dunkmania

Nissing in action

2007-12-22T12:41:00.000+01:00

Man hører stadig skråsikre utsagn fra ellers voksne folk om at Nissen ikke finnes.

Men siden ingen kan bevise at Nissen ikke finnes og historikerne er enige om at St Nicolaus virkelig har levd og var en kul fyr, kan jeg ikke skjønne annet enn at folk som ellers kaller seg agnostikere er varsomme med å hive seg på denne hetsen mot Nissen og de som bekjenner seg til ham.

Jeg mener - skal man først være slurvete i tenkingen sin kan man vel i det minste være konsekvent!

X-files

2007-12-22T11:58:00.000+01:00

Nå som det er X-mas og greier synes jeg det er på sin plass å minne om at vi alle er X-men.

Vi er alle mutanter, noen er bare litt mer muterte enn andre. God jul. :)

Persona non grata

2007-12-17T14:23:00.000+01:00

Hei

Vi har stengt din blogg. Du har åpenbart problemer med å forstå hva blogger er til for. Innlegg som dette er helt uakseptabelt,

"Personangrep driver jeg vanligvis ikke med. Men klart noen får så hatten passer av og til. Dessverre blir slikt ofte slettet - uanfuckingsett hvor mye jobb som kan være nedlagt i dem. Sånn som denne - anonymisert for anledningen. Postes etter oppfordring på mail." osv. osv.

Mvh

VG Modteam

Det kan jo være at VGs moderatorer har rett. Jeg mener - dersom jeg har åpenbare problemer med å forstå hva blogger er til for, synes det like åpenbart at jeg har problemer med å forstå at jeg ikke forstår dette. Catch 22 eller noe.

Så hva er blogger til for?

På'an igjen

2007-12-17T14:20:00.000+01:00

Det er vel på tide å børste støv av denne bloggen igjen.

Børste

Børste

Sånn!

Jeg vil ikke være ateist lenger...

2007-02-27T13:21:00.000+01:00

Jeg har vært voksen lenger enn jeg har vært barn, og har i alle disse årene enkelt og greit kalt meg ateist, uten noen nærmere refleksjon over hva en slik definisjon innebærer. La meg utdype.

Begrepet ateist er i utgangspunktet et begrep dannet av religiøse, av teister, som en beskrivelse av de syke sjelene som avviser gud. I moderne språkbruk, og blandt de som selv kaller seg ateister, defineres en ateist som en som ikke tror på guder. Og så langt er alt greit - da er jeg en ateist.

Men hvorfor skal jeg akseptere å defineres ut fra andres realitetsbrister? At jeg ikke tror på guders eksistens er ikke noe annerledes enn at jeg ikke tror på draugen, eller på at det går en kaffekopp i bane rundt Pluto. Begrunnelsen er hele tiden den samme - det finnes ikke data som understøtter påstandene, og det finnes heller ingen måte å sjekke dem ut på. Påstanden "gud" er i det hele tatt bare èn av en nær sagt uendelighet av løse påstander som henger og svever i intet uten å komme i nærheten av å oppfylle de krav jeg stiller til en meningsfylt uttalelse om virkeligheten. Og det gjelder ikke bare meg, jeg har møtt mange moderate kristne som opererer med samme kriterier for virkelighetsbeskrivelse, men de tillater seg selv et unntak for sitt eget personlige behov for en gud.

Så hvorfor kalle meg ateist - hvorfor definere meg selv ut fra hva jeg ikke er, og hva jeg ikke står for? Det er da mye bedre å få på plass en definisjon eller et begrep som tydeliggjør hva jeg står for, og som ateismen, adraugismen og akoffeismen bare er naturlige konsekvenser av. Det ville jo også kunne hjelpe begrepsforvirrede krampekristne som virkelig går rundt og tror at "ateisme" har drept millioner av mennesker, eller like forvirrede agnostikere som utrolig nok inbiller seg at enhver "ateist" går rundt og tror noe som helst om guders ikke-eksistens.

Derfor ønsker jeg ikke lenger å bli definert i en religiøs ramme, det får overlates til de som har et spesialt forhold til religion, nemlig de religiøse og agnostikerne. Hva dette nye begrepet skal være, vet jeg ikke. Jeg har fått med meg dannelsen av Brights-bevegelsen, og postuleringene deres dekker veldig mye av hva jeg står for. Samtidig får det i mine øyne litt preg av en vekkelse, de er religiøst fokuserte og det er uansett et ord som fungerer dårlig på norsk. Innspill til bedre betegnelser mottas derfor med takk.

Din tanke VAR fri...

2007-02-13T15:42:00.000+01:00

Jeg har tidligere omtalt "barnepornofilteret" som er implementert av Telenor, basert på grunnlagsdata fra Kripos. Bakgrunnen for kritikken min var blandt annet at denne type infrastruktur legger veien åpen for sensur og overvåking, og at veien fra et fritt til et ufritt samfunn tilbakelegges i museskritt. Tar du den, så tar du den.

Vi har aldri hatt noen bred samfunnsdebatt om dette filteret. Alle er jo enige i at barneporno er fæle greier, så da er det liksom ikke kosher å sette spørsmålstegn ved metodene man bruker i bekjempelsen av det. Men det gode er ofte det bestes fiende. Og nå ser vi konturene av museskritt to.

Datakrimutvalget la nemlig i går frem et forslag som vil pålegge Internett-leverandører å blokkere nettsider med ulovlig innhold. Blandt annet vil dette kunne gjelde:

• Utenlandske nettsteder som tilbyr gambling og pengespill.
• Nettsider som tilbyr nedlasting og fildeling av filmer og musikk og som opererer i strid med opphavsrettighetene.
• Nettsider der det foregår forhånelse av et fremmed stats flagg eller riksvåpen.
• Nettsider der det opphisses til hat mot offentlig myndighet, og der det framkommer diskriminerende og hatefulle ytringer.
• Nettsider som tilbyr porno som virker støtende.

Dette kan føre til at Norge får en av de strengeste Internett-lovene i den vestlige verden, og at viktige kilder til informasjon og samfunnskritikk blir utilgjengelige for nordmenn. Ikke ulikt systemet de har i Kina - der har de bare kommet noen museskritt lenger.

Det er en stadig økende tendens til sensur og meningsknebling i både Norge spesielt og Vesten generelt. Vi har hatt en lang og kontinuerlig periode med stadig større frihet og åpenhet. Denne utviklingen synes nå å være reversert. Vi tenker gjerne på utvikling og frihet som noe fremadrettet, en stigende kurve. Men historien viser oss at denne utviklingen gjerne består i to skritt frem og ett tilbake. Og det er særlig i fasene hvor vi tar ett skritt bakover at vi har mye å lære av historien.

Det er på tide å stå opp og kjempe for den friheten de som kom før oss skaffet oss. Den er nemlig ikke en selvfølge.

I kjølvannet av et påstått æresdrap

2006-11-28T15:29:00.000+01:00

Den norske statsborgeren Azhar Iqbal er nå frikjent for drap på datteren i Pakistan. Jeg skal ikke begi meg ut på noen spekulasjoner om hvorvidt dommen er riktig eller ikke, til det kjenner jeg prosessen for dårlig. Jeg har imidlertid lyst til å ta for meg en del merkelige disposisjoner fra norsk side i denne saken.

Et grunnleggende prinsipp i enhver rettsstat er at mistenkte er uskyldig inntil det motsatte er bevist, dvs. inntil det foreligger en dom. Til tross for dette ble trygdeutbetalingene til Iqbal stoppet mens hans satt fengslet, begrunnet i at han ikke hadde levert søknad og fått godkjennelse for utenlandsopphold. "Reglene på dette feltet er klare. Hvis noen med attføringsstønad skal til utlandet, må de melde fra til oss", var meldingen fra distriktsarbeidssjef Åse-Kari Damlien ved Aetat Oslo Øst. Forbrytelsen Iqbal hadde begått var at han i hui og hast dro til Pakistan med det samme han fikk beskjed om at datteren hans var død. Som far har jeg ingen problemer med å forstå at han ikke avventet en formell søknads- og godkjenningsprosess før han hastet avgårde.

Vi hadde en situasjon hvor en norsk statsborger satt fengslet mistenkt for et drap på en annen norsk statsborger. I verste fall risikerte han dødsstraff. Norske aviser kunne melde om at politiet hadde brukt tortur ved avhørene, verst hadde det gått ut over familiens sjåfør. Deler av norsk offentlighet var avventende, og bekymret for en mulig henrettelse av en norsk statsborger. Oslo-politiet nektet å utlevere etterforskningsmateriale de satt på, fordi de fryktet "at den norske statsborgeren Azhar Iqbal kan bli idømt dødsstraff".

Samtidig var det valgkamp i Norge, og Kristin Halvorsen reiste på turne i Pakistan. Her benyttet hun anledningen til å legge press på delstatsguvernøren Parvez Ilahi, som frem til da ikke kjente til saken. I Halvorsens nærvær kalte han politisjefen i Mandi Bahauddin, hvor saken ble etterforsket, inn på kontoret for å redegjøre for saken. "Vi skal sørge for at saken kommer raskt opp i retten", forsikret Ilahi etterpå.

Iveren etter å presse gjennom en rask avgjørelse i en sak hvor mistenkte risikerer dødsstraff, lar seg vanskelig forklare eller forsvare. Norske politikere blander seg vanligvis ikke inn i pågående etterforskninger og rettssaker. Her hjemme er det uhørt. Men det var jo valgkamp, og regler som vi synes er viktige for å sikre en rettferdig rettergang her hjemme, trenger man vel ikke å være så nøye på utenlands, og særlig ikke i et land som har en langt mer tvilsom rettspraksis i utgangspunket? Vel, jeg er uenig. Jeg hadde forventet at hun problematiserte og tok opp prinsipielle holdninger rundt dødsstraff og tortur av mistenkte, og linket det til denne saken. Men ikke at hun blandet seg inn i selve saksbehandlingen og sørget for at den ble politisert.

Den norske ambassaden frøs under saken utbetalinger til dyre forsvarsadvokater i Pakistan, med den følge at mange pakistanske advokater ikke ønsket å ta i saken etterpå. Jeg synes dette er et vanskelig spørsmål, for det skal ikke være statens oppgave å betale for stjerneadvokater. Samtidig var saken spesiell i det at den involverte mulighet for dødsstraff, og at konsekvensene slik sett kunne bli enorme. Ambassaden burde som et minimum vært langt mer smidige i å hjelpe til med å skaffe en advokat som Iqbal hadde tillit til, noe som ikke var tilfelle med den som i utgangspunktet var utnevnt av ambassaden.

I sum virker det for meg som om Iqbal har blitt behandlet som om han allerede var dømt av store deler av det offentlige Norge. Det gjenstår og se om han vil bli tiltalt når han kommer hjem til Norge, og hva et eventuelt utfall av en norsk straffesak vil bli. Men uansett om han skulle bli funnet skyldig eller ikke her hjemme – sjelden har jeg sett en så massiv forhåndsdømming og svik mot grunnleggende menneskelige og rettslige prinsipper fra store deler av norsk offentlighet. Vi får håpe at norske domstoler ikke lar seg påvirke av hysteriet som oppsto i kjølvannet av et påstått æresdrap. Men sikker er jeg ikke.

Bring it on!

2006-11-24T21:10:00.000+01:00

Adresseavisen er anmeldt for blasfemi av 94 år gamle Elisabeth Riiber. Det er disse tegneseriestripene av Mads Eriksen som har fått Riiber til å gå til anmeldelse. Lensmannen har sendt den over til en jurist, med forslag om å henlegge saken.

Det er lett å sende noen stygge tanker til den gamle damen. Men hun er ikke hovedproblemet. Problemet består i at vi faktisk har en blasfemiparagraf, og at denne så sent som i 2004 ble reddet av KrF og FrP.

Vi har sovende paragrafer i lovene våre, som er der rett og slett fordi man ikke har somlet seg til å fjerne dem. Det er en ting. Men denne paragrafen har nylig blitt vurdert, og besluttet beholdt. Våre politikere har vedtatt å beholde en lov som beskytter religion mot hån.

Jeg synes derfor det er på tide at denne paragrafen prøves for norsk rett, og denne saken er så god som noen i så måte. Politikerne i KrF og FrP slipper for billig unna konsekvensene av vedtakene sine dersom man bare skal late som om paragrafen ikke eksisterer.

Play ball!

Den som graver en grav...

2006-11-24T13:20:00.000+01:00

Forbrukerinspektørene (FBI) på NRK kan avsløre at Telenor, i telefonkøen til sin kundeservice, prioriterer kunder med høyt forbruk foran kunder med lavt forbruk. Som illustrasjon vises det en klysete aksjemegler som blir raskere behandlet enn en stakkars minstepensjonist som sannsynligvis var med på å bygge opp landet etter krigen. Det hele akkompagneres av stemningsskapende musikk, for å sikre at følelsene til seerne skal bli massert skikkelig. Aksjemegleren måtte vente i 30 sekunder. Gamlemor i 90. Forskjellsbehandling! Huff! Nok en triumf for den gravende journalistikken.

Det mest overraskende i denne ikke-saken er at FBI er overrasket over at Telenor, som de fleste andre bedrifter, segmenterer kundene sine og yter ekstra for de mest inntektsbringende. Hvorfor skulle de ikke det?

Kjære landsmenn

2006-11-21T09:46:00.000+01:00

I natt hadde jeg en åpenbaring.

Kong Olav V viste seg for meg, and boy did he have something to tell. Det viser seg at Bomann-Larsen hadde rett i at Haakon ikke var Olavs far. Som Bomann-Larsen påviste var jo dette en geografisk umulighet.

Sannheten, i følge min åpenbaring, er at Olavs mor Maud ble besvangret av jødenes Gud Jahve, og han er dermed den Messias som profetiene taler om. Olav sa også noe om at Maud faktisk var jomfru ved fødselen, men som jeg sa til ham har jeg litt problemer med å ta ham alvorlig på det punktet. Mange sønner har jo et slikt idealisert bilde av sin mor.

I følge Olav var han kommet til jorden for å vise menneskene hvordan man skulle leve et rettferdig liv og, som han sa, betale sin billett på livets trikk. Ved å selv betale trikkebilletter hadde han betalt for alle oss snikere, og det eneste vi trengte å gjøre for å ikke bli ilagt et himmelsk gebyr, var å tro på ham. Han mumlet også noe om å alltid ha på seg krone når man viste seg offentlig, og noe som hørtes ut som et "hellig bånd" eller noe i den dur - men han var utydelig og vanskelig å forstå på disse punktene. Norges Lover fram til 1990 ble referert til som en Hellig Bok, der var han i det minste tydelig.

Jeg forsøkte å si til Olav at jeg regner meg som et rasjonelt menneske, og at jeg hadde problemer med å ta denne åpenbaringen på alvor. Kanskje jeg bare drømmer, Olav? Han repliserte at nettopp min skeptiske innstilling var grunnen til at han hadde valgt meg ut som profet og disippel, og at han som bevis også skulle åpenbare seg for flere andre skeptikere. Sammen skulle vi danne Olavskirken, og bli anerkjent som en statsstøttet religion som først skal erobre Norge, og så verden.

Så derfor skriver jeg denne posten. Var det bare en drøm? Eller er dere andre der ute som også har mottatt Olavs Nåde, som kan bekrefte min åpenbaring og som sammen med meg vil kjempe for retten til å bære krone offentlig, og spre Olavs lære om den Hellige Trikkebillett?

Medprofeter – vis dere! Eller var det bare en drøm?

Hyrden Giskes rørende omsorg for de statlige lammene

2006-11-14T09:20:00.000+01:00

Forslaget om å skille stat og kirke er ute på høring, og ansvarlig statsråd Trond Giske ser en klar trend: Et flertall av menighetsrådene vil at statskirken skal videreføres.

"[D]et er en betydelig usikkerhet blant folk om hva som eventuelt skjer ved et skille. Det er her bevisbyrden ligger for alle som vil endre forholdet. De må overbevise folk om at kirken fortsatt er en trygg, inkluderende og åpen institusjon. Gjennom både gleder og sorger i livets viktigste øyeblikk er kirken der som selve tryggheten for mange. Det må den fortsatt være for alle som vil tilhøre den."

