har heldigvis latt seg reformere.

En av de store oppdagelsene den vestlige kultur har gjort er at ord og ytringer i seg selv ikke er skadelige. Ord kan utfordre noe man tror på, og på sikt endre det. I den vestlige kultur blir dette sett som et gode, og noe man ønsker å oppmuntre.

I mer primitive kulturer blir ære krenket, skammen er kollektiv og kan godt gjelde hele familier og i ytterste konsekvens hele folkeslag. Den eneste måten å gjenopprette æren på er ved å fysisk skade den som brakt skam over en. Primitive kulturer sliter med å holde seg med fungerende rettsstater, fordi hevntanken er så fremtredende og æresfølelsen så viktig, at man ikke kan godta at en "utenforstående" kommer inn og dømmer i saker for man føler seg skambelagt.

I slike primitive kulturer blir kunnskap ikke verdsatt hvis den strider mot noe man irrasjonelt _tror_, tvert imot kan det være farlig å utfordre sementerte oppfatninger. Kulturene er derfor grunnleggende kunnskapsfiendtlige. Du skal _veldig_ langt tilbake i vestlig kultur for å finne tilsvarende.

Både ytringsfriheten og rettsstaten er grunnpilarer som demokratiet hviler på. Disse pilarene har ikke blitt reist i vesten av seg selv, og det er ikke gitt at de er sterke nok til å ikke la seg rive ned igjen. Vi som er dagens bærere av den vestlige kultur har et ansvar for å sikre disse pilarene mot forvitring. Sett i det lys har vi en spesiell utfordring med tanke på at vi importerer mange mennesker fra primitive kulturer, mennesker som ikke deler vår innpodede respekt for ytringsfrihet og rettsstat og, i siste instans, dermed også demokrati.

Dette betyr ikke nødvendigvis at vi skal stenge grensene våre, eller at mennesker fra primitive kulturer ikke kan adoptere vårt verdisett. Jeg tror allikevel vi i vesten skal tørre å være _stoltere_ av disse fantastiske og unike sidene ved vår kultur, og stille strengere krav til de som flytter hit om å ta dette til seg. Anslag mot ytringsfriheten og rettstaten bør straffes hardere, da det i siste instans er et anslag mot pilarene som hele vår samfunnsform hviler på. Selvfølgelig gjelder dette uavhengig av hvilken etnisitet man har, det finnes da vitterlig nedsnødde, primitive nordmenn og.

> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >


Så et par kommentarer fra johknu sin vlogg Vox Populi:


> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >

#22 Kommentar fra dunkman:
- - - - -
johknu:
Jeg forsvarer ytringsfriheten uansett hvem og hva. Det jeg kritiserer er at den misbrukes for å oppnå noe annet enn ytringsfrihet, nemlig legitimitet til å forfølge muslimer. Det er etter min oppfatning, Magazinets agenda.
- - - - -

Jeg synes dette er å snu saken helt på hodet. Ja, det er nærliggende å tro at Magazinet hadde vikarierende motiver for å trykke disse tegningene. Hvilken rolle spiller det? Kan vi gjette oss til noe glupt om tegnernes motiver for å tegne disse tegningene også? Eller skal vi bestemme oss for at tegnernes motiver kan ha vært så renhårige de bare vil, men så lenge vi tror utgivers motiver er korrupte blir automatisk tegningenes eksistens også korrupt?

Jeg vil hevde at publiseringen av bildene, med påfølgende reaksjoner, har vært en viktig påminnelse om en snikende trussel mot frie ytringer. Jeg tenker ikke da på den uttalte trusselen vi ser i forhold til disse bildene, men på den nagende frykten som stopper mange fra å uttale seg kritisk om sider ved islam i frykt for sitt eget liv. Dette kan f.eks. også gjelde muslimer som har et ønske om å reformere islam, eller kvinner som ønsker å kjempe for kvinnefrigjøring.

Vanligvis ser vi ikke noe til denne tause trusselen, men den ligger der som en usynlig klam hånd over det offentlige ordskiftet. Jada, vi får med oss at en nederlandsk filmskaper blir drept, at William Nygaard ble forsøkt drept og at Salman Rushdie hadde en dødsdom hengende over hodet. Men sånn til hverdags blir det litt glemt, vi merker jo ikke så mye til det rent personlig. Men personer som er kritiske til islam, eller til deler av islams lære, trues til taushet av redsel for å bli en van Gogh eller en Rushdie.

