Narkotikapolitikk, folkelig fornuft og forakt for kunnskap

Svanaug Fjær, forsker ved Rokkansenteret ved Universitetet i Bergen, la fredag fram sitt forskningsprosjekt ”Kunnskapsbasert? Politikkutforming og kunnskapsleveranser i norsk narkotikapolitikk” på en konferanse i regi av Forskningsrådet. Rapporten påpeker bl.a. at:

"Mange forhold som ligger til grunn for politikken burde i det minste undersøkes nærmere. Politikken har basert seg på viktige forutsetninger, for eksempel at tilbudet øker etterspørselen, at legalisering vil føre til mye større problem enn det vi har, og at straff fungerer avskrekkende.

- En hovedbegrunnelse for å holde på kriminaliseringen av bruk, er å bidra til normdanning i samfunnet, men vi vet ikke om det faktisk gjør det. Politikken har vektlagt at ungdommen er i fare, men graden av fare er vitenskapelig omstridt.

- Vi har lite samlet kunnskap om bruk av straff og sanksjoner i forbindelse med mindre narkotikasaker i Norge i dag, og hvilken betydning det har i livene til ungdommene det angår, sier Svanaug Fjær.

[...]

Det er lett for forskning på narkotikabruk å bli sugd inn i en felles problemforståelse der man blir avkrevd klare svar. Det har vært vanskelig å etablere en kritisk, uavhengig posisjon uten å bli mistenkeliggjort, mener Fjær.

- Det er veldig vanskelig for forskere å finne en annen type rolle enn å være handlanger til politikere. Stiller du spørsmål om premissene, får du motspørsmål om din faglige kvalifikasjon og din moralske konstitusjon. Dette trekket ved fagfeltet har holdt seg lenge, selv om det er blitt mindre tydelig de siste årene, sier Fjær."

Kilde: Forskning.no

Som på så mange andre områder ser vi at tro og overbevisning styrer politikken, mens man nekter å ta inn over seg forskning som setter spørsmålstegn ved premissene for denne troen. Hvorfor har så mange en slik kunnskapsfiendtlig holdning?

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Barnepornofilter? Nja, jeg vet ikke helt...

Telenor har fått mye skryt i media over sitt barnepornofilter. Jeg tror jeg har til gode å lese en eneste kritisk kommentar, kun positiv omtale. Jeg får bruke bloggen min til å hive meg ut i minefeltet.

La meg overordnet forklare hvordan filteret fungerer: Kripos har utarbeidet, og vedlikeholder, en liste over sider med barnepornografisk innhold. Listen distribueres til Telenor. Hvert oppslag en Telenor-kunde gjør på Internett blir sjekket opp mot denne listen. Dersom URLen finnes på listen rutes kunden videre til en Kripos webserver, hvor man får melding om at innholdet på siden strider mot norsk lov eller noe i den dur. Hvorvidt ip-adressen til vedkommende blir logget av Kripos vet jeg ingenting om. Sikkert er det i alle fall at det teknisk ikke er noe i veien for det.

Man har med andre ord innført en infrastruktur hvor myndighetene kan kontrollere og loggføre oppslag som Telenors kunder gjør på Internett. De fleste synes tydeligvis at dette er greit, de fleste jeg har snakket med applauderer det faktisk. Det er jo et ledd i kampen mot den onde barnepornoen, og den er det jo lett for oss alle å hate.

Det er imidlertid ikke uproblematisk at en slik infrastruktur er på plass. Myndighetene kontrollerer inputen til filteret, og myndighetene kan loggføre og identifisere alle som ikke sklir gjennom maskene i filteret. I dag er maskene vide og gjelder kun barneporno, men det er i praksis ikke noe som hindrer at andre ting man ønsker å bekjempe også legges til - alt i den gode saks navn selvfølgelig.

Man skal ikke være paranoid, vi lever i et demokrati og myndighetene er ikke en stor stygg ulv som overvåker og sensurerer innbyggerne sine. Samtidig vet vi i dag ingenting om hva slags regime vi har her i landet om 10 år, og hvordan infrastrukturer vi bygger i frykt for et onde i dag, kan misbrukes av et annet onde i morgen. Grenser flyttes hele tiden, se bare på hvordan kampen mot terror har forårsaket mange flere innskrenkninger i vestlige menneskers frihet enn hva terroren selv har gjort. Ved å stadig skyve saker som alle er enige er onde foran seg, innfører man ordninger som på sikt undergraver den friheten vi slåss for å beholde.