"Folk", som i menighetsråd rundt omkring i landet, er selvfølgelig bekymret for hva som vil skje med menigheten og kirken deres. Det både de og Giske må ta innover seg, er imidlertid at det ikke er statens oppgave å tilby en inkluderende, koselig overtro som flest mulig kan føle seg hjemme i. Selve prinsippet bak skillet mellom stat og kirke går på at religion ikke er det offentliges oppgave - at staten ikke skal ha noen religion.

Derfor er det helt uvesentlig, og dertil urimelig, å kreve at vi som ikke ønsker et slikt samrøre mellom en moderne stat og en religion tuftet på eldgamle ørkenstammefantasier og tilhørende moralkodekser, skal måtte stå som garantist for at menigheter som bekjenner seg til denne noe arkaiske verdensanskuelsen skal klare å leve sammen i fred og fordragelighet i fremtiden også. Det påligger oss rett og slett ikke noe særskilt ansvar for å pleie utviklingen av denne retningen overtro, akkurat som praksisen er for alle andre organiserte vrangforestillinger.

Det virker som om Giske mener at samrøre mellom religion og politikk er greit så lenge formålet er å la politikken påvirke religionen. Da har han fattet lite av hva samrøre innebærer, nemlig en sterk utvisking av grenser, som igjen medfører flyt begge veier. Dette er ikke kompatibelt med en sekulær stat.

The Hylland Eriksen Delusion

2006-11-11T00:26:00.000+01:00

Thomas Hylland Eriksen går i strupen på Richard Dawkins i en kronikk i Aftenposten i dag.

"Biologen Richard Dawkins utga nylig en bok som lenge hadde arbeidstittelen "The Root of all Evil". Nå er boken ute, under tittelen "The God Delusion" ("Gudsbedraget"), og biologens kritikk av religion er basert på en mildt sagt mangelfull forståelse av hva religion er. Dawkins baserer seg på rene karikaturer av religion. Selvfølgelig finner han eksempler som bekrefter hans syn, men det finnes eksempler på alt. For ham er all religion fundamentalisme, og gudsbegrepet han angriper er av den aller enkleste og mest vulgære typen."

Har THE overhodet lest boken? Kjenner han konteksten den er skrevet i?

La oss begynne med tittelen. Dawkins omtaler ikke religion som bedrag. Han omtaler det som en vrangforestilling, hvilket også er den vanligste betydningen av delusion. Hvorfor han kaller det en vrangforestilling argumenterer han grundig for i boken. Altså - i den delen av publikasjonen som befinner seg innenfor omslaget. "Vrangforestillingen Gud" er derfor en mye mer korrekt oversettelse av tittelen.

Så til den totalt mangelfulle forståelsen for hva religion er. I følge THE mener altså Dawkins at all religion er fundamentalisme. Det er selvfølgelig heller ikke sant, men rent bedrag fra THE. Dawkins er veldig tydelig på at religiøsitet kommer i alle slags valører. Kritikken hans rammer likevel bredt, fordi det han kritiserer er selve den grunnlegende irrasjonelle troen på noe som ikke har hold i virkeligheten i det hele tatt. Bytt ut "fundamentalisme" med "vrangforestillinger", så nærmer du deg sannheten Hylland Eriksen.

Gudsbegrepet som angripes er liksom av den ”aller enkleste og mest vulgære typen”. Nok engang i følge THE. Ikke i følge boken, dog. Et av hovedpoengene der er faktisk gjendrivelsen av argumentasjon rundt en "første beveger", altså den som har satt i gang det hele. Fjernt fra "enkelt og vulgært", men derimot en forutsetning for nesten enhver teisme, enhver religion.

Boken tar systematisk for seg argumenter som jevnlig fremføres av religiøse - ikke minst kreasjonister - og tilbakeviser dem med nådeløs presisjon. Det er kanskje her THE finner det vulgære, men sannheten er at i diskusjoner rundt religion og ateisme kommer disse argumentene stadig opp. F.eks. påstander om at det ikke er mulig å ha en moral uten Gud. Himmel, selv jeg som kun har diskutert religion på norske fora har vært borti disse argumentene gjentatte ganger. At Dawkins som en av frontmennene mot kreasjonisme generelt og Intelligent Design spesielt har møtt den type rør enda flere ganger, sier seg nesten selv.

Og her er vi inne på kontekst. Boken har ikke blitt til i et vakuum THE. Tvert imot har den blitt til midt i ildlinjen mellom en svært aggressiv religiøs bevegelse som vil ha kreasjonisme inn i skolen på linje med evolusjon på den ene siden, og vitenskapen og vitenskaplig metode på den andre.

"Dawkins ser dessuten ut til å tro, på ramme alvor, at religion i seg selv er årsaken til fundamentalisme og terrorisme. Han burde kanskje ha lest en historiebok før han skrev sin egen."

Kanskje THE burde lese Dawkins bok før han skrev sin kronikk?

Jeg har sjelden sett en mer uredelig gjengivelse av andres argumenter enn det THE begikk i Aftenposten i dag. Han har konstruert seg en stråmann så stor som et hus, og konsentrert seg om å angripe denne. Det er fint det, og holder sikkert til å befeste stillingen som intellektuell i andedammen. Jeg vil imidlertid for fremtiden vokte meg vel for å ta noen av Hylland Eriksens utlegninger om andres meninger for god fisk. Han har nemlig demonstrert grundig at han ikke er så nøye på å la sånne bagateller som etterrettelighet og alminnelig redelighet komme i veien for et godt argument.

Purity Ball

2006-11-09T21:55:00.000+01:00

I USA arrangeres det i evangeliske kretser noe de kaller for Purity Balls. Fenomenet er i korthet et ball hvor far og datter gjennomfører et ritual som nærmest ligner en vielse, hvor de utveksler løfter om sin hengivenhet og sine forpliktelser overfor hverandre.

Hensikten bak er en overbevisning om at jenter som havner i ulykke (les: har sex før ekteskapet), i stor grad gjør dette fordi faren deres ikke gir dem de mannlige, ansvarlige impulsene som jenter tydeligvis trenger. I følgende informative filmsnutt får vi blandt annet høre om 17-åringen som sitter trygg og god i pappas fang, mens hun forklarer at hun ikke savner en kjæreste fordi hun får alt hun trenger fra pappa.

So without further ado - her er et lite gløtt bak kulissene til verdens eneste supermakt:

Å spille uten trumf

2006-11-07T13:28:00.000+01:00

Jeg kom opp i en diskusjon rundt hvordan man ble medlem av den norske kirke her om dagen, og har i ettertid undersøkt saken på kirken.no, som er den norske kirkens (DNK) hjemmesider. Særlig opptatt er jeg av hvordan barn skal kunne beskyttes mot eventyr pakket inn som sannheter.

Hovedregelen er at "gjennom dåp blir man blir medlem av Den norske kirke".

Imidlertid håndterer man udøpte på denne måten:

"Udøpte barn under 15 år står i en mellomstilling når det gjelder kirkemedlemskap. Når begge foreldrene er medlemmer av Den norske kirke, hører deres barn inn under kirken fra fødselen av. Dette gjelder også når bare en av foreldrene er medlem, med mindre begge ønsker det motsatte.

Etter fylte 18 år hører ingen udøpte inn under Den norske kirke.

Den som er over 15 år, kan selv melde seg ut av, eller inn i, Den norske kirke."

La meg starte med å ta for meg det åpenbare her: Det kan med styrke hevdes at det å la være å døpe barna sine er en mer bevisst handling enn å døpe dem. Det kan tenkes mange grunner til at ikke-kristne velger dåp - for eksempel hensyn til tradisjoner eller omsorg for andre familiemedlemmer. Det kan derimot vanskelig tenkes grunner til at kristne velger bort dåpen, da denne handlingen er en ganske grunnleggende del av pakken kristendom.

I tillegg vet vi at de fleste mennesker av historiske og ovennevnte årsaker er medlemmer av DNK, nettopp fordi de selv ble døpt da de var små. Medlemskapet er ikke noe man merker særlig til i dagliglivet, og det er av den grunn mange ikke-troende som fortsatt står oppført i kirkebøkene. I tillegg vet man at slurv og snarveier tatt under digitaliseringen av de samme kirkebøkene har ført til at mange som aktivt har meldt seg ut av DNK har blitt oppført som medlemmer på ny.

Likevel operer DNK med et regelverk for innmelding som sier at barn av foreldre som bevisst velger bort dåpen, likevel regnes som medlemmer dersom ikke begge foreldrene aktivt har meldt seg ut av kirken (og i tillegg vært så heldige at de ikke har blitt snikinnmeldt igjen etterpå). Det holder altså at én av foreldrene er et passivt, uvitende eller endatil uvillig medlem. At foreldrenes bevisste valg om å ikke døpe barnet er et kraftig signal om hvordan de stiller seg til DNK, overser man glatt.

Ingen annen organisasjon i Norge kan tillate seg noe liknende. Tenk deg hvis AKP-ML automatisk oppførte alle - passive som aktive - medlemmers barn i sitt medlemsregister. Og hvis KrF-moren til barnet forsøkte å protestere ville det være nytteløst så lenge faren ikke var enig. "Dette gjelder også når bare en av foreldrene er medlem, med mindre begge ønsker det motsatte."

Men vi ville jo ikke godtatt noe sånt. Tvert imot, vi trekker grenser lenge før: Vi ville neppe godtatt å kalle en fireåring for "kommunist" eller "revolusjonær" i det hele tatt. Ei heller "høyresmågutt", "liberalist" eller "FrP'er". Grunnen er enkel - vi anerkjenner at det er snakk om et lite, uferdig menneske, som ennå ikke har fått muligheten til å gjøre seg opp noen selvstendige meninger om verden rundt seg. Selv ikke i hysteriet etter krigen var det vanlig å kalle barn av tyske soldater for "nazister", man brukte heller det (nesten like avskyelige) begrepet "tyskerunger".

Til tross for dette har vi ingen skrupler med å snakke om "kristne barn". Eller "muslimske barn". Vi godtar til og med en enda sterkere kategorisering - "protestantiske barn", "katolske barn", "shiamuslimske barn". Hvorfor det? Tror vi barna har en iboende visdom som gjør dem i stand til å velge side i teistiske og teologiske spørsmål allerede fra fødselen av? Eller regner vi bare resultatet av hjernevasken de skal gjennomgå i løpet av oppveksten som så fail-proof at resultatet er gitt på forhånd?

Det er videre interessant å merke seg at få ville godta, uten å blunke, begreper som "ateistiske barn" eller "agnostiske barn" - enda dette er begreper som kan settes opp som motsatser til lablene nevnt over.

Vi ser altså hvordan religionene trumfer alt annet, og at vi ukritisk godtar at de skal holde et sterkt grep rundt barn. Det kan være grunn til å spørre hvor heldig dette er, da barneårene er de årene hvor man er mest påvirkelig og derfor lettest å forme. Kanskje vi i informasjonssamfunnet burde være mer opptatt av å gjøre barna våre i stand til å vurdere holdbarheten til kilder og informasjon, noe som naturlig ville innskrenke muligheten til ensidig innpoding av religiøse læresetninger i våre fremtidige voksne? Verdien av evnen til å utfordre eksisterende tankegods og kvalitetssikre det man vet om verden og virkeligheten er enorm, og har en stor del av æren for den velstand, kultur og teknologi vi har tilgjengelig i dag. Denne evnen er noe vi burde forfine og kultivere i våre barn - ikke undertrykke og villede ved å akseptere at eventyrfortellinger blir et substitutt.

For å få til dette må vi i det minste forlange å spille uten trumf, slik at grenser og regler som gjelder for alle andre områder i samfunnet vårt ikke kan overskrides i det øyeblikket noen trumfer dem med begrunnelse i sin personlige overbevisning. Blandt annet derfor må medlemsreglene i DNK harmoneres med reglene som gjelder i samfunnet ellers. Og blandt annet derfor burde vi, som i folk flest, vise våre barn respekt nok til å ikke kategorisere dem som overtroiske vesener av noen som helst avskygging, før de har nådd et modenhetsnivå som gjør at de er i stand til å foreta selvstendige vurderinger og valg. Vi klarer det på alle andre områder, så jeg regner med at vi bør klare det her også.

Det handler bare om å spille uten trumf.

If you're going...

2006-10-18T16:14:00.000+02:00

Det blir muligens litt stille fra meg en drøy uke fremover. Forlater Gnore fredag morgen, og vender nesa mot San Francisco og Oracle Open World.

Det er med tungt hjerte jeg forlater dere, but hey - it's a dirty job and someone's gotta do it.

Abort som totalt sosialt fenomen

2006-10-15T13:53:00.000+02:00

Forsker Runar Døving står på barrikadene om dagen. Fra å ha tatt doktorgraden i 2002 på "Mat som totalt sosialt fenomen. Noen eksempler med utgangspunkt i Torsvik", er det nå mannens situasjon som står i fokus. Fint det, Døving.

La oss ikke dvele ved pinligheter som at han ønsker å kaste kvinnen ut av hjemmet, slike spissformuleringer kan være nødvendig for å få til en debatt. F.eks. rundt middagsbordet mens man nyter sitt daglige totalt sosiale fenomen.

Noe som jeg derimot oppfatter som en genuin mening hos Døving, er imidlertid argumentene rundt abort. Mannen skal bli part i abortspørsmålet, ved at den som har lyst på barnet skal ha det avgjørende ordet. Døvings kamerat har nemlig fem aborter bak seg, selv om han ville ha alle barna. Vi får være glade på kompisens vegne at Døving ikke hang ham ut med navn og bilde, også.

Nå vet jeg ikke hvordan det er i Torsvik, men i landet forøvrig er det ikke slik at man aborterer barn. Man aborterer embryo, noe som per norsk lovs definisjon ikke er et menneske men noe vi velger å ikke gi menneskeverd. Dersom Døving ønsker å utfordre loven på dette punkt, bør han si det. Ettersom han ikke gjør det legger jeg til grunn at han er enig i definisjonene som ligger implisitt i lovverket.

Siden det som fjernes fra kvinnen ikke har menneskeverd, kan man applikere verdien om individets autonomi - i dette tilfellet kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp. Legg merke til at denne verdien må vike i det øyeblikket fosteret får menneskeverd, men som nevnt er det jo ikke det Døving agiterer for. Nei, hans krav er at mannen skal kunne holde kvinnen som gissel inntil det har vokst frem noe inni henne som har menneskeverd etter våre definisjoner. Snedig, ikke sant?

Men hvorfor stoppe der Døving? Bør ikke den som ønsker barn, få være den som velger om det skal brukes prevensjon eller ikke? Kanskje også få velge om hvorvidt man skal ha samleie overhodet? Jo mer man tenker over det, virker det også soleklart at det er den som har lyst på barn som skal få velge hva man skal ha til middag, hvor mye man skal spise og hva man skal snakke om under det sosiale fenomenet. Og da er vi jo endelig inne på et tema som Døving presumptivt har peiling på.

Flying high

2006-10-15T13:15:00.000+02:00

British Airways blir saksøkt av kristne Nadia Eweida, fordi hun nektes å bære et krusifiks utenpå uniformen. BA sier at ansatte står fritt til å bære religiøse symboler under uniformen, men altså ikke utenpå.

Jeg støtter BA helhjertet i dette. På jobb representerer man bedriften og ikke ens eget personlige livssyn eller politiske overbevisning.

- Dette er opprørende. Jeg har ikke ord. Dette er noe jeg føler sterkt for, sier Nadia til Sky News.

Kjære Nadia, du kan legge igjen følelsene dine hjemme og ikke belemre BAs kunder med utslagene av dem. Gå gjerne med et flere tusen år gammelt torturinstrument rundt halsen dersom det føles viktig for deg, men innse at BA ikke har noen interesse av koplingen mellom deres uniform og dette symbolet. Som kunde setter jeg pris på å slippe å bli gjort oppmerksom på den enkelte ansattes personlige problemer.

BA er imidlertid inkonsekvente inntil det parodiske. De tillater nemlig både muslimske ansattes hodesjal, og sikhers turbaner. Med det som bakgrunn kan jeg godt forstå at Nadia føler seg forskjellsbehandlet. BA bør derfor gå en runde med seg selv for å få konsekvente regler. Eller kanskje Nadia skal anskaffe seg en turban som prydes av et digert kors i front? Eller kanskje en caps med "Jesus Saves"?