Eksplosjonen av voldsutspill vi er vitne til etter publiseringen av disse bildene drar grumset ettertrykkelig frem i lyset. Det er positivt, for det tvinger oss til å ta stilling til hva vi mener om frihet til å ytre oss i samfunnsdebatten, og det kan få oss til å forstå trusselen de med avvikende meninger om islam lever under. Hva som så måte ha vært Magazinets egentlige motiv for publisering blir i den sammenheng uinteressant, og debatten rundt det drar bare fokus vekk fra den alvorlige trusselen mot frie ytringer som de voldelige fundamentalistene faktisk er, og hvilken stilltiende støtte de har fra store deler av den islamske kultur.

Jeg registrerer at beklagelsene for publisering kommer på løpende bånd for tiden, fra de som publiserte. Hva tror du motivet bak beklagelsene er? Jeg tror det er frykt.


> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >

#25 Kommentar fra dunkman:
- - - - -
johknu:
Jeg mener tvert i mot at dersom ytringsfriheten brukes i en sammenheng som er stikk i strid med ytringsfrihetens intensjon, kan det være med på å både uthule respekten for ytringsfriheten og på sikt kan det bidra til at ytringsfriheten innskrenkres
- - - - -

Dette er et viktig poeng, og jeg har ikke noe godt svar er jeg redd. Vi ser jo allerede hvordan ytringsfrihet stadig innskrenkes, nå sist ved den såkalte diskrimineringsloven. Ofte er det mennesker med de beste hensikter og edleste motiver som setter stengsler for det frie ord.

Vi er nok ganske enige i problemstilling her, men det virker som om vi lander på hver vår side av gjerdet i konklusjon. Hvis jeg leser deg rett er motivet bak en ytring et viktig moment i vurderingen av den, nettopp på grunn av problemstillingen over. Jeg hevder på den andre side at motivet er irrelevant, fordi man i hovedsak ikke kan vite noe om det, og at ytringen må vurderes "as is".

Ved å ikke vektlegge spørsmålet om motiv, men se på ytringen som uavhengig av avsenderen, vil offentliggjøring av en email som beskrevet i eksemplet kun slå tilbake på redaktøren og journalisten. De ville stått avkledd tilbake som de hyklerne og intrigemakerne de er. Ytringen i seg selv ville dog fortsatt være "intakt", og de som reagerte på den vil fortsatt være like ansvarlige for sin egen reaksjon.

Dersom motivet skal tillegges vekt vil man aldri helt få grepet om hva en ytring faktisk er, den vil til enhver tid være relativ i forhold til gjeldende konsensus av hva motivet var. Dette betyr ikke at man ikke skal lese ytringer i kontekst, eller at man ikke skal forsøke seg på tolkninger av hva avsender kan ha _ment_. Man skal imidlertid da være ydmyk for at det er tolkninger av ytringer man da holder på med, og at man i stor grad er ansvarlig for disse selv.

For å ta et eksempel. En muslim kan tolke en karikatur over Mohammed som terrorist som en bevisst fornærmelse og en utilgivelig hån mot hans verdier. Jeg kan tolke den samme tegningen til at den sier noe om vestens frykt for religiøst fundert terrorisme. En tredjemann kan tolke den som en bekreftelse på at alle muslimer støtter terrorisme og at de burde pelle seg vekk der de kom fra. Vi er alle tre ansvarlige for vår egen tolkning av tegningen, og tolkningene våre lever sine egne liv uavhengig av hva tegneren måtte ha ment når han tegnet krusedullene.

Er det ikke først når man vektlegger avsenders mer eller mindre uttalte motiver at man bygger opp under forestillinger om misbruk av ytringsfriheten, og slik sett gir ammunisjon til de som med de beste hensikter ønsker å innskrenke den? Eller misforstår jeg noe vesentlig her?

