Ti likheter mellom religion og pornografi

Sakser følgende fornøyelige innspill fra Pharyngula. Han lister det opp Letterman-style.

Top Ten Reasons Religion is Like Pornography

10. It has been practiced for all of human history, in all cultures
9. It exploits perfectly natural, even commendable, impulses
8. Its virtues are debatable, its proponents fanatical
7. People love it, but can't give a rational reason for it
6. Objectifies and degrades women even when it worships them
5. You want to wash up after shaking hands with any of its leaders
4. The costumes are outrageous, the performances silly, the plots unbelievable
3. There's nothing wrong with enjoying it, but it's nothing to be proud of, either
2. It is not a sound basis for public policy, government, or international relations
1. Its stars are totally fake

Jeg vet ikke om det er pornografene eller overtroiske generelt som skal føle sammenligningen som uverdig her. Mannen er iallfall amerikaner, dersom noen skulle føle for å brenne ned en ambassade i protest.

---

Onde, onde evolusjonslæren

USA har vært hjemsøkt av flere tragiske skyteepisoder på skoler i det siste. Seneste ufattelige tragedie utspant seg på en skole i Pennsylvania, tilhørende den sterkt religiøse Amish-sekten.

På den bakgrunn er det fascinerende å se den dyptpløyende analysen, pønsket ut av Brian Rohrbough, til årsakene bak disse tragediene:

This country is in a moral free-fall. For over two generations, the public school system has taught in a moral vacuum, expelling God from the school and from the government, replacing him with evolution, where the strong kill the weak, without moral consequences and life has no inherent value.

We teach there are no absolutes, no right or wrong. And I assure you the murder of innocent children is always wrong, including by abortion. Abortion has diminished the value of children.

Så der har dere svaret, mine damer og herrer. Selv ikke Amish-tilhengere slipper unna den snikende ondskapen som ligger iboende i evolusjonslæren. Biologitimene kan korrumpere moralen til hvem som helst.

---

Observasjoner, slutninger og vanlige misforståelser

Vi baserer veldig mye av meningene og holdningene våre på hva vi observerer. Naturlig nok, siden våre observasjoner av virkeligheten er det nærmeste vi kommer den. Alt vi vet om verden rundt oss er et resultat av vår sansing av den – enten i form av apparatene naturen har utstyrt oss med, eller i form av apparater vi lager oss. Den kunnskap om virkeligheten som apparatene våre gir oss formidler vi selvfølgelig også videre til hverandre, så man må skille mellom første- og annenhåndskunnskap. Det aller meste vi sitter inne med av forestillinger om verden rundt oss er annenhåndskunnskap. Men siden en persons førstehåndskunnskap blir en annen persons annenhåndskunnskap, er det viktig å ha et bevisst forhold til hvordan førstehåndskunnskap dannes. Kunnskapen starter nemlig der.

Tema for dagen er altså observasjon. Måten vi fungerer på er jo ikke bare at vi observerer noe og vips så har vi kunnskap. Vi prosesserer informasjonen observasjonene gir oss, og slutter oss på bakgrunn av annen kunnskap og observasjonene frem til nye sammenhenger, ny viten.[1]

Ut fra dette kan vi se at kunnskapsbygging består av kritiske punkter, som er avhengige av foregående punkts nøyaktighet for kunne gi et sikkert resultat. Om observasjonen jeg gjør meg er gal, vil sannsynligvis slutningen jeg gjør meg på bakgrunn av den være gal, også. Og om en gal slutning brukes som premiss i en slutning om noe annet, er sannsynligheten stor for at også dette blir galt – selv om observasjonen i det andre tilfellet var helt korrekt. Ut fra dette ser vi også at en slutning alltid er mer usikker enn observasjonen(e) den er basert på.

Alt dette er jo selvfølgeligheter, men det er viktige selvfølgeligheter å være klar over. For vi observerer og trekker slutninger hver eneste dag.

Derfor vil jeg snakke litt om observasjon i dag. For vi skiller ofte ikke mellom hva vi faktisk observerer, og hva vi slutter oss til, men tror heller at slutningen vår er det vi observerte. Og som jeg forsøkte å vise over, kan det bære galt av sted.