Richard Dawkins intervjuet i Salon

2006-10-14T18:06:00.000+02:00

Salon.com har nettopp publisert et lengre intervju med biologen Richard Dawkins, en av de fremste forkjemperne for evolusjonsteorien, og kanskje den heftigste opponenten til Intelligent Design og religion generelt. En mann jeg har stor sans for.

Intervjuet skjemmes noe av at intervjueren tydelig viser at han ikke forstår flere av argumentene til Dawkins, men det er absolutt leseverdig, og anbefales herved. Du må bare klikke deg forbi en reklame for å få tilgang til teksten.

”Salon: But this seems to discount personal experience. It discounts the mystical experiences that people talk about -- that oneness with something larger. Are some of these things just beyond the explanatory power of science?

Dawkins: As I've said, the brain is highly complicated. And one thing it does is construct remarka software illusions and hallucinations. Every night of our lives, we dream and our brain concocts visions which are, at least until we wake up, highly convincing. Most of us have had experiences which are verging on hallucination. It shows the power of the brain to knock up illusions. If you're sufficiently susceptible and sufficiently indoctrinated in the folklore of a particular religion, it's not in the least surprising that people would hallucinate visions and still small voices. I wouldn't be at all surprised if it happened to me.”

Måtte bare sitere denne passasjen, for som de som har lest litt av meg før sikkert har fått med seg, er det nesten som jeg har sagt det selv. Uten sammenligning for øvrig.

Ord for dagen

2006-10-14T17:28:00.000+02:00

Once upon a time, a woman was picking up firewood. She came upon a poisonous snake frozen in the snow. She took the snake home and nursed it back to health. One day the snake bit her on the cheek. As she lay dying, she asked the snake, "Why have you done this to me?" And the snake answered, "Look, bitch, you knew I was a snake."

Frem fra glemselen

2006-10-13T15:42:00.000+02:00

I harnisk over at noen mener at det ikke er noen forskjell på om gasskraft produseres i Norge eller i utlandet og at det derfor er levelig å utsette rensing til teknologien er på plass, har Natur og Ungdom bestemt seg for at partilogoene til disse onde vemmelige avvikerne skal tilgrises med olje.

Det er godt å se at noen blåser nytt liv i arven etter Ludvig Nessa og Børre Knudsen, igjen.

En sky over nasjonalstaten

2006-10-13T12:45:00.000+02:00

Så har vi fått gasskraftverk uten CO₂-rensing fra dag en. Vi foredler altså gassen selv, heller enn å frakte den i rør til kontinentet og la andre foredle den.

Dette har falt miljøvernere tungt for brystet. Men hva er egentlig problemet? CO₂ er en klimagass. Det samler seg i atmosfæren og årsaken til at man ønsker rensing er hensyn til det globale klimaet. Om CO₂ slippes ut her eller i f.eks. Tyskland må da være revnende likegyldig?

Det som derimot er en fordel med å ha det her, er at vi ved lovgiving og regulering hele tiden kan kontrollere utslippene, og komme med pålegg og føringer etter hvert som teknologien blir mer moden. Den samme påvirkningskraften har vi ikke i forhold til f.eks. Tyskland.

Så hvorfor disse tårene? Det er greit at vi kjøper inn kraft produsert av kull og gass. Det er greit at vi eksporterer gass slik at andre kan slippe ut CO₂. Innbiller norsk miljøbevegelse seg at klimagasser legger seg som en sky over nasjonalstaten?

På tide å kvotere far?

2006-10-12T16:59:00.000+02:00

I det norske samfunnet mener vi at far i utgangspunktet er en like god omsorgsperson som mor. Dette momentet er underliggende i det meste av likestillingsarbeid, hvor det, naturlig nok, forventes at far stiller opp på lik linje med mor når det gjelder hjem og barn.

I praksis ser man likevel ofte at utviklingen mot full likestilling på dette området går langsomt. Det tar tid å endre etablerte kjønnsrollemønstre, men vi er på god vei. Moderne fedre stiller opp for ungene sine i en helt annen grad enn vår egen foreldregenerasjon.

Likevel er det slik i dag at ca. 90 prosent av barna med skilte foreldre er registrert som boende hos mor. Det betyr at drøyt 20 prosent av samtlige barn i Norge bor hos mor - mens 75 prosent av barna bor med begge foreldrene. Bare drøyt tre prosent er registrert som boende med far (og eventuelt stemor).

I mange tilfeller skyldes skjevfordelingen at menn velger det selv. Det ligger en naturlig forventning om at barna skal bo hos mor, som jeg tro på mange måter kan virke selvforsterkende.

Samfunnet har derfor en utfordring på dette området. Hvordan skal man bryte dette forventningsmønsteret. Hvordan skal man få fraskilte fedre til å tenke at "jeg kan ta ansvaret – jeg kan"?

Svaret kan være kontroversielt: I andre sammenhenger, hvor det har vært viktig å gjøre noe med mindsettet til kvinner, har man innsett at eksempelets makt er sterkt. Det har vært viktig å få kvinner inn på mannsdominerte arenaer - for eksempel på arbeidsplasser og i styrerom. Dette har vært viktig fordi enhver kvinne som lykkes er et levende bevis for andre kvinner på at kvinner kan - kvinner er like gode som menn.

Kvotering har vært brukt som kanskje det sterkeste virkemiddelet i denne kampen om kjønnsidentiteten vår. Kvinner har blitt kvotert inn i stillinger og styrerom. Siste innen kvotering er at innvandrere skal kvoteres inn i offentlig forvaltning. Målet er det samme, også her: La oss vise at vi kan, like så godt som andre. Leading by example.

Hvordan kan vi så applikere denne tilnærmingsmåten på de åpenbare skjevhetene innen barneomsorg? Vel, en soleklar begynnelse kunne være å innføre kvotering, også her. Når far og mor anses som likeverdige omsorgspersoner, burde derfor den daglige omsorgen gå til far. Informasjon om fars rettigheter og egnethet til omsorg burde også inngå som en del av en informasjonspakke ved megling rundt skilsmisse, for å oppmuntre flere fedre til å ønske den daglige omsorgen.

Det er nemlig på tide å innse at denne åpenbare skjevheten ikke reparerer seg selv.

Den viktigste verdien vi har

2006-10-07T11:38:00.000+02:00

Kunnskapsminister Øystein Djupedal har Examen Artium, har arbeidet
som vaktmester og som trykker i Wennebergs trykkeri i Trondheim. Han har
vært stortingsrepresentant fra 1993.

Med en så velutdannet ”kunnskapsminister”, er det kanskje ikke rart at vi får et statsbudsjett som medfører et generelt rammekutt på 180,2 millioner kroner for universitetene og 94,1 millioner kroner for høyskolene.

”Ungene våre er den viktigste verdien vi har”, sier Kristin Halvorsen. Det er tydeligvis et strålende argument for utbygging av barnehageplasser, men helt irrelevant for satsing på forskning og høyere utdanning. For når de begynner på universitetet er de jo ikke unger lenger…

Det er så man får lyst til å stille seg opp utenfor regjeringskvartalet og brenne bibliotekkortet sitt i protest.

I feel good...

2006-10-07T10:48:00.000+02:00

Det er greit å ha tro på seg selv og egne evner, men et snev av realisme er ikke å forakte det heller. Kanskje er det ofte slik at manglende tillit til egen fortreffelighet inspirerer en til å jobbe litt hardere?

Her er resultater fra en undersøkelse om kunnskapsnivå og tro på egne evner. Jeg tror dette en grei indikasjon på hvordan verden vil endre seg i løpet av de neste 20-30 årene. Kanskje noe å tenke på her på berget og, hvor det kan synes som et viktigere mål at elever skal føle seg vellykkede enn at de faktisk blir det.

“Math and Science Education in a Global Age: What the U.S. Can Learn From China,” Asia Society

Balladen om Anton Verm

2006-10-07T02:54:00.000+02:00

Alton Verm har en femtenårig datter, Diana, som går på Caney Creek High School, i Texas, USA. En del av femtenåringens pensum er Ray Bradburys klassiker Fahrenheit 451.

Det vil ikke Alton ha noe av. Han har riktignok ikke lest boken, men etter å ha bladd litt i den har han kommet frem til at den er - hold deg fast - ukristelig. Boken er defor nå klaget inn for skolemyndighetene, med krav om å fjerne den fra pensum.

"The book had a bunch of very bad language in it," Diana Verm said. "It shouldn't be in there because it's offending people. ... If they can't find a book that uses clean words, they shouldn't have a book at all."

"It's just all kinds of filth," said Alton Verm, adding that he had not read "Fahrenheit 451."

He looked through the book and found the following things wrong with the book: discussion of being drunk, smoking cigarettes, violence, "dirty talk," references to the Bible and using God's name in vain. He said the book's material goes against their religions beliefs.

Jeg skjønner godt at man ikke ønsker at ens uskyldige datter skal måtte lese søppel som problematiserer kunnskapsforvaltning, ytringsfrihet, konformitet og annen djevelskap. Når ens barn er unge og lettpåvirkelige, er det best å stå for all påvirkning selv. Med god hjelp fra den lokale menigheten, selvsagt. Og Gud.

Storebrand trenger ikke å brenne ambassader

2006-10-05T12:35:00.000+02:00

I disse dager hvor det har blitt blåst nytt liv i glørne i diskusjonen om presse- og ytringsfrihet, kan det være betimelig å trekke frem denne saken:

Storebrand har hatt en ganske selvhøytidlig reklamekampanje gående, hvor Dennis Storhøy har stått på et hustak og servert livsvisdom som skal få deg til å skifte bank. De er tydeligvis ganske stolte av denne kampanjen, som betegnes som en suksess.

Så skjer det at TV 2 Zebras Håvard Lilleheie parodierte denne kampanjen i tre videosnutter som skulle promotere hans nye program "The Man Show". De dype monologene til Storhøy var her byttet ut med like dype sjåvinismer om kvinnen.

Storebrand syntes imidlertid ikke dette var morsomt, og nektet TV2 å sende dem. Storebrands informasjonsdirektør Egil Thompson kan fortelle:

- Vi oppfordret TV 2 til å ikke produsere filmene i det hele tatt. Vi forventer at TV 2 behandler oss på en skikkelig måte når vi er en så stor kunde.

TV 2 logret lojalt mot sin store kunde, og droppet planene om å sende satiren. Her var det ingen som slo seg på brystet og sa at annonsørene ikke skulle legge føringer for det redaksjonelle, nei. Det er tross alt inntekter det er snakk om.

Nå har det seg slik at the marvels of modern technology har ført til at videoene ligger ute på nett, likevel. En utro tjener ett eller annet sted i verdikjeden har spredt det via YouTube. Stakkars Thompson i Storebrand er selvfølgelig fortvilet:

- Likevel har videoene kommet ut på internett. Vi kan ikke annet enn å beklage at dette har skjedd.

Stakkars, stakkars Storebrand! Prosjektleder Bård Eriksen i TV 2 var imidlertid ikke klar over at filmene lå på nett:

- Dette er ikke en planlagt greie fra oss, altså. Vi respekterer avgjørelsen om at de ikke skulle bli sendt.

Jada, når kronene rår er redaksjonell uavhengighet en ren trivialitet. Rådet til verdens muslimer må være å investere litt av Midtøstens oljepenger i annonsekampanjer i norsk presse. Da er det bare å ta opp røret og ringe, hvis det skulle dukke opp planer om å sende noe dere ikke liker. Norske muslimer tok nemlig feil når de fortalte dere at presse- og ytringsfriheten er viktigere enn Gud her i Norge. Det er pengene som er det.

Gode gamle mammon. Alt annet er underordnet.

Ti likheter mellom religion og pornografi

2006-10-05T11:19:00.000+02:00

Sakser følgende fornøyelige innspill fra Pharyngula. Han lister det opp Letterman-style.

Top Ten Reasons Religion is Like Pornography

10. It has been practiced for all of human history, in all cultures
9. It exploits perfectly natural, even commendable, impulses
8. Its virtues are debatable, its proponents fanatical
7. People love it, but can't give a rational reason for it
6. Objectifies and degrades women even when it worships them
5. You want to wash up after shaking hands with any of its leaders
4. The costumes are outrageous, the performances silly, the plots unbelievable
3. There's nothing wrong with enjoying it, but it's nothing to be proud of, either
2. It is not a sound basis for public policy, government, or international relations
1. Its stars are totally fake

Jeg vet ikke om det er pornografene eller overtroiske generelt som skal føle sammenligningen som uverdig her. Mannen er iallfall amerikaner, dersom noen skulle føle for å brenne ned en ambassade i protest.

Onde, onde evolusjonslæren

2006-10-05T10:45:00.000+02:00

USA har vært hjemsøkt av flere tragiske skyteepisoder på skoler i det siste. Seneste ufattelige tragedie utspant seg på en skole i Pennsylvania, tilhørende den sterkt religiøse Amish-sekten.

På den bakgrunn er det fascinerende å se den dyptpløyende analysen, pønsket ut av Brian Rohrbough, til årsakene bak disse tragediene:

This country is in a moral free-fall. For over two generations, the public school system has taught in a moral vacuum, expelling God from the school and from the government, replacing him with evolution, where the strong kill the weak, without moral consequences and life has no inherent value.

We teach there are no absolutes, no right or wrong. And I assure you the murder of innocent children is always wrong, including by abortion. Abortion has diminished the value of children.

Så der har dere svaret, mine damer og herrer. Selv ikke Amish-tilhengere slipper unna den snikende ondskapen som ligger iboende i evolusjonslæren. Biologitimene kan korrumpere moralen til hvem som helst.

Observasjoner, slutninger og vanlige misforståelser

2006-10-04T18:00:00.000+02:00

Vi baserer veldig mye av meningene og holdningene våre på hva vi observerer. Naturlig nok, siden våre observasjoner av virkeligheten er det nærmeste vi kommer den. Alt vi vet om verden rundt oss er et resultat av vår sansing av den – enten i form av apparatene naturen har utstyrt oss med, eller i form av apparater vi lager oss. Den kunnskap om virkeligheten som apparatene våre gir oss formidler vi selvfølgelig også videre til hverandre, så man må skille mellom første- og annenhåndskunnskap. Det aller meste vi sitter inne med av forestillinger om verden rundt oss er annenhåndskunnskap. Men siden en persons førstehåndskunnskap blir en annen persons annenhåndskunnskap, er det viktig å ha et bevisst forhold til hvordan førstehåndskunnskap dannes. Kunnskapen starter nemlig der.

Tema for dagen er altså observasjon. Måten vi fungerer på er jo ikke bare at vi observerer noe og vips så har vi kunnskap. Vi prosesserer informasjonen observasjonene gir oss, og slutter oss på bakgrunn av annen kunnskap og observasjonene frem til nye sammenhenger, ny viten.[1]

Ut fra dette kan vi se at kunnskapsbygging består av kritiske punkter, som er avhengige av foregående punkts nøyaktighet for kunne gi et sikkert resultat. Om observasjonen jeg gjør meg er gal, vil sannsynligvis slutningen jeg gjør meg på bakgrunn av den være gal, også. Og om en gal slutning brukes som premiss i en slutning om noe annet, er sannsynligheten stor for at også dette blir galt – selv om observasjonen i det andre tilfellet var helt korrekt. Ut fra dette ser vi også at en slutning alltid er mer usikker enn observasjonen(e) den er basert på.

Alt dette er jo selvfølgeligheter, men det er viktige selvfølgeligheter å være klar over. For vi observerer og trekker slutninger hver eneste dag.

Derfor vil jeg snakke litt om observasjon i dag. For vi skiller ofte ikke mellom hva vi faktisk observerer, og hva vi slutter oss til, men tror heller at slutningen vår er det vi observerte. Og som jeg forsøkte å vise over, kan det bære galt av sted.

Dette kan illustreres greit med et eksempel, som jeg tror mange vil måtte gå en runde eller to med for å være enig i: Vi kan ikke observere fravær av noe. Det er rett og slett umulig å observere noe som ikke der.

Derfor kan du ikke observere fravær av empati. Du kan ikke observere fravær av intelligens. Du kan ikke observere fravær av snø.[2] Det du observerer er det du faktisk ser. Det at noe ikke er der, er noe du slutter deg til på bakgrunn av observasjonen. Og som vist tidligere er slutningen mer usikker enn observasjonen.