Det er mulig barnepornofilteret har en verdi, i den forstand at det forhindrer overgrep mot barn. Det er også mulig at det ikke har noen verdi utover symbolverdien - "se folkens, vi tar problemet på alvor og gjør noe" - og at pedofile nettverk og miljøer glatt snor seg rundt sperrene som filtret innebærer.

Jeg ønsker meg en kost-/nyttevurdering av filteret, som både tar opp spørsmålene rundt infrastruktur for overvåking og kontroll, private bedrifter som løper overvåkernes ærend og den samfunnsmessige nytteverdien av en slik overvåking. De kommer nok neppe til å skje med det første, og vesten kommer til å applaudere seg vekk fra flere og flere av de prinsippene som hele samfunnsstrukturen vår er bygget på. Synd at det skjer uten debatt.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---

Skolelunsj og de foldede hender

Jeg registrerer at flere rektorer ved norske offentlige skoler går hardt ut mot Djupedals opprinnelige utsagn om at bordbønn ikke har noen plass i norsk skole. De får støtte fra flere stortingsrepresentanter, som ber statsråden bruke tiden sin på "viktige saker".

Argumentene for et forbud mot bordbønn i skolene har vært tildels vage, og generelt blodfattige. De går gjerne ut på at "noen" kan føle seg støtt over bordbønnen fordi denne kanskje er i konflikt med ens egen tro. Et i og for seg relevant argument, men det tar likevel ikke for seg det som er selve kjernen i spørsmålet - nemlig hvilke oppgaver norsk skole skal ha. Opplæringsloven §1.2 sier bl.a. at "[g]runnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding", bedre kjent som den kristne formålsparagrafen. Det kan derfor synes som om kristenfolket har sine ord i behold når de ønsker at det skal fremsies bordbønn før lunsjen.

Skolens hovedoppgave er imidlertid å være en kunnskapsformidler, sekundært å være en kulturformidler. Dette betyr at skolen skal overføre den viten samfunnet sitter med, til de som skal overta forvaltningen av dette samfunnet i fremtiden. Religion er ikke viten. Dette ser man allerede i synonymet for religion - tro.

La oss tenke litt på begrepet tro. La oss se på f.eks. evolusjon og tro. Det er ikke slik at man vet med 100% sikkerhet hvordan utviklingen av nye arter har artet seg. Det har imidlertid blitt gjort mye forskning på feltet. Ut fra funn og studier av fossiler, særpreg hos arter som har levd lenge i isolerte miljøer, arter som har endret karakteristikker når omgivelsene brått har endret seg har man dannet seg hypoteser om hvordan livet på jorden har utviklet seg. Disse hypotesene er grunnlaget for det vi mener å vite om fremveksten av liv på jorden i dag. Ideelt sett kan byggestenene for det vi tror vi vet om evolusjon granskes av andre i ettertid, noe som er med å kvalitetssikre fundamentene for hypotesene.

En religiøs tro er derimot noe helt annet. I kristendommens tilfelle baserer den seg på gamle skrifter og tradisjoner rundt fortolkningen av disse. Det er ikke mulig å gå tilbake og etterprøve læren i religionen - du blir henvist til "a leap of faith", og må godta at sånn er det bare. På mange måter krever øvelsen religiøs tro en frikobling av rasjonaliteten: Det foreldrene dine tror på (samtidig som de ikke kan si noe om hvordan de har kommet frem til dette) og har lært til deg er riktigere og bedre enn hva Ngobu har lært av sine foreldre. Religion blir dermed kun et produkt av følelser, hvor fornuften i større eller mindre grad må vike.

Så var det dette med skolen og kunnskapsformidlingen da. Hvilken tillit har man til en kunnskapsformidler som finner det for godt å arrangere daglige samlinger hvor man takker og priser et produkt av sin egen fantasi for maten man skal spise? Hva annet er det vedkommende lærer bort som ikke har rot i virkeligheten?

Skolen og dens ledelse må selv se poenget i å rendyrke sin troverdighet som kunnskapsformidler. Skolen må gjerne formidle kunnskap om at dette og hint tror mange av menneskene rundt oss på. Dette er en del av skolens kunnskaps- og kulturoverføring. Vi klarer imidlertid fint å undervise elevene om norrøn kultur og religion uten å arrangere daglige blot. Kristendommen bør ikke behandles annerledes, selv om det er naturlig at den som den mest omfattende av våre kollektive vrangforestillinger vies den største plassen. Tro på spøkelser, ånder, sjøormer og guddommer tilhører privatsfæren, og det er ikke skolens oppgave å bygge opp under slike fantasier. Tvert imot burde skolen se det som sin oppgave å lære elevene å se med kritisk blikk på ubegrunnede påstander.

---

Tidligere publisert på VG Blogg

---