Dette kan illustreres greit med et eksempel, som jeg tror mange vil måtte gå en runde eller to med for å være enig i: Vi kan ikke observere fravær av noe. Det er rett og slett umulig å observere noe som ikke der.

Derfor kan du ikke observere fravær av empati. Du kan ikke observere fravær av intelligens. Du kan ikke observere fravær av snø.[2] Det du observerer er det du faktisk ser. Det at noe ikke er der, er noe du slutter deg til på bakgrunn av observasjonen. Og som vist tidligere er slutningen mer usikker enn observasjonen.

Derfor oppfordrer jeg alle til å konstant utfordre sine egne meninger og holdninger. Blant annet ved å kritisk undersøke om det man tror man har observert egentlig bare er en slutning man har gjort seg. Det kan hende man får seg noen overraskelser underveis, men en ting er iallfall sikkert: Man blir ikke noe dummere av en slik selvrefleksjon.

---

[1] Iallfall i en ideell verden. I den virkelige verden blandes det ofte en hel masse følelser inn i bildet også, men det får være tema for en annen diskusjon.
[2] Det virker jo så logisk, ikke sant? Man ser ut av vinduet, på den grønne gressplenen og barna som løper rundt i shorts, og man mener man har observert at det ikke er snø ute. Men det man har observert er nettopp en grønn plen og noen halvnakne unger. Basert på erfaring og observasjon slutter man seg så til at det ikke er snø.

---

Støres problematiske forhold til sannheten

Jeg forventer kanskje for mye, men jeg forventer at våre politikere ikke lyver om de borgerne de er satt til å representere. Særlig forventer jeg at påstander om enkeltpersoner verifiseres i forkant av utsagnene.

Støre sviktet Vebjørn Selbekk, en norsk redaktør, totalt i karikaturstriden. Dette gjorde han bl.a. ved hjelp av ren løgn. "Tegningene var kun trykket i Magazinet".

Dette ble gjentatt, både ute og hjemme, og ute understreket han også hvor ytterliggående avisen var. Det siste kan ikke sies å være direkte løgn, siden det er en subjektiv vurdering som i tillegg deles av mange. Men det er en sammensausing av riktig og viktig som er sterkt kritikkverdig. Magazinet publiserte en artikkel som PFU mente var faglig god, og brukte som illustrasjon en faksimile av Jyllandsposten. Det var, i følge PFU, ikke noe ytterliggående eller ubalansert ved artikkelen, selv om den sto i en publikasjon som Støre ikke liker. Så hvorfor har Støre insistert på å ta mannen og ikke ballen?

Siste nå er Støres opptreden i gårsdagens Tabloid på TV2. Utenriksministeren gjentok flere ganger i debatten at Selbekk hadde kjempet for et forbud mot Monty Python-filmen Life of Brian. Selv om Selbekk protesterte høylydt på anklagene, slo Støre fast uten forbehold at Selbekk ønsket å få stoppet filmen.

Men som Selbekk understreker selv: Jeg var ti år gammel da filmen kom ut. Det var dessuten ti år før Magazinet så dagens lys. Jeg har aldri i noen sammenheng, på noe tidspunkt, ment eller gitt uttrykk for at denne filmen burde forbys.

Selv om Støre skulle klare å finne en uttalelse i en skoleavis fra ti år gamle Selbekk (noe jeg betviler sterkt), kan det neppe kalles relevant for en voksens mann meninger i dag. Legg også merke til sammensausingen av viktig og riktig her: Selv om det skulle være riktig at Selbekk en eller annen gang har vært motstander av Life of Brian - hvilken relevans har det i dag? Det viktige må jo i tilfelle være hva Selbekk mener om saken i dag. Tiden står ikke stille. Mennesket har potensial til å utvikle seg, bli klokere, se ting annerledes.

Nok en gang er altså vår utenriksminister tatt i blank løgn - sverting og bakvaskelser av en av borgerne han representerer. Nok en gang har han brukt løgnen i et forsøk på å ta mannen, og ikke ballen. Nok en gang vil han sannsynligvis slippe billig unna, fordi folk flest virker mer opptatt av at de ikke liker mannen han tar, enn av prinsipper om anstendighet, sannhet og etteretlighet.