Derfor oppfordrer jeg alle til å konstant utfordre sine egne meninger og holdninger. Blant annet ved å kritisk undersøke om det man tror man har observert egentlig bare er en slutning man har gjort seg. Det kan hende man får seg noen overraskelser underveis, men en ting er iallfall sikkert: Man blir ikke noe dummere av en slik selvrefleksjon.

[1] Iallfall i en ideell verden. I den virkelige verden blandes det ofte en hel masse følelser inn i bildet også, men det får være tema for en annen diskusjon.
[2] Det virker jo så logisk, ikke sant? Man ser ut av vinduet, på den grønne gressplenen og barna som løper rundt i shorts, og man mener man har observert at det ikke er snø ute. Men det man har observert er nettopp en grønn plen og noen halvnakne unger. Basert på erfaring og observasjon slutter man seg så til at det ikke er snø.

Støres problematiske forhold til sannheten

2006-10-04T11:06:00.000+02:00

Jeg forventer kanskje for mye, men jeg forventer at våre politikere ikke lyver om de borgerne de er satt til å representere. Særlig forventer jeg at påstander om enkeltpersoner verifiseres i forkant av utsagnene.

Støre sviktet Vebjørn Selbekk, en norsk redaktør, totalt i karikaturstriden. Dette gjorde han bl.a. ved hjelp av ren løgn. "Tegningene var kun trykket i Magazinet".

Dette ble gjentatt, både ute og hjemme, og ute understreket han også hvor ytterliggående avisen var. Det siste kan ikke sies å være direkte løgn, siden det er en subjektiv vurdering som i tillegg deles av mange. Men det er en sammensausing av riktig og viktig som er sterkt kritikkverdig. Magazinet publiserte en artikkel som PFU mente var faglig god, og brukte som illustrasjon en faksimile av Jyllandsposten. Det var, i følge PFU, ikke noe ytterliggående eller ubalansert ved artikkelen, selv om den sto i en publikasjon som Støre ikke liker. Så hvorfor har Støre insistert på å ta mannen og ikke ballen?

Siste nå er Støres opptreden i gårsdagens Tabloid på TV2. Utenriksministeren gjentok flere ganger i debatten at Selbekk hadde kjempet for et forbud mot Monty Python-filmen Life of Brian. Selv om Selbekk protesterte høylydt på anklagene, slo Støre fast uten forbehold at Selbekk ønsket å få stoppet filmen.

Men som Selbekk understreker selv: Jeg var ti år gammel da filmen kom ut. Det var dessuten ti år før Magazinet så dagens lys. Jeg har aldri i noen sammenheng, på noe tidspunkt, ment eller gitt uttrykk for at denne filmen burde forbys.

Selv om Støre skulle klare å finne en uttalelse i en skoleavis fra ti år gamle Selbekk (noe jeg betviler sterkt), kan det neppe kalles relevant for en voksens mann meninger i dag. Legg også merke til sammensausingen av viktig og riktig her: Selv om det skulle være riktig at Selbekk en eller annen gang har vært motstander av Life of Brian - hvilken relevans har det i dag? Det viktige må jo i tilfelle være hva Selbekk mener om saken i dag. Tiden står ikke stille. Mennesket har potensial til å utvikle seg, bli klokere, se ting annerledes.

Nok en gang er altså vår utenriksminister tatt i blank løgn - sverting og bakvaskelser av en av borgerne han representerer. Nok en gang har han brukt løgnen i et forsøk på å ta mannen, og ikke ballen. Nok en gang vil han sannsynligvis slippe billig unna, fordi folk flest virker mer opptatt av at de ikke liker mannen han tar, enn av prinsipper om anstendighet, sannhet og etteretlighet.

Men kan vi virkelig ha tillit til å bli representert av en mann som så tydelig viser ignoranse i forhold til å sjekke opp påstandene sine? Som er så dårlig på å skille person og sak, og riktig og viktig? Uansett hvor dyktig Støre måtte være på andre områder, mener jeg svaret er et klart nei.

Hvem bærer ansvaret for de uskyldige i Nokas-saken, sa du?

2006-10-01T23:26:00.000+02:00

Kjell Alrich Schumann hevder til NRK at det sitter uskyldige på tiltalebenken i Nokas-saken.

NRK-jornalistens reaksjon er klassisk: Hvordan kan Schumann leve med at de uskyldige eventuelt må ta ansvar for noe de ikke har gjort? Vil han ikke da bære et ansvar for de uskyldige?

Schumann har gjort seg skyldig i både ran og drap. Dette er hans handlinger og ansvar, og noe han må leve med. Men han er ikke ansvarlig for at påtalemakten sørger for å få en eller flere uskyldige dømt. Det er å snu tingene helt på hodet. Påtalemakten og domstolene bærer derimot dette ansvaret særdeles tungt, men dette poenget ser ut til å gå NRKs journalist hus forbi. Dette til tross for all oppmerksomheten som har vært rundt justismord i det siste.

Hvorfor stiller ikke NRK, eller andre media for den saks skyld, det samme kritiske spørsmålet til påtalemaktens aktører?

- Aktor, hvordan kan du leve med at de uskyldige eventuelt må ta ansvar for noe de ikke har gjort? Bærer du ikke da et ansvar for de uskyldige?

Kan det være fordi at man ikke forstår begrepet ansvar, i norsk journaliststand? Kan det være fordi et begått justismord gir fetere overskrifter og høyere opplagstall enn et avverget sådan? Eller er det rett og slett bare den tabloide virkelighets mangel på kritisk tenking vi nok en gang er vitner til?

Hva med dere, journalister? Hva er deres ansvar?

Hva skjer med personvernet når private samtaler brettes ut i Dagbladet?

2006-10-01T23:22:00.000+02:00

Dagbladets papirutgave i dag bruker flere sider på å gjengi en samtale mellom to av de siktede i vår egen lokale terrorsak; den pakistanskættede antatte hovedmannen, og hans norskættede kamerat. Jeg har ikke klart å finne artikkelen på nett, så det kan virke som om den kun er publisert på papir. Kan det skyldes at Dagbladet anser publiseringen som problematisk?

Denne saken er den første saken som rulles opp på bakgrunn av at politiet har fått utvidede fullmakter til avlytting. Debatten raste i forkant, og særlig personvernhensyn ble fremhevet som et av de sterkeste argumentene mot disse nye fullmaktene.

Så skjer det altså at man i første sak hvor avlyttingen har vært utslagsgivende for siktelser, finner private samtaler mellom aktørene brettet ut i landets aviser. Jeg minner om at det er en stor forskjell på å være siktet og å være dømt. En av disse aktørene er i tillegg allerede identifisert, med både navn og bilde.

Hvordan har disse utskriftene kommet Dagbladet i hende? Er det offentlig tilgjengelig informasjon, eller har noen i politiet lekket den? Kan vi alle risikere å finne våre private samtaler brettet ut i Dagbladet, bare noen synes det vi snakker med vennene våre om er viktig eller avskyelig nok?

Jeg finner denne saken sterkt urovekkende, og er svært overrasket over at en slik offentliggjøring i det hele tatt er lovlig. Uansett er dette et kraftig skudd for baugen når det gjelder politiets evne og vilje til å verne om sensitiv informasjon som samfunnet har tiltrodd dem integritet nok til å samle inn og forvalte.

Det kan virke som om vi har trodd for godt om dem. Det er i tilfelle ikke første gang.

Helgepappa?

2006-10-01T13:01:00.000+02:00

Milliardær Olav Thon ber Oslo tingrett om å bøtelegge TV2 Nettavisen for å ha navngitt ham i en uavgjort farskapssak, melder Aftenposten/VG.

Hvordan kan en farskapssak ende uavgjort? Ble han dømt til helgepappa?

Imagine...

2006-10-01T00:36:00.000+02:00

Viderebringer første stripe fra seneste K Chronicles. Datt nesten av stolen på grunn av denne.

Det er alltid tankevekkende å forsøke å se en sak fra andres perspektiv, eller hva?

Resten finner du her. Teaseren jeg gjengir er tillatt brukt av opphavsmannen.

Litt om placebo og helbredelse og alt det der

2006-09-02T14:47:00.000+02:00

Dette innlegget begynte egentlig som en kommentar til Starletts blogg om underberetninger, hvor mye av diskusjonen dreide seg om helbredelse. Den ble imidlertid såpass lang at jeg heller legger den ut som en egen blogg.

Jeg tror at en viktig innfallsport til å forstå "mirakuløs" helbredelse, er å forstå placeboeffekten - altså effekten man får ved å tro at man får noe som virker. Det er gjort flere dobbel-blindstudier av denne effekten, bl.a. av forskeren Ernest Rossi. Studiene fungerer slik at to grupper mennesker får henholdsvis sukkerpiller og ordentlige piller, uten at hverken forskeren eller deltakerne vet hvilken gruppe som får hva. Blindstudiene til Rossi viste at sukkerpillene opplevdes som

- 56 % så effektivt som morfin i 6 dobbelt-blindstudier
- 54 % så effektivt som aspirin i 9 dobbelt-blindstudier
- 56 % så effektivt som kodein i 3 dobbelt-blindstudier

Effektivitet blir her brukt som uttrykk for hvor mye smertelindring pasienten oppga. Med andre ord - litt over halvparten av gangene opplevde pasientene like mye lindring av troen på at de hadde tatt noe som lindrer, som om de virkelig hadde tatt noe som gjør det.

Det kan være grunn til å tro at størstedelen av medisinsk behandling opp gjennom historien har vært basert på placeboprinsippet. Før oppdagelsen av penicillin (altså før 1930-tallet), hadde det aller meste av medisinen som ble brukt av leger på pasienter, ingen eller liten faktisk effekt. Legens autoritet og tillit til miksturene han smurte sammen, smittet over på pasienten.

Interessant nok, i følge en artikkel av Carolyn Reuben, viste tall fra det amerikanske Office of Technology Asessment i 1988 at kun 20% av medisinene på markedet hadde vært gjenstand for grundige dobbelt-blindtester for placeboeffekt. Dette kan tyde på at vi selv i dag i stor grad utsettes for medisinsk behandling som oppleves som virkningsfull, uten at den nødvendigvis er det i seg selv.

At sinnstilstand og innstilling har mye å si for helsen vår, er vi sjelden uenige om når det gjelder å skape sykdom. Likevel tenderer vi ofte til å tenke på helbredelse fra sykdom som noe litt mystisk, hvis det ikke involverer medisinsk behandling. (Samtidig har vi, nærmest intuitivt, en forståelse av at det er viktig at en som er syk skal ha det best mulig psykisk. Vi er positive og oppmuntrende, og forsøker å få den syke til å føle seg mest mulig vel). Jeg tror at mye av årsaken til at dette oppleves som mystisk er at vi er fanget av språket vårt, i den forstand at vi tror at psyke og kropp er reelt adskilt, bare fordi vi har skilt det verbalt. Slike verbale skiller har hindret oss i innsikt og forståelse mange ganger, se f.eks. pre-Einstein-skillet mellom tid og rom, som førte til at fysikken sto i stampe i forhold til kvantefysiske fenomener. Vår oppfattelse av verden og virkeligheten er sterkt preget av våre begreper om den, noe vi ofte ikke er særlig ydmyke for.

Så hvis vi kvitter oss med denne dualistiske forestillingen om kropp og psyke som to adskilte, eller løst forbundne, enheter, og heller tenker på mennesket som en helhet, kan det bli lettere å akseptere og forstå sammenhengene mellom hva og hvordan vi tenker og forholder oss til verden og livet generelt, og helsetilstand på alle plan. Undersøkelser viser at optimister lever lenger enn pessimister. En positiv eller negativ tro eller forventning fungerer ofte som en selvoppfyllende profeti.

Et sterkt negativ trossystem, vil man innen neurovitenskap se som et mønster i hjernens cortex. Vi vet jo at hjernen vår kommuniserer både internt, og med hele resten av kroppen, noe som gjør at denne "negative innstillingen" enkelt kan konverteres til biokjemiske reflekser i organismen som en helhet. F.eks. blir disse "trossystem"-refleksene i cortex konvertert til neurokjemiske og hormonelle prosesser når de passerer gjennom hypotalamus, et av de eldste områdene av hjernen, som regulerer og styrer mange av kroppens "programmer", inkludert immunforsvaret.

Blandt de kjemiske systemene som reguleres av hypotalamus finner vi et stort utvalg av neuropeptider. Ett av disse er de etterhvert så mye omtalte endorfinene - kroppens egen morfin. Neuropeptider har den egenskapen at de kan opptre som både hormoner (og således påvirke kroppen) og i andre sammenhenger som neurotransmittere - kjemikalier som kan forårsake endring i hjernefunksjoner. Når de forlater hjernen og begynner å oppføre seg som hormoner i kroppen, samhandler de med alle viktige systemer, bl.a. immunsystemet. Økt neuropeptid-aktivitet korrelerer med økt motstandskraft mot sykdom og oppfattelse av å "føle seg bedre". Jeg tror også at mange religiøse opplevelser kan knyttes til neuropeptider og trossystemer i hjernen.

Kroppen vår og hvordan vi er skrudd sammen fortjener bedre enn ville påfunn og mystisisme. Det er på høy tid å innse at organismen er èn helhet, og at hjernen vår er et særdeles sentralt element i denne helheten. La oss bli flinkere til å bruke den.

Referanser:
Ernest Rossi: Psychobiology Of Mind Body Healing - ISBN: 0393701689
Carolyn Reuben: Los Angeles Weekly, 16-22 sept 1988: "Blinded by Science?"
Robert A. Wilson: Quantum Psychology - ISBN 1-56184-071-8

Tidligere publisert på VG Blogg

Pinlig forestilling, Frederic

2006-07-23T00:24:00.000+02:00

Frederic Hauge er tatt med hasj. Igjen. Og han om det. Reaksjonen hans er imidlertid å stå frem og si: "Jeg har gjort noe fryktelig dumt"

Hvorfor Frederic? Hvis du synes det er så fryktelig dumt, hvorfor går du da rundt med saftige 10 gram lommevarm hasj?

"Det var ferie, festival og på min fritid. Men jeg gjorde noe fryktelig dumt og får ta straffen for det."

Jada, du får ta straffen for det, du er voksen og vet selv hva du driver med. Men hvorfor denne litt ynkelige "det var fryktelig dumt av meg"-frasen? Du velger selv å røyke hasj, du er ikke avhengig av det så det er et bevisst valg du gjør. Sannheten er sannsynligvis at du ikke synes det er noe problem i det hele tatt, at du trives med å røyke deg en joint eller to. Hvorfor ikke stå for det? Er det for å ikke støte Ringnes og de andre gutta som finansierer Bellona?

Hadde det vært litt mer tak i deg, Frederic, så hadde du stått oppreist og sagt: "Ja, jeg røyker innimellom. Det er ikke noe jeg er interessert i å reklamere for, men jeg røyker innimellom og anser det som en helt uproblematisk del av mitt privatliv."

Hvis du mot formodning virkelig skulle mene at det du har drevet med i iallfall ti år er "fryktelig dumt" er det kun en ting å si. Da er du fryktelig dum.

Tidligere publisert på VG Blogg

Apartheid og andre tåpeligheter

2006-06-22T14:00:00.000+02:00

Aftenposten kan fortelle at Oslos innbyggertall vokser som aldri før. De siste 10 årene har veksten vært på drøyt 50.000 personer. Politikerne har brukt dette faktum som et argument for at Oslo er et attraktivt sted å bo.

Aftenpostens beregninger viser imidlertid at 92,5 % av veksten besørges av innvandrere, hvorav ikke-vestlige innvandrere utgjør hele 86 av de 92,5 prosentene. Hver fjerde innbygger i byen er nå en innvandrer.

Byrådsleder Erling Lae (h) sier at han var klar over at Oslo har nettoinnflytting av innvandrere. Men ikke at de utgjør så mange. Videre uttaler han at "vekst er positivt, stagnasjon er ikke positivt. Uten innvandrerne ville veksten vært minimal".