Jeg takker forøvrig for rosende ord, jeg er ikke bedre skapt enn at slikt varmer. ;)


> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >

#34 Kommentar fra dunkman:
#32
Jeg har to kommentarer som indirekte går på dette litt lenger opp på denne siden. Jeg vil også legge til dette:

Det er umulig føre en vettug samfunnsdebatt uten at noen skal føle seg krenket. Det at noen føler seg tråkket på betyr ikke at de _er_ tråkket på, eller at _meningen_ var at de skulle føle det slik. De som tror det viser bare at de ikke har utviklet evnen til å skille sine _egne_ tolkninger av en ytring fra ytringen selv, og tror at det de føler er nøyaktig det avsender hadde _ment_ at de skulle føle.

En av tegningene vi snakker om her viser Mohamed med en bombe i turbanen, mens han stopper noen selvmordsbombere ved porten til Paradis, med beskjeden: "Beklager, vi har ikke flere jomfruer igjen".

Når man vet at forestillingen om at martyrdød ved selvmordsbombing og påfølgende evighet sammen med 40 jomfruer er et klassisk forestillingsbilde for selvrettferdige hyperreligiøse terrorister, er absolutt denne tegningen relevant som en påpekning av noe mange ser på som galskap her i verden. Om tegnerens motiv var ditt eller datt er uinteressant i den sammenheng.

Det er interessant å se at en majoritet av muslimer velger å _ikke_ trigge på imamene som lover at Profeten skjenker evig liv and all the virgins you can eat til selvmordsbombere, men _heller_ velger å føle seg krenket av at denne vrangforestillingen karikeres.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Ditt armenske svin, din tartanske potte

Det krangles mye rundt omkring på nett. Følgende brevveksling kan kanskje minne oss alle ydmykt på at vi ikke er helt i øverste divisjon.

I året 1680 mottok kosakkene i Saporosje i Ukraina en mildt sagt hoven depesje fra den tyrkiske sultan, som i all sin herlighet forlangte de hesteføre steppefolks totale underkastelse.

”Jeg sultanen, Muhammeds sønn, solens og månens bror, Allahs bror og stedfortreder, hersker over alle riker: det makedonske, aleksandrinske og jerusalemske, og store og lille Egyptens konge. Herre over alle levende. Uovervinnelig som kriger og den hellige gravs ubetvingede hersker. Guds egen formynder og alle kristnes skrekk og redsel, men alle muselmenns håp og fortrøstning, jeg befaler Eder, kosakker fra Saporosje, å overgi Eder frivillig og uten noen som helst motstand og holde opp med å krenke meg med Eders grensetokter.”

Kosakkhøvding Sakhartsjenko svarte prompte:

"Du tyrkiske satan, den lede djevels bror og kamerat, selveste Lucifers sekretær og Fandens egen lignelse, måtte Han hente deg og ditt lurvete krigerfølge. Ikke makter du å tvinge kristne under ditt herredømme. Dine krigere frykter vi ikke, til lands og til vanns vil vi kjempe mot deg. Din babylonske kokk, makedonske hjulmaker, jerusalemske skomaker, aleksandrinske geitebukk, store og lille Egyptens grisegjeller, armenske svin, tartanske potte, kamenetzske stut, podolske ildgjerningsmann, selve den ledes yngel, en forargelse for jorden og for himmelen og en narr for Vårherre.

Ditt grisetryne, hoppefitte, din skabbete kjøter, din udøpte skolt, måtte Fanden skolde deg i blanke ræva. På denne måten har kosakkene vist deg, din hedenske hund, at du ikke kan skremme troende kristne.

Datum vet vi ikke, for kalender har vi ikke, månen står på himmelen og året i bøkene, og dagen er den samme hos dere som hos oss, og dermed kyss oss midt i møkka."

Fornærmelsen "hoppefitte" har jeg forøvrig adoptert, men den er reservert for spesielle anledninger.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Himmel og helvete

Etter å ha lest denne diskusjonen i Hawkies blogg har jeg lyst til å utlede noen konsekvenser av troen mange har på himmel og helvete, og ikke minst hvordan man havner der.

Utgangspunktet er da følgende hypotese:

"Alle som ikke tror på Jesus kommer til helvete"

som også kan leses som

"Alle som ikke er kristne kommer til helvete"

Dette synes å være en vanlig oppfatning bland dypt troende her til lands, samtidig som det virker som om flertallet av kristne ikke har noe sterke tanker om temaet himmel og helvete i det hele tatt.