Men kan vi virkelig ha tillit til å bli representert av en mann som så tydelig viser ignoranse i forhold til å sjekke opp påstandene sine? Som er så dårlig på å skille person og sak, og riktig og viktig? Uansett hvor dyktig Støre måtte være på andre områder, mener jeg svaret er et klart nei.

---

Hvem bærer ansvaret for de uskyldige i Nokas-saken, sa du?

Kjell Alrich Schumann hevder til NRK at det sitter uskyldige på tiltalebenken i Nokas-saken.

NRK-jornalistens reaksjon er klassisk: Hvordan kan Schumann leve med at de uskyldige eventuelt må ta ansvar for noe de ikke har gjort? Vil han ikke da bære et ansvar for de uskyldige?

Schumann har gjort seg skyldig i både ran og drap. Dette er hans handlinger og ansvar, og noe han må leve med. Men han er ikke ansvarlig for at påtalemakten sørger for å få en eller flere uskyldige dømt. Det er å snu tingene helt på hodet. Påtalemakten og domstolene bærer derimot dette ansvaret særdeles tungt, men dette poenget ser ut til å gå NRKs journalist hus forbi. Dette til tross for all oppmerksomheten som har vært rundt justismord i det siste.

Hvorfor stiller ikke NRK, eller andre media for den saks skyld, det samme kritiske spørsmålet til påtalemaktens aktører?

- Aktor, hvordan kan du leve med at de uskyldige eventuelt må ta ansvar for noe de ikke har gjort? Bærer du ikke da et ansvar for de uskyldige?

Kan det være fordi at man ikke forstår begrepet ansvar, i norsk journaliststand? Kan det være fordi et begått justismord gir fetere overskrifter og høyere opplagstall enn et avverget sådan? Eller er det rett og slett bare den tabloide virkelighets mangel på kritisk tenking vi nok en gang er vitner til?

Hva med dere, journalister? Hva er deres ansvar?

---

Hva skjer med personvernet når private samtaler brettes ut i Dagbladet?

Dagbladets papirutgave i dag bruker flere sider på å gjengi en samtale mellom to av de siktede i vår egen lokale terrorsak; den pakistanskættede antatte hovedmannen, og hans norskættede kamerat. Jeg har ikke klart å finne artikkelen på nett, så det kan virke som om den kun er publisert på papir. Kan det skyldes at Dagbladet anser publiseringen som problematisk?

Denne saken er den første saken som rulles opp på bakgrunn av at politiet har fått utvidede fullmakter til avlytting. Debatten raste i forkant, og særlig personvernhensyn ble fremhevet som et av de sterkeste argumentene mot disse nye fullmaktene.

Så skjer det altså at man i første sak hvor avlyttingen har vært utslagsgivende for siktelser, finner private samtaler mellom aktørene brettet ut i landets aviser. Jeg minner om at det er en stor forskjell på å være siktet og å være dømt. En av disse aktørene er i tillegg allerede identifisert, med både navn og bilde.

Hvordan har disse utskriftene kommet Dagbladet i hende? Er det offentlig tilgjengelig informasjon, eller har noen i politiet lekket den? Kan vi alle risikere å finne våre private samtaler brettet ut i Dagbladet, bare noen synes det vi snakker med vennene våre om er viktig eller avskyelig nok?

Jeg finner denne saken sterkt urovekkende, og er svært overrasket over at en slik offentliggjøring i det hele tatt er lovlig. Uansett er dette et kraftig skudd for baugen når det gjelder politiets evne og vilje til å verne om sensitiv informasjon som samfunnet har tiltrodd dem integritet nok til å samle inn og forvalte.

Det kan virke som om vi har trodd for godt om dem. Det er i tilfelle ikke første gang.

---

Helgepappa?

Milliardær Olav Thon ber Oslo tingrett om å bøtelegge TV2 Nettavisen for å ha navngitt ham i en uavgjort farskapssak, melder Aftenposten/VG.

Hvordan kan en farskapssak ende uavgjort? Ble han dømt til helgepappa?

---

Imagine...

Viderebringer første stripe fra seneste K Chronicles. Datt nesten av stolen på grunn av denne.