Dette er jo ikke uten videre sant. Vekst i økonomien er positivt. Vekst i kunnskap er positivt. Men befolkningsvekst er bare positivt dersom nettoeffekten per person som allerede bor der er at de får det like bra eller bedre. At Oslo har kjempeproblemer med barnehageplasser, kriminalitet og enorme sosiale utgifter blir kun forsterket av befolkningsvekst - dersom nettobidraget til tilskuddet ikke minimum er like høyt som nettobidraget til de som allerede er innbyggere. På denne bakgrunn er det interessant å se at en av de gruppene som har klart å tilpasse seg det norske samfunnet dårligst, f.eks. i form av å klare å brødfø seg selv, nemlig somaliere, er en av de gruppene som har bidratt mest til befolkningsveksten.

Erling "vekst er positivt, stagnasjon er ikke positivt" Lae vet formodentlig at et av utviklingslandenes største problem er befolkningsvekst. Likevel uttaler han seg så skråsikkert og bombastisk om velsignelsen denne veksten har vært. Ikke-vestlige innvandrere utgjorde 46,1 prosent av sosialklientene i Oslo i 2004. Somaliere, iranere, irakere og afghanere topper listen. Somaliere utgjør 7,7 prosent av ikke-vestlige innvandrere i Oslo, men utgjør 18,6 prosent av sosialklientene i denne gruppen. De samme fire nasjonalitetene er de som har økt mest i Oslo i løpet av de ti siste årene.

Med dette i bakhodet er det interessant å se at en av Oslos fremste innvandrertalsmenn, Ap's Aslam Ahsan, har kommet med utspill om å stenge Oslos grenser for asylsøkere uten norsk pass. Den kjente brobyggeren mener at hovedstaden, hvor innvandrerbefolkningen har økt med 60 prosent i løpet av de 10 siste årene, trenger en flerkulturell pause.

"Jeg så allerede på 90-tallet at bosettingsmønsteret er uten styring. De som frivillig velger å bosette seg i Norge, må gjøre det på norske premisser og etter nasjonalt behov" sier Ahsan.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. SVs Akhtar Chaudhry kaller dette reinspikka rasisme og sier han er "overbevist om at Oslo har tjent på innvandringen".

En rekke talsmenn fra minoritetsmiljøene har vært frempå og kalt utspillet for apartheidpolitikk. Og Bjarne Håkon Hansen slenger seg på:

"Jeg har stor respekt for Ahsan. Men jeg liker ikke utspillet i det hele tatt. Det er hverken praktisk mulig eller ønskelig. Det ville ha minnet om apartheid, og det er selvfølgelig helt uaktuell politikk for denne regjeringen."

Asylsøkere kommer hit for å få beskyttelse. At den beskyttelsen kommer med en del krav tilbake, for å minimere ulempen og kostnadene for de som gir denne beskyttelsen, er selvfølgelig ikke rasistisk. Det er selvfølgelig heller ikke apartheid. Men stemplene plukkes frem.

Vi ser altså nok en gang hvor kraftfull og handlingslammende slike stempler er. Ingen ønsker vel å være rasist eller å drive med apartheid. Men faktum er at Ahsan kommer med konkrete forslag som viser at han har tatt inn over seg det Erling "vekst er positivt, stagnasjon er ikke positivt" Lae tydeligvis ikke har skjønt bæret av. Han har også skjønt at den eneste måten man kan forhindre en videre utvikling på, er ved å si "nei, du får ikke lov ennå", da normalsituasjonen er at man ønsker å bosette seg nær gamle landsmenn.

Det sies at man får de politikerne man fortjener. Fortjener vi virkelig ikke bedre enn Erling "vekst er positivt, stagnasjon er ikke positivt" Lae og Bjarne Håkon "apartheid" Hansen?

Tidligere publisert på VG Blogg

Ville jeg hevnet mine barn?

2006-06-21T15:05:00.000+02:00

Tre palestinske barn ble drept i et israelsk luftangrep på Gaza-stripen i går.

Syv år gamle Needa Roka, femårige Mohammed Jamal Roqa, samt en 16-åring ble drept da det israelske militæret gjennomførte et luftangrep mot flyktningleiren Jebaliya på Gazastripen i går. Samtidig skal ni andre, flere av dem barn, også ha blitt såret under angrepet, som var rettet mot en bil.

De sterkeste følelsene iallfall jeg noensinne har opplevet å ha, er kjærligheten til mine barn. Det er et følelsesmessig bånd som er så sterkt, at det å miste et barn er noe av det verste man kan oppleve.

Hvordan ville jeg reagert hvis noen utslettet mine barn? Hvis ingenting av det som betydde mest for meg fantes lenger, og at ingen ble stilt til ansvar for drapene.

Jeg vet ikke. Jeg er imidlertid ganske sikker på at hatet ville bygget seg opp i meg, og at muligheten for å tilgi ville bli stadig mindre etter hvert som tiden gikk og de ansvarlige gikk fri.

Samme håpløsheten føles på israelsk side også, hvor barn dør i bombeeksplosjoner på busser og kjøpesentre.

Hvordan kan man håpe på en fredelig løsning på denne konflikten? Hvordan kan man forvente at så mange mennesker skal klare å legge til side hatet sitt, og se fremover? Jeg ville neppe klart det selv. Ville du, dersom det var dine barn? Er det realistisk å kreve det av dem?

Tidligere publisert på VG Blogg

Veien til helvete er brolagt med gode hensikter

2006-05-19T16:09:00.000+02:00

Veien til helvete er som kjent brolagt med gode hensikter.

Jeg har tidligere tatt for meg det uheldige samrøret mellom Telenor og Kripos, det bejublede barnepornofilteret. Siste nytt er at regjeringen har fått med seg at det er mulig å sende multimedia via mobiltelefoner, og ut fra det funnet ut at det dermed er mulig å sende bilder og filmer av overgrep mot barn via MMS.

I sin iver etter å komme uvesenet til livs har dermed næringsminister Odd Eriksen bestemt seg for å bruke sin eiermakt i Telenor til å tvinge selskapet til å stoppe spredning av barnepornografi. "Vi må slå sammen alle gode ressurser og finne tekniske løsninger for å få stoppet barneporno både på nettet og mobiltelefoner", sier næringsministeren.

Pålegg til Telenor er allerede sendt. "Jeg har sendt brevet til Telenor som største eier i selskapet. I brevet ber jeg dem finne løsninger på hvordan meldinger med barnepornografi kan stoppes", sier Eriksen.

Som vi alle vet er ikke bilder eller filmer av overgrep tagget eller kodet på en måte som gjør det mulig å si at dette er barneporno. Næringsministeren foreslår her å innføre et overvåkingsapparat og en infrastruktur som i praksis medfører at alt vi sender til hverandre enkelt kan overvåkes. Alt i den gode saks tjeneste, selvfølgelig.

Problemet med etableringen av en slik infrastruktur er den åpenbare muligheten for misbruk. Som i tilfellet barnepornofilter ser vi hvordan noe vi alle er enig i er avskyelig, blir skjøvet foran som en plog mot alle rasjonelle innvendinger, som går på personvern, frihet og individets trygghet mot overvåking og misbruk fra myndighetenes side.

Jeg sier ikke at hensikten er å overvåke oss, eller å misbruke infrastrukturen. Jeg sier imidlertid at etableringen av den åpner for muligheten til misbruk, både fra denne regjeringen (som vi til en viss grad vet hva er for noe) og fra fremtidige regimer, som det er umulig å vite noe sikkert om. Dette er grunnen til at man for enhver slik etablering må se på muligheten for misbruk, og bedømme trusselen mot et fritt samfunn ut fra det.

Ufrihet og overgrep er sjelden noe som blir vedtatt innført. Det er en glidende og gradvis prosess hvor man stadig flytter grensene, litt etter litt. Derfor er prinsipper om frihet og personvern så viktige. Det er foruroligende å se den mangel på prinsipiell tenking som preger denne regjeringen, rundt grunnleggende rettigheter vårt samfunn er tuftet på. Vi så det så tydelig i striden rundt karikaturtegningene. Nå ser vi det igjen.

For å si det med Monty Python: Bloody do-gooders!

Tidligere publisert på VG Blogg

Du må være overtroisk for å styre Norge, men du kan gjerne være dum som et brød...

2006-05-13T23:19:00.000+02:00

Det stilles ingen som helst kompetansekrav til en statsråd i Norge. I teorien kan hvem som helst bli satt til å lede et departement, selv om de ikke har fullført grunnskolen en gang. Slik fungerer demokratiet - det stilles ingen formelle kunnskapskrav til de vi velger til å lede oss. Slik er det, og slik bør det vel kanskje være.

I Grunnlovens #12 heter det at "Af Statsraadets Medlemmer skulle over det halve Antal bekjende sig til Statens offentlige Religion". Jaha. Det er altså et krav at minst halvparten av regjeringen er overtroiske. Et krav!

La meg oppsummere, med utgangspunkt i at vi i dag har 19 ministerposter:

19 uintelligente tapere står fritt til å danne regjering, såfremt 10 av dem er overtroiske protestanter (eller hyklere)
10 intelligente, utdannede og velkvalifiserte ateister kan ikke sitte i samme regjering, selv om de skulle finne 9 oppegående kristne å leke med.

Dette er ståa i kongeriket Norge, anno 2006.

Det kan ikke sies ofte nok: Skill stat og kirke. Nå!

Tidligere publisert på VG Blogg

Er alle mennesker like mye verd?

2006-05-10T16:29:00.000+02:00

De fleste vil nok uten videre være enige i at alle mennesker er like mye verd. Det er iallfall mitt inntrykk. Jeg har grublet mye på emnet etter en kommentar jeg la igjen hos Hawkie om dette, og jeg er usikker på hva som egentlig ligger i det.

Et raskt google-søk på strengen "alle mennesker er like mye verd" gir 223 treff. De fleste treffene har til felles at de er enige i denne grunnsetningen, og du finner dette synet hos alt fra dypt kristne til et bredt politisk spekter fra høyre til venstre.

Men hva betyr det egentlig? Verdi kan måles i så mange valører, og i de fleste av disse valørene er utvilsomt alle mennesker ikke like mye verd. Det er vel heller ingen tvil om at for hver enkelt privatperson vil det finnes et antall personer som er mer verd enn andre. For det enkelte individ er følelsen av andre menneskers verdi altså sterkt individuell og situasjons- og individbetinget.

Svaret er vel derfor at vi som samfunn trenger et ideal å strekke oss mot, hvor samfunnet - fellesskapet - skal betrakte alle enkeltindivider som likeverdige. Nok engang trengs det dog presiseringer på hva som ligger i verdi her: Oppmerksomheten en naturkatastrofe i USA får, fremfor oppmerksomheten en naturkatastrofe i Pakistan eller Tyrkia får, viser at vi også her helt naturlig er mer opptatt av det som føles nært. Det betyr mer for oss.

Så hva ligger det da i at alle mennesker er like mye verd? Er det riktig å bruke like mye ressurser på å redde livet til en afrikansk toåring som på å redde livet til en norsk toåring? Vi gjør det iallfall ikke. Summene vi bruker selv på små helseplager til norske barn kunne sikkert redde livet til langt flere afrikanske barn. Hvordan kan dette harmonere med idealet, hvordan får vi det overhodet til å stemme hvis vi mener at alle mennesker er like mye verd?

Vi ser altså at det som er fjernt får mindre oppmerksomhet og tillegges mindre verdi (hva "verdi" nå måtte bety) enn det som er nært. Kan vi koke det ned til at alle nordmenn er like mye verd? Tja. Se på norsk helsevesen og den daglige prioriteringen der. Se på hvordan vi godtar at noen barn vokser opp i fattigdom og misbruk mens andre vokser opp i overflod og kjærlighet. Kanskje er det rett og slett som Kamerat Napoleon sa det så fint: Alle dyr er like, men noen er likere enn andre?

Mange viktige verdier i samfunnet vårt er byget på denne tanken om likeverd. Flere spørsmål melder seg dersom ideen om likeverd forkastes:

- Er det riktig å bruke ekstra ressurser og flid på begavede barn/mennesker, og mindre ressurser og flid på de mindre begavede?
- Er det riktig dømme verdifulle mennesker mildere enn verdiløse?
- Er det riktig å heller hjelpe en forfulgt asylsøker vi anser som verdifull fremfor en forfulgt asylsøker vi anser som en byrde?

Og slik kan man fortsette å utfordre eksisterende tankegods. Så derfor ber jeg om hjelp til å sortere tankene mine:

Er alle mennesker like mye verd? Hva er verdi? Og hvordan mappes dette i tilfelle opp mot eksemplene mine over?

Tidligere publisert på VG Blogg

Det finnes mer mellom himmel og jord...

2006-04-19T22:54:00.000+02:00

En del selvfølgeligheter hører man ofte. F.eks. at det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. At det finnes mer mellom himmel og jord enn hva vi vet eller kan forklare i dag.

Irrasjonelle mennesker strekker dette selvsagte faktum særdeles langt. Les en debatt om kornsirkler, astrologi, religion, sjelevandring, spøkelser, ut-av-kroppen-opplevelser eller nær sagt hva som helst mystisistisk, og en eller annen kommer som regel trekkende med overnevnte utsagn som om det skulle bevise noe som helst. Dette kobles gjerne sammen med noen personlige erfaringer, som skal tjene som ytterligere "bevis" for at ønskedrømmen om det mystiske er sann. Denne ønskedrømmen synes å være viktigere enn selve sannheten, og det er således ikke noe troverdig forsøk på å finne sannhet som ligger bak. Mange forholder seg til fantasiene som om de skulle være sanne.

Den menneskelige hjerne er et særdeles følsomt, skjørt og upålitelig instrument, som er svært dårlig egnet til å forstå det den opplever. Vi vet at vi tenderer til å overtolke og tilpasse det vi opplever til forutinntatte holdninger og mønstre, vi vet at vi har det med å lete etter bekreftelser på det vi tror eller ønsker og å ignorere det som strider mot.

Rasjonelle mennesker vet derfor at slike "personlige opplevelser", som ofte tillegges stor vekt av mystisister, er svært lite verd som grunnlag for å si noe om hvorvidt noe er sant eller ikke. For at noe skal kunne sies å være sant, som i allment sant og ikke bare sant i hodet til den som opplever det, må dette "fenomenet" som oppleves stå ut fra alt annet og identifiseres med egenskaper som andre mennesker kan kontrollere at det faktisk har.

Det er viktig å ha et operativt skille mellom fantasi og fakta. For å få til et slikt skille må man ha begrep om kvalitetssikring av kunnskapen sin. Menneskehjernen er, som nevnt, i seg selv dårlig egnet til å håndtere det vellet av informasjon mennesker i et moderne samfunn trenger å behandle. Det som skiller det rasjonelle mennesket fra det irrasjonelle er da at det rasjonelle mennesket underlegger sin tenkning og sitt forhold til omgivelsene en lang rekke metodekrav. Dermed kan man skille et rasjonelt menneske fra et irrasjonelt ved å se hvilket fokus de har på metoderiktighet. Det rasjonelle mennesket tror ikke på noe fordi det er "sant", men fordi man kan finne ut hvor sant det er!

Det er irrasjonelt å forholde seg til ting som føles riktig, uten å være i stand til å gjøre rede for hvordan denne følelsen oppstår. Spør man om begrunnelser for løse påstander følges det gjerne opp av en drøss nye løse påstander som også føles riktige. Man mangler altså metodiske steg fra en sannhet til en annen.

Vitenskaplig metode er en tilnærming til virkeligheten som filtrerer vekk mye av den støyen våre egne ufullkomne hjerner selv produserer. For å kunne undersøke om noe man tror er sant virkelig er sant trenger vi derfor metodemessige verktøy som begrenser feilslutningene mest mulig.

Misforstå meg rett. Undring og nysgjerrighet er kjempeviktig. Det driver kunnskapen vår fremover. Men å begynne å tro på ting som om de skulle være sanne når det ikke er belegg for det, er det jeg reagerer på og kaller irrasjonelt. A-magasinet kunne nylig berette at nesten halvparten av befolkningen her i landet er positive til astrologi, og at en av fire tror på reinkarnasjon. Jepp, det finnes virkelig mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.

Jeg vil til slutt gjerne understreke at "det rasjonelle" og "det irrasjonelle" mennesket som jeg skriver om er ytterpunkter på hver sin ende av en skala. De fleste av oss ligger selvfølgelig et eller annet sted mellom disse ytterpunktene. Men vi har ingen unnskyldning for å grise til tenkingen vår med mangel på metoderiktighet. Iallfall ikke hvis det er kunnskap om virkeligheten vi er ute etter.