Dersom man forutsetter at afterlife skal tilbringes i enten himmelen eller helvete, sier hypotesen altså at kristentro er en nødvendig forutsetning for å komme til himmelen. Det er derimot ikke gitt at kristentro er en tilstrekkelig betingelse.

Et artig paradoks er det jo da å tenke på alle de som levde før Jesus. De hadde jo ikke muligheten til å være kristne, og man må vel kunne hevde at det ikke var nevneverdig stort livssyns-avvik fra la oss si en jøde (A) fra år 100 f. Kr, og en jøde (B) fra 100 e. Kr.

Følgende alternativer kan da utledes fra hypotesen:

1. "A" og "B"er åpenbart ikke kristne, og må brenne

2. Jødedom var en gang i tiden Godt Nok™ til å slippe inn gjennom perleporten, men ble gammeldags ("that is soooo B C") etter år 50 eller noe i den dur. "A" slipper dermed inn, mens "B" må brenne.

Alternativ 1 er i og for seg det mest konsistente med hovedhypotesen, men kan kanskje virke litt urettferdig mot alle de som levde før Jesus. Samtidig kan vel ikke Mgupo Kdaphis (C) sjanser til å ha hørt om, og dermed tro på, Jesus sies å være høyere enn null der han satt i stråhytten sin i svarteste Afrika på 1200 tallet.

Dette bringer oss over på alternativ 2: Det vil jo være urettferdig mot ”C” å spare "A" fra flammene når "C"s mulighet til å bli kristen er like ikke-eksisterende. En rettferdiggjøring av å spare "A" må derfor være like gjeldende for "C". Dette gir oss følgende presisering av alternativ 2:

2b: Hvis du uforskyldt aldri har hørt om Jesus, både av lineære og geografiske forhold, trår hovedhypotesen ut av kraft.

Den observante leser ser her hvilket uføre man begir seg inn i: Dersom alle som av en eller annen omstendighet ikke har hatt mulighet til å høre om Jesus skal slippe inn i himmelen blir det veldig trangt og etnisk der.

Dette vil jo også medføre at mange slipper inn som ellers ikke ville sluppet inn hvis noen hadde vært så vennlige å fortelle dem om Jesus. Det er neppe kontroversielt å påstå at det har levd en fair share med dårlige mennesker både før år 50 (eller hvor man setter grensen), og i avsidesliggende strøk generelt sånn litt når som helst. Kanskje tilogmed særlig i avsidesliggende strøk.

Vi må derfor på plass med enda en nødvendig betingelse for å komme til himmelen:

"Den som ikke lever sitt liv i tråd med kristne grunnverdier kommer til helvete"

Hva som legges i kristne grunnverdier skal jeg ikke gå nærmere inn på her, da det blir en diskusjon i seg selv. Noen vil nøye seg med å peke på nestekjærlighet og toleranse. Andre vil trekke inn ting som seksualmoral.

Da har vi foreløpig klarlagt at:

P1) Alle som ikke er kristne kommer til helvete

P2) Alle som ikke lever sine liv i tråd med kristne grunnverdier kommer til helvete

P3) Hvis du uforskyldt aldri har hørt om Jesus, både av lineære og geografiske forhold, trår P1 ut av kraft.

Dette setter misjonsbefalingen i et rart lys. Det er jo direkte kontraproduktivt å misjonere for folk som ellers ville sklidd rett inn gjennom perleporten, og slik sett ved misjoneringen sørge for at de havnet i helvete. Det beste for den som måtte ønske å redde sjeler må derfor være å preke om grunnverdier, uten å trekke metafysikk om Gud og Jesus inn i bildet. Kristne misjonærer har derfor ført enorme menneskemasser lukt inn i fortapelsen - og det pågår den dag i dag.

Noen vil nok innvende at P3 er en ugyldig antakelse, og at P1 ikke kan fravikes. Dette synet innebærer at vi som havner i helvete kan ha lange og sikkert givende diskusjoner om religion med både Adam, Eva, Moses, Noah og i det hele tatt hele stjernegalleriet fra gamle testamentet. De kommer til å være der, alle sammen.