Det er alltid tankevekkende å forsøke å se en sak fra andres perspektiv, eller hva?

Resten finner du her. Teaseren jeg gjengir er tillatt brukt av opphavsmannen.

---

Litt om placebo og helbredelse og alt det der

Dette innlegget begynte egentlig som en kommentar til Starletts blogg om underberetninger, hvor mye av diskusjonen dreide seg om helbredelse. Den ble imidlertid såpass lang at jeg heller legger den ut som en egen blogg.

Jeg tror at en viktig innfallsport til å forstå "mirakuløs" helbredelse, er å forstå placeboeffekten - altså effekten man får ved å tro at man får noe som virker. Det er gjort flere dobbel-blindstudier av denne effekten, bl.a. av forskeren Ernest Rossi. Studiene fungerer slik at to grupper mennesker får henholdsvis sukkerpiller og ordentlige piller, uten at hverken forskeren eller deltakerne vet hvilken gruppe som får hva. Blindstudiene til Rossi viste at sukkerpillene opplevdes som

- 56 % så effektivt som morfin i 6 dobbelt-blindstudier
- 54 % så effektivt som aspirin i 9 dobbelt-blindstudier
- 56 % så effektivt som kodein i 3 dobbelt-blindstudier

Effektivitet blir her brukt som uttrykk for hvor mye smertelindring pasienten oppga. Med andre ord - litt over halvparten av gangene opplevde pasientene like mye lindring av troen på at de hadde tatt noe som lindrer, som om de virkelig hadde tatt noe som gjør det.

Det kan være grunn til å tro at størstedelen av medisinsk behandling opp gjennom historien har vært basert på placeboprinsippet. Før oppdagelsen av penicillin (altså før 1930-tallet), hadde det aller meste av medisinen som ble brukt av leger på pasienter, ingen eller liten faktisk effekt. Legens autoritet og tillit til miksturene han smurte sammen, smittet over på pasienten.

Interessant nok, i følge en artikkel av Carolyn Reuben, viste tall fra det amerikanske Office of Technology Asessment i 1988 at kun 20% av medisinene på markedet hadde vært gjenstand for grundige dobbelt-blindtester for placeboeffekt. Dette kan tyde på at vi selv i dag i stor grad utsettes for medisinsk behandling som oppleves som virkningsfull, uten at den nødvendigvis er det i seg selv.

At sinnstilstand og innstilling har mye å si for helsen vår, er vi sjelden uenige om når det gjelder å skape sykdom. Likevel tenderer vi ofte til å tenke på helbredelse fra sykdom som noe litt mystisk, hvis det ikke involverer medisinsk behandling. (Samtidig har vi, nærmest intuitivt, en forståelse av at det er viktig at en som er syk skal ha det best mulig psykisk. Vi er positive og oppmuntrende, og forsøker å få den syke til å føle seg mest mulig vel). Jeg tror at mye av årsaken til at dette oppleves som mystisk er at vi er fanget av språket vårt, i den forstand at vi tror at psyke og kropp er reelt adskilt, bare fordi vi har skilt det verbalt. Slike verbale skiller har hindret oss i innsikt og forståelse mange ganger, se f.eks. pre-Einstein-skillet mellom tid og rom, som førte til at fysikken sto i stampe i forhold til kvantefysiske fenomener. Vår oppfattelse av verden og virkeligheten er sterkt preget av våre begreper om den, noe vi ofte ikke er særlig ydmyke for.

Så hvis vi kvitter oss med denne dualistiske forestillingen om kropp og psyke som to adskilte, eller løst forbundne, enheter, og heller tenker på mennesket som en helhet, kan det bli lettere å akseptere og forstå sammenhengene mellom hva og hvordan vi tenker og forholder oss til verden og livet generelt, og helsetilstand på alle plan. Undersøkelser viser at optimister lever lenger enn pessimister. En positiv eller negativ tro eller forventning fungerer ofte som en selvoppfyllende profeti.