Tidligere publisert på VG Blogg

Moral som en absolutt størrelse

2006-04-03T14:48:00.000+02:00

Jeg har i flere diskusjoner med sterkt troende her på vgb havnet opp i diskusjoner hvor de påstår at det finnes en absolutt moral, altså helt objektive størrelser for rett og galt, og at dette er avhengig av Gud. Jeg forsøker meg derfor med en drøfting her i bloggen min, basert på en kommentar jeg skrev her, fordi det er et stadig tilbakevendende tema.

La meg starte med noen eksempler:

Pave Innocent VIII var kristen, og begrunnet sitt ønske om å utrydde "trollmenn" og "hekser" ut fra det.
Sokneprest Atle Hopland er kristen, og begrunner sin motstand mot kvinnelige prester og biskoper ut fra det.
Inkvisisjonen var kristen, og begrunnet sin motstand mot det heliosentriske verdensbildet og dommen mot Galilei ut fra det.
Pro-Life bevegelsen i USA er kristen, og store deler av den begrunner sin støtte til dødsstraff ut fra det.
De fleste norske kristne er motstandere av dødsstraff, begrunnet i kristen etikk

And the list goes on and on and on. Og jeg vet at man kan sette seg ned og lage en tilsvarende liste over ikke-kristne som har begått tåpeligheter og grusomheter begrunnet i noe annet.

Så hva beviser dette? Ikke noe spesielt, annet enn at det ikke er spørsmål om "Gud" eller ikke. Jeg tviler ikke på at ovennevnte kristne var og er særdeles faste i troen og overbevist om at de handlet og handler godt og riktig.

Jeg har vist gjennom disse eksemplene at etikken ikke er noe mer absolutt med en Gud enn uten. Jeg har vist det ved å peke på mange kristne som har en helt innbyrdes motstridende etikk. Både døde paver og levende norske sokneprester og amerikanske dødsstrafftilhengere. Å bare påstå at disse andre troende har misbrukt bibelen eller Gud blir for lettvint rett og slett. De, eller iallfall mange av de, har ment og mener at de har støtte i absolutter fra sin religion og skaper for standpunktene sine. Med samme utgangspunkt ender man altså opp forskjellig, selv innenfor grunnleggende emner som dødsstraff.

Samtidig ser vi at grunnverdiene til mennesker som regel er i harmoni med grunnverdiene til samfunnet rundt en. Man adopterer gjerne sine foreldres livssyn og grunnleggende etikk, og ender man opp med å avvike fra denne, havner man som regel innenfor definerte rammer som harmonerer med noen andre rundt en. Mennesker er flokkdyr og kopister. De fleste av oss tenker ikke en grunnleggende ny tanke i hele sitt liv, men vi er flinke til å kopiere og suge til oss allerede tenkte tanker. I løpet av den viktigste kopi-perioden, også kalt sosialiseringsprosessen, blir de fleste grunnholdningene våre meislet inn i oss. Vi kopierer fra samfunnet rundt oss. Eller mer presist: Fra de delene av samfunnet som regnes for "våre".

Derfor har de fleste epoker og geografiske områder egne etiske særtrekk. Mennesker kopierer. Og innenfor epokene og områdene føles de moralske grunnstenene like absolutte som "dine" føles for meg, eller "mine" for meg.

Her ligger også mye av forklaringen på at både du som kristen og jeg som ateist har absolutte sperrer mot å f.eks. ta menneskeliv. Vi har vokst opp i en kultur hvor det har blitt innpodet oss at det styggeste man kan gjøre er å ta fra et annet menneske selve eksistensen. Dette er en av flere grunnverdier vi baserer andre verdier vi også har på. Grunnverdier som også hjelper oss å avgjøre hva vi synes er rett handlemåte når vi står oppe i nye eller ukjente situasjoner, hvor vi ikke har en klar regel å forholde oss til.

Den religiøse sier at sin grunnholdning er rasjonell, fordi hun kan hevde at den er gitt av Gud. Jeg gidder ikke dra i gang en ny diskusjon om hvorvidt det er rasjonelt å forholde seg til "Gud" som noe eksisterende, eller ikke. La meg heller omformulere det til et utsagn jeg finner holdbart: Dersom det finnes en Gud som er allvitende og denne guden kun har vårt beste for øyet da er det rasjonelt å følge morallover han gir oss. Fair enough, men som jeg har vist over vil man finne et utall varianter av innbyrdes uforenlige morallover utledet av samme gud og samme bok. Så, så lenge du ikke har en direkte kanal til denne guden faller hele postulatet litt sammen.

Paradokset blir da at selv om man for the sake of argument skulle godta at det finnes en objektiv moral, bestemt av en gud, ville man være like langt fordi ingen kan vite hva denne moralen er. Dette gjør selve spørsmålet litt meningsløst, uten at det virker som om de selvrettferdige ser det som et hinder.

Så hva står vi igjen med: Religiøse tror at verdiene deres er absolutte fordi de er gitt dem av Gud, og alle andre religiøse som bekjenner seg til samme Gud men har forstått reglene hans annerledes driver "vranglære" eller "misbruker" Gud eller Bibelen eller begge deler. Dette er selvfølgelig satt litt på spissen, mange vil nok hevde at de ikke kjenner hele sannheten, men at de finner støtte for holdningene sine i Bibelen.

Men la oss omformulere nok en gang: Religiøse tror at deres egen personlige moral bygger på et absolutt, for de kan peke på guden sin og si at reglene kommer fra ham. Gud er da et anker som det er festet utallige kjettinger til, og i enden av hver av disse kjettingene finner du en sekt eller menighet eller person.

Problemstillingen er da: Vi som ikke har et slikt anker, dvs en tro på at noen har gitt oss en absolutt sannhet og at vi kjenner og forvalter den, hvorfor skulle vi ønske å velge noe godt, eller noe som går på tvers av våre egne interesser?

Vel, i utgangspunktet oppleves det ikke som noe problem, fordi vi, som vist over, blir innpodet et sett med grunnverdier i løpet av sosialiseringsprosessen som også for oss oppleves som absolutte. Det finnes også masse litteratur og filosofi rundt emnet for den som skulle bli søkende eller tvilende. Det at det ikke finnes en absolutt "lovgiver" som står som avsender for moralen vår skremmer oss ikke, for tanken om denne lovgiveren er absurd for oss i utgangspunktet. Dette tror jeg også er grunnen til at de sekulære som regel er de som går i bresjen for forandring innenfor moralske spørsmål (f.eks. kvinnefrigjøring), mens de religiøse kommer motvillig luntende etter og bruker en eller flere generasjoner før de klarer å finne en tolkning i boka si som gjør at de klarer å forankre også denne nye moralen hos guden sin.

Det kan sikkert hevdes at det er lettere å få noen til å handle moralsk slik man ønsker ved å kunne slippe problematisering rundt hvorfor man mener at dette og hint er rett eller galt, men bare kan peke på guden sin og si at det kommer fra ham. Men dette er et tveegget sverd. Uten en kritisk refleksjon over vår egen moral, er også mulighetene store for at en slik autoritetstro kan føre til at uhyrligheter godtas. Dette ser vi eksempler på både fra religiøse og politiske ekstremiteter, både i hekseprosesser og nazismens overgrep. Det er derfor viktig å understreke at dette ikke bare gjelder religion. Kritisk, selvstendig refleksjon er viktig uansett, og det beste verktøyet vi har mot ekstremisme.

Oppsummert: Moral er relativt og innpodes gjennom samspill og sosialisering. Hver enkelt religiøs hekter moralen sin på en knagg de kaller Gud, men moralen avviker sterkt i enden av hver hempe. Hver enkelt religiøs tror da at "sin" moral er basert på absolutter, og sover derfor bedre om natten. Sekulære innser at moral, også ens egen, er relativ og stiller derfor lettere spørsmål ved den, men sover like godt om natten for det.

Tidligere publisert på VG Blogg

Den paradoksale finansieringen av overtro i Norge

2006-04-02T08:44:00.000+02:00

Jeg mener at finansiering av organisert religion ikke burde være en statlig oppgave. Jeg er derfor interessert i at minst mulig offentlige penger skal gå til dette formålet. I dag gis det støtte både til Den norske kirke (DNK) og et antall "livsynsorganisasjoner".

Det er en vanlig misforståelse at vi har kirkeskatt her i landet, og at størrelsen på overføringene til DNK er basert på medlemstall. Dette er ikke riktig. Overføringene til DNK blir fastsatt gjennom budsjettvedtak i Stortinget og kommunestyrene rundt om i landet.

Støtten til andre tros- og livssynssamfunn følger som en funksjon av bevilgningene til DNK målt per medlem. Altså: Man ser på størrelsen på bevilgningene til DNK, og gjør et regnestykke basert på medlemstall i DNK for å finne ut hvor mye støtte andre livsynsorganisasjoner skal få pr medlem.

Det betyr at jo færre medlemmer DNK har, jo større blir støtten per medlem for de andre organisasjonene. Dette fører til det paradokset at som utmeldt av statskirken genererer jeg mer penger til Jehovas Vitner, Pinsebevegelsen, Islamske trossamfunn osv. enn hvis jeg hadde stått som medlem av DNK. Den eneste måten jeg kan bidra til å minske den økonomiske støtten disse organisasjonene på, er ved å melde meg inn i DNK igjen. Da har DNK flere medlemmer, får samme sum i støtte med eller uten meg, og den økonomiske støtten pr medlem blir marginalt lavere for de andre religiøse sektene.

Logisk? I beg to differ.

Jeg forlanger å kunne være medlem eller ikke av de organisasjonene jeg måtte ønske, uten at mitt valg skal generere inntekter for organisasjoner jeg forakter. Denne ordningen er nok en uheldig konsekvens av at vi holder oss med en statsreligion i Norge i 2006.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Skill stat og kirke. Nå.

Referanser:
ODIN - Kirkens økonomi
ODIN - Tros- og livssynssamfunn
Medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke

Tidligere publisert på VG Blogg

Prinsipper og engasjement

2006-03-29T13:50:00.000+02:00

Engasjement for noe fører ofte til mye rart:

Kristne som er imot at Otto Jespersen brant bibelen klager over at han ikke brant Koranen også.
Vigrid som er mot knebling av rasistiske ytringer anmelder Telemarksavisa for å komme med rasistiske ytringer.
Muslimer som er såret over Mohammedkarikaturer klager over at ikke Jesus harseleres mere med.

Jeg forstår selvfølgelig at man gjør disse tingene for å understreke et poeng. Men jeg har så mye mer respekt for folk som er prinsippfaste nok til å kjempe konsekvent for noe, heller enn å dra andre inn i noe som strider mot det man står for.

Tidligere publisert på VG Blogg

Muhammed revisited

2006-03-27T13:32:00.000+02:00

Jeg opprettet aldri en egen vlogg om saken da debatten om Mohammed-tegningene raste som verst her på vgb. Jeg var imidlertid ganske aktiv i diskusjonene på andre vlogger, og skrev en del kommentarer som jeg la en del jobb i og ikke ønsker å miste. Jeg sliter med å finne dem igjen alle sammen, men jeg ønsker å samle iallfall noen av de her på hybelen, sånn at de ikke blir borte for meg.

De vil selvfølgelig bli litt ute av kontekst, men jeg linker til vloggen de opprinnelige kommentarene ligger i også. Det er selfølgelig mye gjentakelser på tvers av kommentarene, men jeg har valgt å ikke redigere dem.

Først et par kommentarer hentet fra Amarettos vlogg Krig og drap og annen galskap:

> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >

#4 Kommentar fra dunkman:
Jeg fatter ikke alle disse innleggene som virker mer støtt over de uhøflige ytringene enn over de voldsfikserte, truende reksjonene som så definitivt er et _angrep_ på ytringsfriheten.

En av de bakenforliggende historiene her er bl.a. at Finn Graff uttalte seg om at han ikke ville tørre å karikere islam av frykt for sitt eget liv. En annen er drapet på Theo van Gogh.

Det at tegninger som dette blir publisert synliggjør så tydelig den underliggende trusselen som ligger å ulmer under overflaten for enhver som har noe kritisk å melde om islam. Denne underliggende trusselen er til _hinder_ for samfunnsdebatt. Den skremme aktører fra å delta.

Jeg gir blanke pokker i om motivet for Magazinet var det ene eller det andre, det blir bare synsing og gjetting uansett. Jeg nøyer meg med å konstatere at ytringene i seg selv var kurante. Resultatet er synliggjøring av et demokratisk _problem_, nemlig truslene fra de som føler seg "hånet" og sin ære "krenket".

Vi ville aldri godtatt slike reaksjoner fra politiske miljøer. Vi ville aldri godtatt dem fra vitenskaplige miljøer. Men når religiøse skrullinger hisser seg opp og truer med voldelige aksjoner, da er det liksom forståelig og greit, mens det som provoserte gærningene blir fordømt på det sterkeste, til og med av våre egne myndigheter.

Du sier du er for ytringsfrihet. Ser du ikke at trusler om vold og represalier knuger ytringsfriheten? Ser du ikke at dette dreier seg om mer enn bare noen teite karikaturtegninger, men om en underliggende frykt som knebler kritiske røster? Bildene her har bare brakt grumset fram i lyset.

> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >

#11 Kommentar fra dunkman:
- - - - -
Hvis venninna mi kjøper seg en bukse jeg synes er stygg, så har jeg rett til å fortelle henne det. Gjør jeg det: Nei! Dette er et veldig forenklet eksempel, men det går faktisk på det samme.
- - - - -

Nei, dette går ikke på det samme i det hele tatt. Et av problemene med et sakskompleks som dette er at flere av de berørte ikke virker å ha utviklet evnen til å se forskjell på den private og den offentlige sfære. I den private sfære omgåes man enkeltindivider, hvor man har et personlig forhold og kommunikasjonen skjer en til en. I den offentlige sfære, som i et avisinnlegg eller en blogg, snakker til et udefinert antall personer, en uidentifisert masse hvor man ikke _kan_ ta like store hensyn til om en eller noen av mottakerne kan føle seg støtt eller krenket av budskapet som legges frem.

Dette betyr ikke at det i det offentlige rom er fritt frem for å være så guffen man bare vil, men takhøyden for hva som skal kunne kalles krenkende eller fornærmende er langt høyere enn i det private rom. Den offentlige debatt er helt avhengig av en slik takhøyde for å være fri og konstruktiv.

Satire og hån av virkelighetsoppfatninger er retoriske virkemidler som er fullt gangbare i det offentlige rom, men som er svært uhøflige i det private. Dessverre virker det som om mange, og da særlig sterkt religiøse, ikke har klart å innse dette viktige skillet mellom privathet og offentlighet, men forventer at man i offentlig debatt skal puse rundt grøten og kanskje helt unngå å sette ord på det ubehageligste for å unngå at noen, og da særlig en selv, føler seg krenket.

At dette i ytterste konsekvens er sensur og meningstyranni kan det virke som ikke har streifet dem i det hele tatt - de er jo bare snille og empatiske.

> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >

#79 Kommentar fra dunkman:
- - - - -
sinnaoglei:
"Ære" og "respekt" er ord som har fått en foruroligende klang i øret. Det har blitt til noe en forbinder med drap, tukt og hevn.

Hvorfor det mon tro?
- - - - -

Islam er fortsatt på mange måter en stammereligion, sterkt knyttet til de primitive tvillingbegrepene som skam og ære. Kristendommen var også slik en gang, men den har heldigvis latt seg reformere.

En av de store oppdagelsene den vestlige kultur har gjort er at ord og ytringer i seg selv ikke er skadelige. Ord kan utfordre noe man tror på, og på sikt endre det. I den vestlige kultur blir dette sett som et gode, og noe man ønsker å oppmuntre.

I mer primitive kulturer blir ære krenket, skammen er kollektiv og kan godt gjelde hele familier og i ytterste konsekvens hele folkeslag. Den eneste måten å gjenopprette æren på er ved å fysisk skade den som brakt skam over en. Primitive kulturer sliter med å holde seg med fungerende rettsstater, fordi hevntanken er så fremtredende og æresfølelsen så viktig, at man ikke kan godta at en "utenforstående" kommer inn og dømmer i saker for man føler seg skambelagt.