Noen vil hevde at både P1 og P3 er ugyldige antakelser. Da blir troen på Jesus i seg selv irrelevant, og etikk- og moralfilosofi det viktigste.

Noen vil også hevde at både P1, P2 og P3 er ugyldige antakelser. Det er nok det lureste, for å si det sånn. Da blir konseptet himmel og helvete uinteressant, og verden har blitt et litt bedre sted å leve.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Det handler ikke om deg

Informatikkprofessor Kai A. Olsen har skrevet en rapport hvor han påpeker at kvalitetsreformen har ført til en nivåsenkning på høyere utdanning i Norge. Nivået på både studentene og undervisningen er dårligere enn før. Professoren uttaler bl.a.: ”Svake og middelmådige studenter er farlige for studiekvaliteten. Etter at vi åpnet universitetene har kvaliteten bare sunket. Kvalitetsreformen har dessverre forsterket denne tendensen.”

I etterkant har utrolig nok drøssevis av studenter ved norske universiteter og høyskoler rykket ut i avisinnlegg, kommentarer og blogger med budskap av typen: ”Nei. Det er ikke sant. Jeg er ikke sånn”. I tillegg rykker studentorganisasjoner ut og beskylder professoren for å skjære alle studenter over en kam.

Det er ganske utrolig å se at det blandt så mange av nasjonens fremtidshåp mangler en forståelse av at utsagn om kjennetegn ved en gruppe eller, som i dette tilfellet, deler av en gruppe ikke er et utsagn om hvert enkeltindivid i denne gruppen. At man kan komme seg til høyskolenivå uten engang å ha lært seg dette elementære skillet mellom gruppe og individ som selv min tiårige datter behersker, er jo helt sprøtt.

Så her er et tips til alle de studentene som ikke vet bedre enn å ta dette personlig: Det er ikke deg dette handler om. Hvis du mener at konklusjonene om gruppen er gal, ta da tak i materien ved å se på premisser og utledninger som ligger til grunn for konklusjonen, og påpek feilene og manglene du måtte finne. Inntil det er påstandene nemlig ikke tilbakevist, uansett hvor mye dere vifter med armene og såret roper ”Nei, jeg er ikke sånn”. Det handler nemlig ikke om deg.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Om religion og respekt for religiøse forestillinger

Det snakkes mye om respekt i disse dager, ikke minst på bakgrunn av de famøse tegningene av Mohammed. Mange, blandt annet fremtredende medlemmer av vår egen regjering, prediker viktigheten av å respektere andres religion. Med respekt menes det da, så vidt jeg forstår, at man ved sin egen adferd og ytring skal passe på så man ikke støter andres følelser. Særlig hvis disse er religiøst fundert.

Utenriksminister Støre sa på Holmgang 8. februar at mangel på ytringsfrihet ikke synes å være problemet i Norge i dag. Mangel på respekt for andres overbevisning skorter det derimot på. Jeg siterer etter hukommelsen her, så leseren får ta det som min oppfattelse av hva utenriksministeren sa.

Hva betyr det egentlig å respektere andres tro? Tro er i seg selv irrasjonelt. Fjern det organiserte rammeverket rundt noens tro, og du står igjen med noe som innen psykiatrien kalles vrangforestillinger. Det er like lite hold i å tro at Jesus var Guds sønn, som i å tro at man selv er det. Gud er i seg selv et konstruert begrep som ikke peker tilbake på noe man kan sanse eller erfare. Det er ikke noen vesensforskjell på å høre at Gud taler til en, og å høre stemmer i sitt eget hode.

Religion er ofte motsatsen til kunnskap. Man forklarer det man ikke har viten om opphavet til, med religiøse forklaringsmodeller. Våre kjære forfedre trengte en forklaring på fenomenet torden, og dermed føk Tor over himmelen i en vogn dratt av geitebukker. Noen ørkenstammer i Midtøsten trengte en forklaring på hvordan jorda og menneskene var blitt til, og dermed oppsto beretningene om Adam og Eva.

Etter hvert som mennesket har opparbeidet seg mer kunnskap, har etablerte religiøse sannheter blitt forkastet eller omtolket. Ofte har dette skjedd etter intens motstand mot den nye kunnskapen. Bildet er imidlertid mer nyansert enn som så. Det er f. eks hevet over enhver tvil at mange i kirken støttet Galilei, inklusive minst en av de pavene som regjerte mens Galilei virket. Det tok mange tiår fra Galilei presenterte sine ideer til han måtte møte for inkvisisjonen.