Et sterkt negativ trossystem, vil man innen neurovitenskap se som et mønster i hjernens cortex. Vi vet jo at hjernen vår kommuniserer både internt, og med hele resten av kroppen, noe som gjør at denne "negative innstillingen" enkelt kan konverteres til biokjemiske reflekser i organismen som en helhet. F.eks. blir disse "trossystem"-refleksene i cortex konvertert til neurokjemiske og hormonelle prosesser når de passerer gjennom hypotalamus, et av de eldste områdene av hjernen, som regulerer og styrer mange av kroppens "programmer", inkludert immunforsvaret.

Blandt de kjemiske systemene som reguleres av hypotalamus finner vi et stort utvalg av neuropeptider. Ett av disse er de etterhvert så mye omtalte endorfinene - kroppens egen morfin. Neuropeptider har den egenskapen at de kan opptre som både hormoner (og således påvirke kroppen) og i andre sammenhenger som neurotransmittere - kjemikalier som kan forårsake endring i hjernefunksjoner. Når de forlater hjernen og begynner å oppføre seg som hormoner i kroppen, samhandler de med alle viktige systemer, bl.a. immunsystemet. Økt neuropeptid-aktivitet korrelerer med økt motstandskraft mot sykdom og oppfattelse av å "føle seg bedre". Jeg tror også at mange religiøse opplevelser kan knyttes til neuropeptider og trossystemer i hjernen.

Kroppen vår og hvordan vi er skrudd sammen fortjener bedre enn ville påfunn og mystisisme. Det er på høy tid å innse at organismen er èn helhet, og at hjernen vår er et særdeles sentralt element i denne helheten. La oss bli flinkere til å bruke den.

---

Referanser:
Ernest Rossi: Psychobiology Of Mind Body Healing - ISBN: 0393701689
Carolyn Reuben: Los Angeles Weekly, 16-22 sept 1988: "Blinded by Science?"
Robert A. Wilson: Quantum Psychology - ISBN 1-56184-071-8

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Pinlig forestilling, Frederic

Frederic Hauge er tatt med hasj. Igjen. Og han om det. Reaksjonen hans er imidlertid å stå frem og si: "Jeg har gjort noe fryktelig dumt"

Hvorfor Frederic? Hvis du synes det er så fryktelig dumt, hvorfor går du da rundt med saftige 10 gram lommevarm hasj?

"Det var ferie, festival og på min fritid. Men jeg gjorde noe fryktelig dumt og får ta straffen for det."

Jada, du får ta straffen for det, du er voksen og vet selv hva du driver med. Men hvorfor denne litt ynkelige "det var fryktelig dumt av meg"-frasen? Du velger selv å røyke hasj, du er ikke avhengig av det så det er et bevisst valg du gjør. Sannheten er sannsynligvis at du ikke synes det er noe problem i det hele tatt, at du trives med å røyke deg en joint eller to. Hvorfor ikke stå for det? Er det for å ikke støte Ringnes og de andre gutta som finansierer Bellona?

Hadde det vært litt mer tak i deg, Frederic, så hadde du stått oppreist og sagt: "Ja, jeg røyker innimellom. Det er ikke noe jeg er interessert i å reklamere for, men jeg røyker innimellom og anser det som en helt uproblematisk del av mitt privatliv."

Hvis du mot formodning virkelig skulle mene at det du har drevet med i iallfall ti år er "fryktelig dumt" er det kun en ting å si. Da er du fryktelig dum.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Apartheid og andre tåpeligheter

Aftenposten kan fortelle at Oslos innbyggertall vokser som aldri før. De siste 10 årene har veksten vært på drøyt 50.000 personer. Politikerne har brukt dette faktum som et argument for at Oslo er et attraktivt sted å bo.

Aftenpostens beregninger viser imidlertid at 92,5 % av veksten besørges av innvandrere, hvorav ikke-vestlige innvandrere utgjør hele 86 av de 92,5 prosentene. Hver fjerde innbygger i byen er nå en innvandrer.

Byrådsleder Erling Lae (h) sier at han var klar over at Oslo har nettoinnflytting av innvandrere. Men ikke at de utgjør så mange. Videre uttaler han at "vekst er positivt, stagnasjon er ikke positivt. Uten innvandrerne ville veksten vært minimal".