I slike primitive kulturer blir kunnskap ikke verdsatt hvis den strider mot noe man irrasjonelt _tror_, tvert imot kan det være farlig å utfordre sementerte oppfatninger. Kulturene er derfor grunnleggende kunnskapsfiendtlige. Du skal _veldig_ langt tilbake i vestlig kultur for å finne tilsvarende.

Både ytringsfriheten og rettsstaten er grunnpilarer som demokratiet hviler på. Disse pilarene har ikke blitt reist i vesten av seg selv, og det er ikke gitt at de er sterke nok til å ikke la seg rive ned igjen. Vi som er dagens bærere av den vestlige kultur har et ansvar for å sikre disse pilarene mot forvitring. Sett i det lys har vi en spesiell utfordring med tanke på at vi importerer mange mennesker fra primitive kulturer, mennesker som ikke deler vår innpodede respekt for ytringsfrihet og rettsstat og, i siste instans, dermed også demokrati.

Dette betyr ikke nødvendigvis at vi skal stenge grensene våre, eller at mennesker fra primitive kulturer ikke kan adoptere vårt verdisett. Jeg tror allikevel vi i vesten skal tørre å være _stoltere_ av disse fantastiske og unike sidene ved vår kultur, og stille strengere krav til de som flytter hit om å ta dette til seg. Anslag mot ytringsfriheten og rettstaten bør straffes hardere, da det i siste instans er et anslag mot pilarene som hele vår samfunnsform hviler på. Selvfølgelig gjelder dette uavhengig av hvilken etnisitet man har, det finnes da vitterlig nedsnødde, primitive nordmenn og.

> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >

Så et par kommentarer fra johknu sin vlogg Vox Populi:

> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >

#22 Kommentar fra dunkman:
- - - - -
johknu:
Jeg forsvarer ytringsfriheten uansett hvem og hva. Det jeg kritiserer er at den misbrukes for å oppnå noe annet enn ytringsfrihet, nemlig legitimitet til å forfølge muslimer. Det er etter min oppfatning, Magazinets agenda.
- - - - -

Jeg synes dette er å snu saken helt på hodet. Ja, det er nærliggende å tro at Magazinet hadde vikarierende motiver for å trykke disse tegningene. Hvilken rolle spiller det? Kan vi gjette oss til noe glupt om tegnernes motiver for å tegne disse tegningene også? Eller skal vi bestemme oss for at tegnernes motiver kan ha vært så renhårige de bare vil, men så lenge vi tror utgivers motiver er korrupte blir automatisk tegningenes eksistens også korrupt?

Jeg vil hevde at publiseringen av bildene, med påfølgende reaksjoner, har vært en viktig påminnelse om en snikende trussel mot frie ytringer. Jeg tenker ikke da på den uttalte trusselen vi ser i forhold til disse bildene, men på den nagende frykten som stopper mange fra å uttale seg kritisk om sider ved islam i frykt for sitt eget liv. Dette kan f.eks. også gjelde muslimer som har et ønske om å reformere islam, eller kvinner som ønsker å kjempe for kvinnefrigjøring.

Vanligvis ser vi ikke noe til denne tause trusselen, men den ligger der som en usynlig klam hånd over det offentlige ordskiftet. Jada, vi får med oss at en nederlandsk filmskaper blir drept, at William Nygaard ble forsøkt drept og at Salman Rushdie hadde en dødsdom hengende over hodet. Men sånn til hverdags blir det litt glemt, vi merker jo ikke så mye til det rent personlig. Men personer som er kritiske til islam, eller til deler av islams lære, trues til taushet av redsel for å bli en van Gogh eller en Rushdie.

Eksplosjonen av voldsutspill vi er vitne til etter publiseringen av disse bildene drar grumset ettertrykkelig frem i lyset. Det er positivt, for det tvinger oss til å ta stilling til hva vi mener om frihet til å ytre oss i samfunnsdebatten, og det kan få oss til å forstå trusselen de med avvikende meninger om islam lever under. Hva som så måte ha vært Magazinets egentlige motiv for publisering blir i den sammenheng uinteressant, og debatten rundt det drar bare fokus vekk fra den alvorlige trusselen mot frie ytringer som de voldelige fundamentalistene faktisk er, og hvilken stilltiende støtte de har fra store deler av den islamske kultur.

Jeg registrerer at beklagelsene for publisering kommer på løpende bånd for tiden, fra de som publiserte. Hva tror du motivet bak beklagelsene er? Jeg tror det er frykt.

> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >

#25 Kommentar fra dunkman:
- - - - -
johknu:
Jeg mener tvert i mot at dersom ytringsfriheten brukes i en sammenheng som er stikk i strid med ytringsfrihetens intensjon, kan det være med på å både uthule respekten for ytringsfriheten og på sikt kan det bidra til at ytringsfriheten innskrenkres
- - - - -

Dette er et viktig poeng, og jeg har ikke noe godt svar er jeg redd. Vi ser jo allerede hvordan ytringsfrihet stadig innskrenkes, nå sist ved den såkalte diskrimineringsloven. Ofte er det mennesker med de beste hensikter og edleste motiver som setter stengsler for det frie ord.

Vi er nok ganske enige i problemstilling her, men det virker som om vi lander på hver vår side av gjerdet i konklusjon. Hvis jeg leser deg rett er motivet bak en ytring et viktig moment i vurderingen av den, nettopp på grunn av problemstillingen over. Jeg hevder på den andre side at motivet er irrelevant, fordi man i hovedsak ikke kan vite noe om det, og at ytringen må vurderes "as is".

Ved å ikke vektlegge spørsmålet om motiv, men se på ytringen som uavhengig av avsenderen, vil offentliggjøring av en email som beskrevet i eksemplet kun slå tilbake på redaktøren og journalisten. De ville stått avkledd tilbake som de hyklerne og intrigemakerne de er. Ytringen i seg selv ville dog fortsatt være "intakt", og de som reagerte på den vil fortsatt være like ansvarlige for sin egen reaksjon.

Dersom motivet skal tillegges vekt vil man aldri helt få grepet om hva en ytring faktisk er, den vil til enhver tid være relativ i forhold til gjeldende konsensus av hva motivet var. Dette betyr ikke at man ikke skal lese ytringer i kontekst, eller at man ikke skal forsøke seg på tolkninger av hva avsender kan ha _ment_. Man skal imidlertid da være ydmyk for at det er tolkninger av ytringer man da holder på med, og at man i stor grad er ansvarlig for disse selv.

For å ta et eksempel. En muslim kan tolke en karikatur over Mohammed som terrorist som en bevisst fornærmelse og en utilgivelig hån mot hans verdier. Jeg kan tolke den samme tegningen til at den sier noe om vestens frykt for religiøst fundert terrorisme. En tredjemann kan tolke den som en bekreftelse på at alle muslimer støtter terrorisme og at de burde pelle seg vekk der de kom fra. Vi er alle tre ansvarlige for vår egen tolkning av tegningen, og tolkningene våre lever sine egne liv uavhengig av hva tegneren måtte ha ment når han tegnet krusedullene.

Er det ikke først når man vektlegger avsenders mer eller mindre uttalte motiver at man bygger opp under forestillinger om misbruk av ytringsfriheten, og slik sett gir ammunisjon til de som med de beste hensikter ønsker å innskrenke den? Eller misforstår jeg noe vesentlig her?

Jeg takker forøvrig for rosende ord, jeg er ikke bedre skapt enn at slikt varmer. ;)

> > > > > > > > > > > > > > > > > > > >

#34 Kommentar fra dunkman:
#32
Jeg har to kommentarer som indirekte går på dette litt lenger opp på denne siden. Jeg vil også legge til dette:

Det er umulig føre en vettug samfunnsdebatt uten at noen skal føle seg krenket. Det at noen føler seg tråkket på betyr ikke at de _er_ tråkket på, eller at _meningen_ var at de skulle føle det slik. De som tror det viser bare at de ikke har utviklet evnen til å skille sine _egne_ tolkninger av en ytring fra ytringen selv, og tror at det de føler er nøyaktig det avsender hadde _ment_ at de skulle føle.

En av tegningene vi snakker om her viser Mohamed med en bombe i turbanen, mens han stopper noen selvmordsbombere ved porten til Paradis, med beskjeden: "Beklager, vi har ikke flere jomfruer igjen".

Når man vet at forestillingen om at martyrdød ved selvmordsbombing og påfølgende evighet sammen med 40 jomfruer er et klassisk forestillingsbilde for selvrettferdige hyperreligiøse terrorister, er absolutt denne tegningen relevant som en påpekning av noe mange ser på som galskap her i verden. Om tegnerens motiv var ditt eller datt er uinteressant i den sammenheng.

Det er interessant å se at en majoritet av muslimer velger å _ikke_ trigge på imamene som lover at Profeten skjenker evig liv and all the virgins you can eat til selvmordsbombere, men _heller_ velger å føle seg krenket av at denne vrangforestillingen karikeres.

Tidligere publisert på VG Blogg

Ditt armenske svin, din tartanske potte

2006-02-28T15:54:00.000+01:00

Det krangles mye rundt omkring på nett. Følgende brevveksling kan kanskje minne oss alle ydmykt på at vi ikke er helt i øverste divisjon.

I året 1680 mottok kosakkene i Saporosje i Ukraina en mildt sagt hoven depesje fra den tyrkiske sultan, som i all sin herlighet forlangte de hesteføre steppefolks totale underkastelse.

”Jeg sultanen, Muhammeds sønn, solens og månens bror, Allahs bror og stedfortreder, hersker over alle riker: det makedonske, aleksandrinske og jerusalemske, og store og lille Egyptens konge. Herre over alle levende. Uovervinnelig som kriger og den hellige gravs ubetvingede hersker. Guds egen formynder og alle kristnes skrekk og redsel, men alle muselmenns håp og fortrøstning, jeg befaler Eder, kosakker fra Saporosje, å overgi Eder frivillig og uten noen som helst motstand og holde opp med å krenke meg med Eders grensetokter.”

Kosakkhøvding Sakhartsjenko svarte prompte:

"Du tyrkiske satan, den lede djevels bror og kamerat, selveste Lucifers sekretær og Fandens egen lignelse, måtte Han hente deg og ditt lurvete krigerfølge. Ikke makter du å tvinge kristne under ditt herredømme. Dine krigere frykter vi ikke, til lands og til vanns vil vi kjempe mot deg. Din babylonske kokk, makedonske hjulmaker, jerusalemske skomaker, aleksandrinske geitebukk, store og lille Egyptens grisegjeller, armenske svin, tartanske potte, kamenetzske stut, podolske ildgjerningsmann, selve den ledes yngel, en forargelse for jorden og for himmelen og en narr for Vårherre.

Ditt grisetryne, hoppefitte, din skabbete kjøter, din udøpte skolt, måtte Fanden skolde deg i blanke ræva. På denne måten har kosakkene vist deg, din hedenske hund, at du ikke kan skremme troende kristne.

Datum vet vi ikke, for kalender har vi ikke, månen står på himmelen og året i bøkene, og dagen er den samme hos dere som hos oss, og dermed kyss oss midt i møkka."

Fornærmelsen "hoppefitte" har jeg forøvrig adoptert, men den er reservert for spesielle anledninger.

Tidligere publisert på VG Blogg

Himmel og helvete

2006-02-27T14:39:00.000+01:00

Etter å ha lest denne diskusjonen i Hawkies blogg har jeg lyst til å utlede noen konsekvenser av troen mange har på himmel og helvete, og ikke minst hvordan man havner der.

Utgangspunktet er da følgende hypotese:

"Alle som ikke tror på Jesus kommer til helvete"

som også kan leses som

"Alle som ikke er kristne kommer til helvete"

Dette synes å være en vanlig oppfatning bland dypt troende her til lands, samtidig som det virker som om flertallet av kristne ikke har noe sterke tanker om temaet himmel og helvete i det hele tatt.

Dersom man forutsetter at afterlife skal tilbringes i enten himmelen eller helvete, sier hypotesen altså at kristentro er en nødvendig forutsetning for å komme til himmelen. Det er derimot ikke gitt at kristentro er en tilstrekkelig betingelse.

Et artig paradoks er det jo da å tenke på alle de som levde før Jesus. De hadde jo ikke muligheten til å være kristne, og man må vel kunne hevde at det ikke var nevneverdig stort livssyns-avvik fra la oss si en jøde (A) fra år 100 f. Kr, og en jøde (B) fra 100 e. Kr.

Følgende alternativer kan da utledes fra hypotesen:

1. "A" og "B"er åpenbart ikke kristne, og må brenne

2. Jødedom var en gang i tiden Godt Nok™ til å slippe inn gjennom perleporten, men ble gammeldags ("that is soooo B C") etter år 50 eller noe i den dur. "A" slipper dermed inn, mens "B" må brenne.

Alternativ 1 er i og for seg det mest konsistente med hovedhypotesen, men kan kanskje virke litt urettferdig mot alle de som levde før Jesus. Samtidig kan vel ikke Mgupo Kdaphis (C) sjanser til å ha hørt om, og dermed tro på, Jesus sies å være høyere enn null der han satt i stråhytten sin i svarteste Afrika på 1200 tallet.

Dette bringer oss over på alternativ 2: Det vil jo være urettferdig mot ”C” å spare "A" fra flammene når "C"s mulighet til å bli kristen er like ikke-eksisterende. En rettferdiggjøring av å spare "A" må derfor være like gjeldende for "C". Dette gir oss følgende presisering av alternativ 2:

2b: Hvis du uforskyldt aldri har hørt om Jesus, både av lineære og geografiske forhold, trår hovedhypotesen ut av kraft.

Den observante leser ser her hvilket uføre man begir seg inn i: Dersom alle som av en eller annen omstendighet ikke har hatt mulighet til å høre om Jesus skal slippe inn i himmelen blir det veldig trangt og etnisk der.

Dette vil jo også medføre at mange slipper inn som ellers ikke ville sluppet inn hvis noen hadde vært så vennlige å fortelle dem om Jesus. Det er neppe kontroversielt å påstå at det har levd en fair share med dårlige mennesker både før år 50 (eller hvor man setter grensen), og i avsidesliggende strøk generelt sånn litt når som helst. Kanskje tilogmed særlig i avsidesliggende strøk.

Vi må derfor på plass med enda en nødvendig betingelse for å komme til himmelen:

"Den som ikke lever sitt liv i tråd med kristne grunnverdier kommer til helvete"

Hva som legges i kristne grunnverdier skal jeg ikke gå nærmere inn på her, da det blir en diskusjon i seg selv. Noen vil nøye seg med å peke på nestekjærlighet og toleranse. Andre vil trekke inn ting som seksualmoral.

Da har vi foreløpig klarlagt at:

P1) Alle som ikke er kristne kommer til helvete

P2) Alle som ikke lever sine liv i tråd med kristne grunnverdier kommer til helvete

P3) Hvis du uforskyldt aldri har hørt om Jesus, både av lineære og geografiske forhold, trår P1 ut av kraft.

Dette setter misjonsbefalingen i et rart lys. Det er jo direkte kontraproduktivt å misjonere for folk som ellers ville sklidd rett inn gjennom perleporten, og slik sett ved misjoneringen sørge for at de havnet i helvete. Det beste for den som måtte ønske å redde sjeler må derfor være å preke om grunnverdier, uten å trekke metafysikk om Gud og Jesus inn i bildet. Kristne misjonærer har derfor ført enorme menneskemasser lukt inn i fortapelsen - og det pågår den dag i dag.

Noen vil nok innvende at P3 er en ugyldig antakelse, og at P1 ikke kan fravikes. Dette synet innebærer at vi som havner i helvete kan ha lange og sikkert givende diskusjoner om religion med både Adam, Eva, Moses, Noah og i det hele tatt hele stjernegalleriet fra gamle testamentet. De kommer til å være der, alle sammen.

Noen vil hevde at både P1 og P3 er ugyldige antakelser. Da blir troen på Jesus i seg selv irrelevant, og etikk- og moralfilosofi det viktigste.

Noen vil også hevde at både P1, P2 og P3 er ugyldige antakelser. Det er nok det lureste, for å si det sånn. Da blir konseptet himmel og helvete uinteressant, og verden har blitt et litt bedre sted å leve.