Nyansene tatt i betraktning, det kan neppe sies å være kontroversielt at religion oftere har stått i veien for aksept av ny viten enn det motsatte.

Uansett, religionen må vike der hvor kunnskapen vinner frem. Det blir liksom litt meningsløst å hevde at jorden er noen få tusen år gammel, når det er funnet så mange beviser på at det ikke stemmer. Noen fundamentalister vil i enhver overgangsfase klamre seg til de religiøse forestillingene på disse områdene, men etter hvert tilpasser religionen seg de nye faktaene. F.eks. anerkjenner kristendommen i dag det heliosentriske verdensbildet og at himmellegemer er laget av samme stoffer som jorden, i motstats til den gamle forestillingen om at de var "eteriske legemer".

Religion er som nevnt motsatsen til kunnskap og baserer seg på konstruerte forklaringsmodeller som ikke kan ledes tilbake til noe virkelig. Samtidig er religionen viktig i livene til en majoritet av jordens befolkning, selv til en majoritet av Norges befolkning. Mennesker finner trøst i troen sin og henter styrke i den. "Tro kan flytte fjell" heter det, og på mange måter er nok dette riktig.

Tilbake da til utgangspunktet for dette innlegget. Hva betyr det å skulle vise respekt for andres tro, for andres vrangforestillinger? Det kan iallfall ikke bety at vi skal gjøre de til våre egne. Jeg synes heller ikke det kan bety at vi skal la de styre hvordan vi som ikke har disse vrangforestillingene skal leve våre liv. I den sfæren vi har felles, altså den offentlige sfæren, kan ikke noens religiøse forestillinger sette stengsler for andres livsutfoldelse. Det blir meningsløst å skulle tillate at noen misjonerer for sin religions sannhet, men å forby at noen argumenterer for den samme religionens usannhet.

Det kan ikke forventes at religiøse forestillinger skal kunne brukes som argumenter i samfunnsdebatten og samtidig frita disse forestillingene for kritikk. Hevder noen at homofili er synd fordi Bibelen eller Gud sier så, er både Bibelens og Guds troverdighet og eksistensberettigelse fritt vilt i den offentlige debatt. Tilsvarende - hvis noen med religionen som alibi bedriver terror, må andre tilhengere av samme religionen akseptere at mange trekker assosiasjoner mellom deres hellige symboler og terrorisme. Man kan argumentere heftig mot disse assosiasjonene og gjerne peke på andre forklaringsmodeller, men man kan ikke nekte andre å se avvikende sammenhenger.

Den eneste respekten jeg kan klare å se vi skal ha for andres forestillinger, være de seg religiøse, kunnskapsbaserte eller politiske, er at vi skal tillate dem. Det skal være tillatt å mene nær sagt hva som helst. Dette betyr også at det skal være tillatt å mene noe som provoserer eller sårer andre.

Synspunktene jeg mener å lese mellom linjene til den norske regjering innebærer at man skal gi et særskilt vern for det irrasjonelle, et vern mot kritisk retorikk. Dette er en vei jeg mener vi ikke bør gå. Det er faktisk å snu seg 180° og begynne å traske tilbake i sine egne fotspor. Det er misforstått respekt, for de gale tingene.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Narkotikapolitikk, folkelig fornuft og forakt for kunnskap

Svanaug Fjær, forsker ved Rokkansenteret ved Universitetet i Bergen, la fredag fram sitt forskningsprosjekt ”Kunnskapsbasert? Politikkutforming og kunnskapsleveranser i norsk narkotikapolitikk” på en konferanse i regi av Forskningsrådet. Rapporten påpeker bl.a. at:

"Mange forhold som ligger til grunn for politikken burde i det minste undersøkes nærmere. Politikken har basert seg på viktige forutsetninger, for eksempel at tilbudet øker etterspørselen, at legalisering vil føre til mye større problem enn det vi har, og at straff fungerer avskrekkende.