Dette er jo ikke uten videre sant. Vekst i økonomien er positivt. Vekst i kunnskap er positivt. Men befolkningsvekst er bare positivt dersom nettoeffekten per person som allerede bor der er at de får det like bra eller bedre. At Oslo har kjempeproblemer med barnehageplasser, kriminalitet og enorme sosiale utgifter blir kun forsterket av befolkningsvekst - dersom nettobidraget til tilskuddet ikke minimum er like høyt som nettobidraget til de som allerede er innbyggere. På denne bakgrunn er det interessant å se at en av de gruppene som har klart å tilpasse seg det norske samfunnet dårligst, f.eks. i form av å klare å brødfø seg selv, nemlig somaliere, er en av de gruppene som har bidratt mest til befolkningsveksten.

Erling "vekst er positivt, stagnasjon er ikke positivt" Lae vet formodentlig at et av utviklingslandenes største problem er befolkningsvekst. Likevel uttaler han seg så skråsikkert og bombastisk om velsignelsen denne veksten har vært. Ikke-vestlige innvandrere utgjorde 46,1 prosent av sosialklientene i Oslo i 2004. Somaliere, iranere, irakere og afghanere topper listen. Somaliere utgjør 7,7 prosent av ikke-vestlige innvandrere i Oslo, men utgjør 18,6 prosent av sosialklientene i denne gruppen. De samme fire nasjonalitetene er de som har økt mest i Oslo i løpet av de ti siste årene.

Med dette i bakhodet er det interessant å se at en av Oslos fremste innvandrertalsmenn, Ap's Aslam Ahsan, har kommet med utspill om å stenge Oslos grenser for asylsøkere uten norsk pass. Den kjente brobyggeren mener at hovedstaden, hvor innvandrerbefolkningen har økt med 60 prosent i løpet av de 10 siste årene, trenger en flerkulturell pause.

"Jeg så allerede på 90-tallet at bosettingsmønsteret er uten styring. De som frivillig velger å bosette seg i Norge, må gjøre det på norske premisser og etter nasjonalt behov" sier Ahsan.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. SVs Akhtar Chaudhry kaller dette reinspikka rasisme og sier han er "overbevist om at Oslo har tjent på innvandringen".

En rekke talsmenn fra minoritetsmiljøene har vært frempå og kalt utspillet for apartheidpolitikk. Og Bjarne Håkon Hansen slenger seg på:

"Jeg har stor respekt for Ahsan. Men jeg liker ikke utspillet i det hele tatt. Det er hverken praktisk mulig eller ønskelig. Det ville ha minnet om apartheid, og det er selvfølgelig helt uaktuell politikk for denne regjeringen."

Asylsøkere kommer hit for å få beskyttelse. At den beskyttelsen kommer med en del krav tilbake, for å minimere ulempen og kostnadene for de som gir denne beskyttelsen, er selvfølgelig ikke rasistisk. Det er selvfølgelig heller ikke apartheid. Men stemplene plukkes frem.

Vi ser altså nok en gang hvor kraftfull og handlingslammende slike stempler er. Ingen ønsker vel å være rasist eller å drive med apartheid. Men faktum er at Ahsan kommer med konkrete forslag som viser at han har tatt inn over seg det Erling "vekst er positivt, stagnasjon er ikke positivt" Lae tydeligvis ikke har skjønt bæret av. Han har også skjønt at den eneste måten man kan forhindre en videre utvikling på, er ved å si "nei, du får ikke lov ennå", da normalsituasjonen er at man ønsker å bosette seg nær gamle landsmenn.

Det sies at man får de politikerne man fortjener. Fortjener vi virkelig ikke bedre enn Erling "vekst er positivt, stagnasjon er ikke positivt" Lae og Bjarne Håkon "apartheid" Hansen?

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Ville jeg hevnet mine barn?

Tre palestinske barn ble drept i et israelsk luftangrep på Gaza-stripen i går.

Syv år gamle Needa Roka, femårige Mohammed Jamal Roqa, samt en 16-åring ble drept da det israelske militæret gjennomførte et luftangrep mot flyktningleiren Jebaliya på Gazastripen i går. Samtidig skal ni andre, flere av dem barn, også ha blitt såret under angrepet, som var rettet mot en bil.