Tidligere publisert på VG Blogg

Det handler ikke om deg

2006-02-19T17:33:00.000+01:00

Informatikkprofessor Kai A. Olsen har skrevet en rapport hvor han påpeker at kvalitetsreformen har ført til en nivåsenkning på høyere utdanning i Norge. Nivået på både studentene og undervisningen er dårligere enn før. Professoren uttaler bl.a.: ”Svake og middelmådige studenter er farlige for studiekvaliteten. Etter at vi åpnet universitetene har kvaliteten bare sunket. Kvalitetsreformen har dessverre forsterket denne tendensen.”

I etterkant har utrolig nok drøssevis av studenter ved norske universiteter og høyskoler rykket ut i avisinnlegg, kommentarer og blogger med budskap av typen: ”Nei. Det er ikke sant. Jeg er ikke sånn”. I tillegg rykker studentorganisasjoner ut og beskylder professoren for å skjære alle studenter over en kam.

Det er ganske utrolig å se at det blandt så mange av nasjonens fremtidshåp mangler en forståelse av at utsagn om kjennetegn ved en gruppe eller, som i dette tilfellet, deler av en gruppe ikke er et utsagn om hvert enkeltindivid i denne gruppen. At man kan komme seg til høyskolenivå uten engang å ha lært seg dette elementære skillet mellom gruppe og individ som selv min tiårige datter behersker, er jo helt sprøtt.

Så her er et tips til alle de studentene som ikke vet bedre enn å ta dette personlig: Det er ikke deg dette handler om. Hvis du mener at konklusjonene om gruppen er gal, ta da tak i materien ved å se på premisser og utledninger som ligger til grunn for konklusjonen, og påpek feilene og manglene du måtte finne. Inntil det er påstandene nemlig ikke tilbakevist, uansett hvor mye dere vifter med armene og såret roper ”Nei, jeg er ikke sånn”. Det handler nemlig ikke om deg.

Tidligere publisert på VG Blogg

Om religion og respekt for religiøse forestillinger

2006-02-10T11:47:00.000+01:00

Det snakkes mye om respekt i disse dager, ikke minst på bakgrunn av de famøse tegningene av Mohammed. Mange, blandt annet fremtredende medlemmer av vår egen regjering, prediker viktigheten av å respektere andres religion. Med respekt menes det da, så vidt jeg forstår, at man ved sin egen adferd og ytring skal passe på så man ikke støter andres følelser. Særlig hvis disse er religiøst fundert.

Utenriksminister Støre sa på Holmgang 8. februar at mangel på ytringsfrihet ikke synes å være problemet i Norge i dag. Mangel på respekt for andres overbevisning skorter det derimot på. Jeg siterer etter hukommelsen her, så leseren får ta det som min oppfattelse av hva utenriksministeren sa.

Hva betyr det egentlig å respektere andres tro? Tro er i seg selv irrasjonelt. Fjern det organiserte rammeverket rundt noens tro, og du står igjen med noe som innen psykiatrien kalles vrangforestillinger. Det er like lite hold i å tro at Jesus var Guds sønn, som i å tro at man selv er det. Gud er i seg selv et konstruert begrep som ikke peker tilbake på noe man kan sanse eller erfare. Det er ikke noen vesensforskjell på å høre at Gud taler til en, og å høre stemmer i sitt eget hode.

Religion er ofte motsatsen til kunnskap. Man forklarer det man ikke har viten om opphavet til, med religiøse forklaringsmodeller. Våre kjære forfedre trengte en forklaring på fenomenet torden, og dermed føk Tor over himmelen i en vogn dratt av geitebukker. Noen ørkenstammer i Midtøsten trengte en forklaring på hvordan jorda og menneskene var blitt til, og dermed oppsto beretningene om Adam og Eva.

Etter hvert som mennesket har opparbeidet seg mer kunnskap, har etablerte religiøse sannheter blitt forkastet eller omtolket. Ofte har dette skjedd etter intens motstand mot den nye kunnskapen. Bildet er imidlertid mer nyansert enn som så. Det er f. eks hevet over enhver tvil at mange i kirken støttet Galilei, inklusive minst en av de pavene som regjerte mens Galilei virket. Det tok mange tiår fra Galilei presenterte sine ideer til han måtte møte for inkvisisjonen.

Nyansene tatt i betraktning, det kan neppe sies å være kontroversielt at religion oftere har stått i veien for aksept av ny viten enn det motsatte.

Uansett, religionen må vike der hvor kunnskapen vinner frem. Det blir liksom litt meningsløst å hevde at jorden er noen få tusen år gammel, når det er funnet så mange beviser på at det ikke stemmer. Noen fundamentalister vil i enhver overgangsfase klamre seg til de religiøse forestillingene på disse områdene, men etter hvert tilpasser religionen seg de nye faktaene. F.eks. anerkjenner kristendommen i dag det heliosentriske verdensbildet og at himmellegemer er laget av samme stoffer som jorden, i motstats til den gamle forestillingen om at de var "eteriske legemer".

Religion er som nevnt motsatsen til kunnskap og baserer seg på konstruerte forklaringsmodeller som ikke kan ledes tilbake til noe virkelig. Samtidig er religionen viktig i livene til en majoritet av jordens befolkning, selv til en majoritet av Norges befolkning. Mennesker finner trøst i troen sin og henter styrke i den. "Tro kan flytte fjell" heter det, og på mange måter er nok dette riktig.

Tilbake da til utgangspunktet for dette innlegget. Hva betyr det å skulle vise respekt for andres tro, for andres vrangforestillinger? Det kan iallfall ikke bety at vi skal gjøre de til våre egne. Jeg synes heller ikke det kan bety at vi skal la de styre hvordan vi som ikke har disse vrangforestillingene skal leve våre liv. I den sfæren vi har felles, altså den offentlige sfæren, kan ikke noens religiøse forestillinger sette stengsler for andres livsutfoldelse. Det blir meningsløst å skulle tillate at noen misjonerer for sin religions sannhet, men å forby at noen argumenterer for den samme religionens usannhet.

Det kan ikke forventes at religiøse forestillinger skal kunne brukes som argumenter i samfunnsdebatten og samtidig frita disse forestillingene for kritikk. Hevder noen at homofili er synd fordi Bibelen eller Gud sier så, er både Bibelens og Guds troverdighet og eksistensberettigelse fritt vilt i den offentlige debatt. Tilsvarende - hvis noen med religionen som alibi bedriver terror, må andre tilhengere av samme religionen akseptere at mange trekker assosiasjoner mellom deres hellige symboler og terrorisme. Man kan argumentere heftig mot disse assosiasjonene og gjerne peke på andre forklaringsmodeller, men man kan ikke nekte andre å se avvikende sammenhenger.

Den eneste respekten jeg kan klare å se vi skal ha for andres forestillinger, være de seg religiøse, kunnskapsbaserte eller politiske, er at vi skal tillate dem. Det skal være tillatt å mene nær sagt hva som helst. Dette betyr også at det skal være tillatt å mene noe som provoserer eller sårer andre.

Synspunktene jeg mener å lese mellom linjene til den norske regjering innebærer at man skal gi et særskilt vern for det irrasjonelle, et vern mot kritisk retorikk. Dette er en vei jeg mener vi ikke bør gå. Det er faktisk å snu seg 180° og begynne å traske tilbake i sine egne fotspor. Det er misforstått respekt, for de gale tingene.

Tidligere publisert på VG Blogg

Narkotikapolitikk, folkelig fornuft og forakt for kunnskap

2005-12-20T14:33:00.000+01:00

Svanaug Fjær, forsker ved Rokkansenteret ved Universitetet i Bergen, la fredag fram sitt forskningsprosjekt ”Kunnskapsbasert? Politikkutforming og kunnskapsleveranser i norsk narkotikapolitikk” på en konferanse i regi av Forskningsrådet. Rapporten påpeker bl.a. at:

"Mange forhold som ligger til grunn for politikken burde i det minste undersøkes nærmere. Politikken har basert seg på viktige forutsetninger, for eksempel at tilbudet øker etterspørselen, at legalisering vil føre til mye større problem enn det vi har, og at straff fungerer avskrekkende.

- En hovedbegrunnelse for å holde på kriminaliseringen av bruk, er å bidra til normdanning i samfunnet, men vi vet ikke om det faktisk gjør det. Politikken har vektlagt at ungdommen er i fare, men graden av fare er vitenskapelig omstridt.

- Vi har lite samlet kunnskap om bruk av straff og sanksjoner i forbindelse med mindre narkotikasaker i Norge i dag, og hvilken betydning det har i livene til ungdommene det angår, sier Svanaug Fjær.

[...]

Det er lett for forskning på narkotikabruk å bli sugd inn i en felles problemforståelse der man blir avkrevd klare svar. Det har vært vanskelig å etablere en kritisk, uavhengig posisjon uten å bli mistenkeliggjort, mener Fjær.

- Det er veldig vanskelig for forskere å finne en annen type rolle enn å være handlanger til politikere. Stiller du spørsmål om premissene, får du motspørsmål om din faglige kvalifikasjon og din moralske konstitusjon. Dette trekket ved fagfeltet har holdt seg lenge, selv om det er blitt mindre tydelig de siste årene, sier Fjær."

Kilde: Forskning.no

Som på så mange andre områder ser vi at tro og overbevisning styrer politikken, mens man nekter å ta inn over seg forskning som setter spørsmålstegn ved premissene for denne troen. Hvorfor har så mange en slik kunnskapsfiendtlig holdning?

Tidligere publisert på VG Blogg

Barnepornofilter? Nja, jeg vet ikke helt...

2005-12-13T23:55:00.000+01:00

Telenor har fått mye skryt i media over sitt barnepornofilter. Jeg tror jeg har til gode å lese en eneste kritisk kommentar, kun positiv omtale. Jeg får bruke bloggen min til å hive meg ut i minefeltet.

La meg overordnet forklare hvordan filteret fungerer: Kripos har utarbeidet, og vedlikeholder, en liste over sider med barnepornografisk innhold. Listen distribueres til Telenor. Hvert oppslag en Telenor-kunde gjør på Internett blir sjekket opp mot denne listen. Dersom URLen finnes på listen rutes kunden videre til en Kripos webserver, hvor man får melding om at innholdet på siden strider mot norsk lov eller noe i den dur. Hvorvidt ip-adressen til vedkommende blir logget av Kripos vet jeg ingenting om. Sikkert er det i alle fall at det teknisk ikke er noe i veien for det.

Man har med andre ord innført en infrastruktur hvor myndighetene kan kontrollere og loggføre oppslag som Telenors kunder gjør på Internett. De fleste synes tydeligvis at dette er greit, de fleste jeg har snakket med applauderer det faktisk. Det er jo et ledd i kampen mot den onde barnepornoen, og den er det jo lett for oss alle å hate.

Det er imidlertid ikke uproblematisk at en slik infrastruktur er på plass. Myndighetene kontrollerer inputen til filteret, og myndighetene kan loggføre og identifisere alle som ikke sklir gjennom maskene i filteret. I dag er maskene vide og gjelder kun barneporno, men det er i praksis ikke noe som hindrer at andre ting man ønsker å bekjempe også legges til - alt i den gode saks navn selvfølgelig.

Man skal ikke være paranoid, vi lever i et demokrati og myndighetene er ikke en stor stygg ulv som overvåker og sensurerer innbyggerne sine. Samtidig vet vi i dag ingenting om hva slags regime vi har her i landet om 10 år, og hvordan infrastrukturer vi bygger i frykt for et onde i dag, kan misbrukes av et annet onde i morgen. Grenser flyttes hele tiden, se bare på hvordan kampen mot terror har forårsaket mange flere innskrenkninger i vestlige menneskers frihet enn hva terroren selv har gjort. Ved å stadig skyve saker som alle er enige er onde foran seg, innfører man ordninger som på sikt undergraver den friheten vi slåss for å beholde.

Det er mulig barnepornofilteret har en verdi, i den forstand at det forhindrer overgrep mot barn. Det er også mulig at det ikke har noen verdi utover symbolverdien - "se folkens, vi tar problemet på alvor og gjør noe" - og at pedofile nettverk og miljøer glatt snor seg rundt sperrene som filtret innebærer.

Jeg ønsker meg en kost-/nyttevurdering av filteret, som både tar opp spørsmålene rundt infrastruktur for overvåking og kontroll, private bedrifter som løper overvåkernes ærend og den samfunnsmessige nytteverdien av en slik overvåking. De kommer nok neppe til å skje med det første, og vesten kommer til å applaudere seg vekk fra flere og flere av de prinsippene som hele samfunnsstrukturen vår er bygget på. Synd at det skjer uten debatt.

Tidligere publisert på VG Blogg

Skolelunsj og de foldede hender

2005-12-12T15:52:00.000+01:00

Jeg registrerer at flere rektorer ved norske offentlige skoler går hardt ut mot Djupedals opprinnelige utsagn om at bordbønn ikke har noen plass i norsk skole. De får støtte fra flere stortingsrepresentanter, som ber statsråden bruke tiden sin på "viktige saker".

Argumentene for et forbud mot bordbønn i skolene har vært tildels vage, og generelt blodfattige. De går gjerne ut på at "noen" kan føle seg støtt over bordbønnen fordi denne kanskje er i konflikt med ens egen tro. Et i og for seg relevant argument, men det tar likevel ikke for seg det som er selve kjernen i spørsmålet - nemlig hvilke oppgaver norsk skole skal ha. Opplæringsloven §1.2 sier bl.a. at "[g]runnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding", bedre kjent som den kristne formålsparagrafen. Det kan derfor synes som om kristenfolket har sine ord i behold når de ønsker at det skal fremsies bordbønn før lunsjen.

Skolens hovedoppgave er imidlertid å være en kunnskapsformidler, sekundært å være en kulturformidler. Dette betyr at skolen skal overføre den viten samfunnet sitter med, til de som skal overta forvaltningen av dette samfunnet i fremtiden. Religion er ikke viten. Dette ser man allerede i synonymet for religion - tro.

La oss tenke litt på begrepet tro. La oss se på f.eks. evolusjon og tro. Det er ikke slik at man vet med 100% sikkerhet hvordan utviklingen av nye arter har artet seg. Det har imidlertid blitt gjort mye forskning på feltet. Ut fra funn og studier av fossiler, særpreg hos arter som har levd lenge i isolerte miljøer, arter som har endret karakteristikker når omgivelsene brått har endret seg har man dannet seg hypoteser om hvordan livet på jorden har utviklet seg. Disse hypotesene er grunnlaget for det vi mener å vite om fremveksten av liv på jorden i dag. Ideelt sett kan byggestenene for det vi tror vi vet om evolusjon granskes av andre i ettertid, noe som er med å kvalitetssikre fundamentene for hypotesene.

En religiøs tro er derimot noe helt annet. I kristendommens tilfelle baserer den seg på gamle skrifter og tradisjoner rundt fortolkningen av disse. Det er ikke mulig å gå tilbake og etterprøve læren i religionen - du blir henvist til "a leap of faith", og må godta at sånn er det bare. På mange måter krever øvelsen religiøs tro en frikobling av rasjonaliteten: Det foreldrene dine tror på (samtidig som de ikke kan si noe om hvordan de har kommet frem til dette) og har lært til deg er riktigere og bedre enn hva Ngobu har lært av sine foreldre. Religion blir dermed kun et produkt av følelser, hvor fornuften i større eller mindre grad må vike.

Så var det dette med skolen og kunnskapsformidlingen da. Hvilken tillit har man til en kunnskapsformidler som finner det for godt å arrangere daglige samlinger hvor man takker og priser et produkt av sin egen fantasi for maten man skal spise? Hva annet er det vedkommende lærer bort som ikke har rot i virkeligheten?

Skolen og dens ledelse må selv se poenget i å rendyrke sin troverdighet som kunnskapsformidler. Skolen må gjerne formidle kunnskap om at dette og hint tror mange av menneskene rundt oss på. Dette er en del av skolens kunnskaps- og kulturoverføring. Vi klarer imidlertid fint å undervise elevene om norrøn kultur og religion uten å arrangere daglige blot. Kristendommen bør ikke behandles annerledes, selv om det er naturlig at den som den mest omfattende av våre kollektive vrangforestillinger vies den største plassen. Tro på spøkelser, ånder, sjøormer og guddommer tilhører privatsfæren, og det er ikke skolens oppgave å bygge opp under slike fantasier. Tvert imot burde skolen se det som sin oppgave å lære elevene å se med kritisk blikk på ubegrunnede påstander.

Tidligere publisert på VG Blogg