- En hovedbegrunnelse for å holde på kriminaliseringen av bruk, er å bidra til normdanning i samfunnet, men vi vet ikke om det faktisk gjør det. Politikken har vektlagt at ungdommen er i fare, men graden av fare er vitenskapelig omstridt.

- Vi har lite samlet kunnskap om bruk av straff og sanksjoner i forbindelse med mindre narkotikasaker i Norge i dag, og hvilken betydning det har i livene til ungdommene det angår, sier Svanaug Fjær.

[...]

Det er lett for forskning på narkotikabruk å bli sugd inn i en felles problemforståelse der man blir avkrevd klare svar. Det har vært vanskelig å etablere en kritisk, uavhengig posisjon uten å bli mistenkeliggjort, mener Fjær.

- Det er veldig vanskelig for forskere å finne en annen type rolle enn å være handlanger til politikere. Stiller du spørsmål om premissene, får du motspørsmål om din faglige kvalifikasjon og din moralske konstitusjon. Dette trekket ved fagfeltet har holdt seg lenge, selv om det er blitt mindre tydelig de siste årene, sier Fjær."

Kilde: Forskning.no

Som på så mange andre områder ser vi at tro og overbevisning styrer politikken, mens man nekter å ta inn over seg forskning som setter spørsmålstegn ved premissene for denne troen. Hvorfor har så mange en slik kunnskapsfiendtlig holdning?

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Barnepornofilter? Nja, jeg vet ikke helt...

Telenor har fått mye skryt i media over sitt barnepornofilter. Jeg tror jeg har til gode å lese en eneste kritisk kommentar, kun positiv omtale. Jeg får bruke bloggen min til å hive meg ut i minefeltet.

La meg overordnet forklare hvordan filteret fungerer: Kripos har utarbeidet, og vedlikeholder, en liste over sider med barnepornografisk innhold. Listen distribueres til Telenor. Hvert oppslag en Telenor-kunde gjør på Internett blir sjekket opp mot denne listen. Dersom URLen finnes på listen rutes kunden videre til en Kripos webserver, hvor man får melding om at innholdet på siden strider mot norsk lov eller noe i den dur. Hvorvidt ip-adressen til vedkommende blir logget av Kripos vet jeg ingenting om. Sikkert er det i alle fall at det teknisk ikke er noe i veien for det.

Man har med andre ord innført en infrastruktur hvor myndighetene kan kontrollere og loggføre oppslag som Telenors kunder gjør på Internett. De fleste synes tydeligvis at dette er greit, de fleste jeg har snakket med applauderer det faktisk. Det er jo et ledd i kampen mot den onde barnepornoen, og den er det jo lett for oss alle å hate.

Det er imidlertid ikke uproblematisk at en slik infrastruktur er på plass. Myndighetene kontrollerer inputen til filteret, og myndighetene kan loggføre og identifisere alle som ikke sklir gjennom maskene i filteret. I dag er maskene vide og gjelder kun barneporno, men det er i praksis ikke noe som hindrer at andre ting man ønsker å bekjempe også legges til - alt i den gode saks navn selvfølgelig.

Man skal ikke være paranoid, vi lever i et demokrati og myndighetene er ikke en stor stygg ulv som overvåker og sensurerer innbyggerne sine. Samtidig vet vi i dag ingenting om hva slags regime vi har her i landet om 10 år, og hvordan infrastrukturer vi bygger i frykt for et onde i dag, kan misbrukes av et annet onde i morgen. Grenser flyttes hele tiden, se bare på hvordan kampen mot terror har forårsaket mange flere innskrenkninger i vestlige menneskers frihet enn hva terroren selv har gjort. Ved å stadig skyve saker som alle er enige er onde foran seg, innfører man ordninger som på sikt undergraver den friheten vi slåss for å beholde.

Det er mulig barnepornofilteret har en verdi, i den forstand at det forhindrer overgrep mot barn. Det er også mulig at det ikke har noen verdi utover symbolverdien - "se folkens, vi tar problemet på alvor og gjør noe" - og at pedofile nettverk og miljøer glatt snor seg rundt sperrene som filtret innebærer.