De sterkeste følelsene iallfall jeg noensinne har opplevet å ha, er kjærligheten til mine barn. Det er et følelsesmessig bånd som er så sterkt, at det å miste et barn er noe av det verste man kan oppleve.

Hvordan ville jeg reagert hvis noen utslettet mine barn? Hvis ingenting av det som betydde mest for meg fantes lenger, og at ingen ble stilt til ansvar for drapene.

Jeg vet ikke. Jeg er imidlertid ganske sikker på at hatet ville bygget seg opp i meg, og at muligheten for å tilgi ville bli stadig mindre etter hvert som tiden gikk og de ansvarlige gikk fri.

Samme håpløsheten føles på israelsk side også, hvor barn dør i bombeeksplosjoner på busser og kjøpesentre.

Hvordan kan man håpe på en fredelig løsning på denne konflikten? Hvordan kan man forvente at så mange mennesker skal klare å legge til side hatet sitt, og se fremover? Jeg ville neppe klart det selv. Ville du, dersom det var dine barn? Er det realistisk å kreve det av dem?

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Veien til helvete er brolagt med gode hensikter

Veien til helvete er som kjent brolagt med gode hensikter.

Jeg har tidligere tatt for meg det uheldige samrøret mellom Telenor og Kripos, det bejublede barnepornofilteret. Siste nytt er at regjeringen har fått med seg at det er mulig å sende multimedia via mobiltelefoner, og ut fra det funnet ut at det dermed er mulig å sende bilder og filmer av overgrep mot barn via MMS.

I sin iver etter å komme uvesenet til livs har dermed næringsminister Odd Eriksen bestemt seg for å bruke sin eiermakt i Telenor til å tvinge selskapet til å stoppe spredning av barnepornografi. "Vi må slå sammen alle gode ressurser og finne tekniske løsninger for å få stoppet barneporno både på nettet og mobiltelefoner", sier næringsministeren.

Pålegg til Telenor er allerede sendt. "Jeg har sendt brevet til Telenor som største eier i selskapet. I brevet ber jeg dem finne løsninger på hvordan meldinger med barnepornografi kan stoppes", sier Eriksen.

Som vi alle vet er ikke bilder eller filmer av overgrep tagget eller kodet på en måte som gjør det mulig å si at dette er barneporno. Næringsministeren foreslår her å innføre et overvåkingsapparat og en infrastruktur som i praksis medfører at alt vi sender til hverandre enkelt kan overvåkes. Alt i den gode saks tjeneste, selvfølgelig.

Problemet med etableringen av en slik infrastruktur er den åpenbare muligheten for misbruk. Som i tilfellet barnepornofilter ser vi hvordan noe vi alle er enig i er avskyelig, blir skjøvet foran som en plog mot alle rasjonelle innvendinger, som går på personvern, frihet og individets trygghet mot overvåking og misbruk fra myndighetenes side.

Jeg sier ikke at hensikten er å overvåke oss, eller å misbruke infrastrukturen. Jeg sier imidlertid at etableringen av den åpner for muligheten til misbruk, både fra denne regjeringen (som vi til en viss grad vet hva er for noe) og fra fremtidige regimer, som det er umulig å vite noe sikkert om. Dette er grunnen til at man for enhver slik etablering må se på muligheten for misbruk, og bedømme trusselen mot et fritt samfunn ut fra det.

Ufrihet og overgrep er sjelden noe som blir vedtatt innført. Det er en glidende og gradvis prosess hvor man stadig flytter grensene, litt etter litt. Derfor er prinsipper om frihet og personvern så viktige. Det er foruroligende å se den mangel på prinsipiell tenking som preger denne regjeringen, rundt grunnleggende rettigheter vårt samfunn er tuftet på. Vi så det så tydelig i striden rundt karikaturtegningene. Nå ser vi det igjen.

For å si det med Monty Python: Bloody do-gooders!

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Du må være overtroisk for å styre Norge, men du kan gjerne være dum som et brød...

Det stilles ingen som helst kompetansekrav til en statsråd i Norge. I teorien kan hvem som helst bli satt til å lede et departement, selv om de ikke har fullført grunnskolen en gang. Slik fungerer demokratiet - det stilles ingen formelle kunnskapskrav til de vi velger til å lede oss. Slik er det, og slik bør det vel kanskje være.