Jeg ønsker meg en kost-/nyttevurdering av filteret, som både tar opp spørsmålene rundt infrastruktur for overvåking og kontroll, private bedrifter som løper overvåkernes ærend og den samfunnsmessige nytteverdien av en slik overvåking. De kommer nok neppe til å skje med det første, og vesten kommer til å applaudere seg vekk fra flere og flere av de prinsippene som hele samfunnsstrukturen vår er bygget på. Synd at det skjer uten debatt.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Skolelunsj og de foldede hender

Jeg registrerer at flere rektorer ved norske offentlige skoler går hardt ut mot Djupedals opprinnelige utsagn om at bordbønn ikke har noen plass i norsk skole. De får støtte fra flere stortingsrepresentanter, som ber statsråden bruke tiden sin på "viktige saker".

Argumentene for et forbud mot bordbønn i skolene har vært tildels vage, og generelt blodfattige. De går gjerne ut på at "noen" kan føle seg støtt over bordbønnen fordi denne kanskje er i konflikt med ens egen tro. Et i og for seg relevant argument, men det tar likevel ikke for seg det som er selve kjernen i spørsmålet - nemlig hvilke oppgaver norsk skole skal ha. Opplæringsloven §1.2 sier bl.a. at "[g]runnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding", bedre kjent som den kristne formålsparagrafen. Det kan derfor synes som om kristenfolket har sine ord i behold når de ønsker at det skal fremsies bordbønn før lunsjen.

Skolens hovedoppgave er imidlertid å være en kunnskapsformidler, sekundært å være en kulturformidler. Dette betyr at skolen skal overføre den viten samfunnet sitter med, til de som skal overta forvaltningen av dette samfunnet i fremtiden. Religion er ikke viten. Dette ser man allerede i synonymet for religion - tro.

La oss tenke litt på begrepet tro. La oss se på f.eks. evolusjon og tro. Det er ikke slik at man vet med 100% sikkerhet hvordan utviklingen av nye arter har artet seg. Det har imidlertid blitt gjort mye forskning på feltet. Ut fra funn og studier av fossiler, særpreg hos arter som har levd lenge i isolerte miljøer, arter som har endret karakteristikker når omgivelsene brått har endret seg har man dannet seg hypoteser om hvordan livet på jorden har utviklet seg. Disse hypotesene er grunnlaget for det vi mener å vite om fremveksten av liv på jorden i dag. Ideelt sett kan byggestenene for det vi tror vi vet om evolusjon granskes av andre i ettertid, noe som er med å kvalitetssikre fundamentene for hypotesene.

En religiøs tro er derimot noe helt annet. I kristendommens tilfelle baserer den seg på gamle skrifter og tradisjoner rundt fortolkningen av disse. Det er ikke mulig å gå tilbake og etterprøve læren i religionen - du blir henvist til "a leap of faith", og må godta at sånn er det bare. På mange måter krever øvelsen religiøs tro en frikobling av rasjonaliteten: Det foreldrene dine tror på (samtidig som de ikke kan si noe om hvordan de har kommet frem til dette) og har lært til deg er riktigere og bedre enn hva Ngobu har lært av sine foreldre. Religion blir dermed kun et produkt av følelser, hvor fornuften i større eller mindre grad må vike.

Så var det dette med skolen og kunnskapsformidlingen da. Hvilken tillit har man til en kunnskapsformidler som finner det for godt å arrangere daglige samlinger hvor man takker og priser et produkt av sin egen fantasi for maten man skal spise? Hva annet er det vedkommende lærer bort som ikke har rot i virkeligheten?

Skolen og dens ledelse må selv se poenget i å rendyrke sin troverdighet som kunnskapsformidler. Skolen må gjerne formidle kunnskap om at dette og hint tror mange av menneskene rundt oss på. Dette er en del av skolens kunnskaps- og kulturoverføring. Vi klarer imidlertid fint å undervise elevene om norrøn kultur og religion uten å arrangere daglige blot. Kristendommen bør ikke behandles annerledes, selv om det er naturlig at den som den mest omfattende av våre kollektive vrangforestillinger vies den største plassen. Tro på spøkelser, ånder, sjøormer og guddommer tilhører privatsfæren, og det er ikke skolens oppgave å bygge opp under slike fantasier. Tvert imot burde skolen se det som sin oppgave å lære elevene å se med kritisk blikk på ubegrunnede påstander.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---