I Grunnlovens #12 heter det at "Af Statsraadets Medlemmer skulle over det halve Antal bekjende sig til Statens offentlige Religion". Jaha. Det er altså et krav at minst halvparten av regjeringen er overtroiske. Et krav!

La meg oppsummere, med utgangspunkt i at vi i dag har 19 ministerposter:

• 19 uintelligente tapere står fritt til å danne regjering, såfremt 10 av dem er overtroiske protestanter (eller hyklere)
• 10 intelligente, utdannede og velkvalifiserte ateister kan ikke sitte i samme regjering, selv om de skulle finne 9 oppegående kristne å leke med.

Dette er ståa i kongeriket Norge, anno 2006.

Det kan ikke sies ofte nok: Skill stat og kirke. Nå!

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Er alle mennesker like mye verd?

De fleste vil nok uten videre være enige i at alle mennesker er like mye verd. Det er iallfall mitt inntrykk. Jeg har grublet mye på emnet etter en kommentar jeg la igjen hos Hawkie om dette, og jeg er usikker på hva som egentlig ligger i det.

Et raskt google-søk på strengen "alle mennesker er like mye verd" gir 223 treff. De fleste treffene har til felles at de er enige i denne grunnsetningen, og du finner dette synet hos alt fra dypt kristne til et bredt politisk spekter fra høyre til venstre.

Men hva betyr det egentlig? Verdi kan måles i så mange valører, og i de fleste av disse valørene er utvilsomt alle mennesker ikke like mye verd. Det er vel heller ingen tvil om at for hver enkelt privatperson vil det finnes et antall personer som er mer verd enn andre. For det enkelte individ er følelsen av andre menneskers verdi altså sterkt individuell og situasjons- og individbetinget.

Svaret er vel derfor at vi som samfunn trenger et ideal å strekke oss mot, hvor samfunnet - fellesskapet - skal betrakte alle enkeltindivider som likeverdige. Nok engang trengs det dog presiseringer på hva som ligger i verdi her: Oppmerksomheten en naturkatastrofe i USA får, fremfor oppmerksomheten en naturkatastrofe i Pakistan eller Tyrkia får, viser at vi også her helt naturlig er mer opptatt av det som føles nært. Det betyr mer for oss.

Så hva ligger det da i at alle mennesker er like mye verd? Er det riktig å bruke like mye ressurser på å redde livet til en afrikansk toåring som på å redde livet til en norsk toåring? Vi gjør det iallfall ikke. Summene vi bruker selv på små helseplager til norske barn kunne sikkert redde livet til langt flere afrikanske barn. Hvordan kan dette harmonere med idealet, hvordan får vi det overhodet til å stemme hvis vi mener at alle mennesker er like mye verd?

Vi ser altså at det som er fjernt får mindre oppmerksomhet og tillegges mindre verdi (hva "verdi" nå måtte bety) enn det som er nært. Kan vi koke det ned til at alle nordmenn er like mye verd? Tja. Se på norsk helsevesen og den daglige prioriteringen der. Se på hvordan vi godtar at noen barn vokser opp i fattigdom og misbruk mens andre vokser opp i overflod og kjærlighet. Kanskje er det rett og slett som Kamerat Napoleon sa det så fint: Alle dyr er like, men noen er likere enn andre?

Mange viktige verdier i samfunnet vårt er byget på denne tanken om likeverd. Flere spørsmål melder seg dersom ideen om likeverd forkastes:

- Er det riktig å bruke ekstra ressurser og flid på begavede barn/mennesker, og mindre ressurser og flid på de mindre begavede?
- Er det riktig dømme verdifulle mennesker mildere enn verdiløse?
- Er det riktig å heller hjelpe en forfulgt asylsøker vi anser som verdifull fremfor en forfulgt asylsøker vi anser som en byrde?

Og slik kan man fortsette å utfordre eksisterende tankegods. Så derfor ber jeg om hjelp til å sortere tankene mine:

Er alle mennesker like mye verd? Hva er verdi? Og hvordan mappes dette i tilfelle opp mot eksemplene mine over?

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---